Vi er i gang

Erik Lindeberg

sjefsforsker

SINTEF Petroleumsforskning

I BT har professor Peter M. Haugan trukket inn SINTEFs navn i et innlegg hvor han kritiserer at CO2-lagring er blitt presentert som uproblematisk og billig.

Allerede i vår første studie for over 20 år siden viste vi at CO2-separasjon og lagring ville gi 50 % økte kraftkostnader selv om en kunne selge CO2 til oljeindustrien for bruk til forbedret oljeutvinning. Et par år senere viste vi at CO2-fangst og -lagring enten i undergrunnen eller i havet vil gi en kostnad på ca. 280 kr/tonn CO2 i 1989-kroner, basert på et kraftverk på Vestlandet som kilde. Disse beregningene har stått seg godt (korrigert for prisutviklingen) og er blitt bekreftet i en rekke seinere beregninger i SINTEF og av andre forskningsmiljø. Dette er vel ikke akkurat å underslå kostnadene?

5000 års lagring
På 90-tallet hadde vi et betydelig fokus på eventuelle CO2-lekkasjer og det ble gjort en rekke modellberegninger for å beskrive hvordan utslipp fra evt. sprekker i forseglingene kunne påvirke oppholdstiden. For åtte år siden viste vi gjennom å koble slike lekkasjemodeller til klimasimuleringer at de ville være nødvendig å lagre CO2 i gjennomsnittlig 5000 år dersom en skulle unngå betydelige fremtidige klimatrusler på grunn av lekkasjer. På det tidspunktet sto vi ganske alene fordi hovedtyngden av forskningsmiljøene som drev med CO2-lagring og flere miljøorganisasjoner mente at det ville være tilstrekkelig å lagre CO2 i noen få hundre år. Spesielt de ledende forskningsmiljøer innen havlagring baserte sine konsepter på de kortere tidshorisonter. Nå har disse holdningene etter hvert forandret seg, men hvor sto Haugan i debatten for åtte år siden?

Nødvendig overvåkning
I 1995 tok vi initiativet til å etablere et forskningsprosjekt som skulle ha som formål å overvåke CO2-injeksjonen i en såkalt akvifer (vannfylt, porøs formasjon) på Sleipner. Dette kom i gang noen år seinere og dette prosjektet har gitt oss unik erfaring med geofysiske metoders muligheter og begrensninger for å følge den injiserte CO2-ens bevegelser i undergrunnen. Prosjektet har fungert som et laboratorium for forskning rundt lagring. Vi har imidlertid innsett at uansett hvor godt et lager er karakterisert på forhånd, vil det likevel være nødvendig å ha et overvåkingsprogram for å kunne gripe inn dersom det oppdages noe som kan være et varsel om lekkasjefare. Da vil de ulike overvåkingsteknikkenes følsomhet være avgjørende. Sleipnerprosjektet har imidlertid visse begrensninger, og for å utforske mer nøyaktig hvordan lekkasjer kan oppdages har vi forslått å lage spesielle storskala lekkasjelaboratorium for dette formålet.

Blander sammen
Haugan blander sammen virkemidler (for eksempel individuelle utslippskvoter som han er tilhenger av) og løsninger for å redusere utslippene. Alle virkemidler, enten det er individuelle eller nasjonale kvoter eller CO2-avgifter, er med på å sette en kostnad på CO2-utslippene. Når politikerne endelig bestemmer seg for å redusere utslippene tilstrekkelig til at en virkelig kan unngå betydelige klimaforandringer i fremtiden (dvs. en reduksjon på ca. 80 %) vil vi se hvilke løsninger som vil bli brukt først. Energisparing og fornybar energi vil sikkert også kunne bidra, men over 80 % av all energi som brukes globalt er basert på fossile kilder, og det er derfor vanskelig å se at dette alene kan gi så store bidrag at det vil redusere CO2-utslippene tilstrekkelig.

Robust strategi
Det må også tas i betraktning at bruken av fossil energi fremdeles øker pga. industrialisering i den delen av verden hvor utslippene pr. innbygger er mye lavere enn hos oss. Det er i dette perspektivet at satsingen på å teste ut teknologien med CO2-fangst og -lagring i stor skala er en robust strategi for å lettere kunne komme igjennom epoken med bruk av fossile brensel uten å sette klimaet i fare. Norge som både er blant de landene som har det største CO2-utslippet pr. innbygger og har store nasjonale inntekter på eksport av fossile brensel, bør være et foregangsland både i arbeidet med å innføre effektive virkemidler og i å utvikle teknologiske løsninger for å redusere utslippene.

Hånd i hånd
På ett område har imidlertid Haugan rett: Vi har vist at lagringsteknologien allerede er tilgjengelig. Det kan illustreres ved at flere lagringsprosjekter i industriell skala faktisk er i gang flere steder i verden og noen har pågått i flere år. Nye prosjekter er under planlegging, særlig i Europa, men også i Australia, Asia, Afrika og Nord- og Sør-Amerika. Disse pionérprosjektene er faktisk også nødvendige for å komme videre med å skaffe ytterlige kunnskap for å forbedre overvåkingsmetoder, sikkerhetstiltak og for å utvide det geologiske datagrunnlaget for å utvikle letemetoder etter egnede lagre og kapasitetsbestemmelser for fremtidige prosjekt. Både kunnskap fra laboratoriestudier og felterfaringer er nødvendig, men de utvikles best når de går hånd i hånd i den fasen vi er i nå. Det kan hende at enkelte av disse pionérprosjektene mislykkes, men også disse vil kunne gi viktig erfaringskunnskap for å forbedre teknologien for sikker CO2-lagring.