Venstresidens misforståtte kulturkamp

«Kulturkampen» er en trussel mot fortsatt rødgrønn regjering fordi den splitter allianser som egentlig har felles interesser i å stå imot høyresidens fremvekst. Debatten handler ikke egentlig om de spørsmålene som diskuteres. Den handler ikke om at kulturfeltet skal føle at de må forsvare sin egen praksis, og den handler ikke om å overbevise «folk» om at «kultur er viktig».

De som angriper kulturfeltet for å skape slike debatter er egentlig ikke interessert i de spørsmålene de tar opp. Det de er interessert i er å distrahere folk som ellers ville brukt tid på å diskutere realpolitiske spørsmål.

De lurer oss til å bruke tid på noe som ikke tjener det som egentlig er en felles sak for «kultureliten» og «folk flest»- nemlig å sørge for fortsatt rødgrønn regjering.

«Ta rotta på oss»
Diskusjoner om Kulturrådet sammensetning, politiske allianser, vennskap med Giske og så videre er kun et påskudd for å røyke «kultureliten» ut slik at «folket» kan huske at vi eksisterer, at de ikke liker oss og at det å stemme mot høyre er en måte for dem å ta rotta på oss. Det er ingen av oss tjent med. For «folket» er tjent med en fortsatt fungerende velferdsstat. Diskusjonen om kulturpolitikken handler om å skape sympati for politiske initiativer som egentlig ikke har noen ting med kunst eller kulturpolitikk å gjøre.

«Livsfjern kunst»
Det at kunsten i offentligheten oppfattes som uten tilstrekkelig legitimitet (fordi den er «elitistisk», «livsfjern» og så videre) kan benyttes til å få folk til å stemme mot høyre selv om det ikke er i deres egen økonomiske interesse. Dette skjer fordi de emosjonelle triggerne «kulturkrigen» setter i spill fungerer sterkere enn kald økonomiske analyse og rasjonalitet. Det er det samme som skjer når høyresiden setter fokus på «innvandringsspørsmålet» eller homofilt ekteskap. Det er derfor det er ekstra lite hensiktsmessig av kunstfolk, og andre kulturprodusenter, å bruke tiden sin på spørsmål fra den kulturelle venstresidens agenda.

Hengemyr
Den kulturelle venstresiden, og kanskje det «kritiske» kunstfeltet i særdeleshet, er belemret med en type sjargong som ikke leder til reell politisk påvirkning og er dermed fastlåst i en hengemyr av tiltaksløshet. Det kulturelle venstre er fanget i en tilskuerrolle der de ender opp med å løpe høyresidens ærender ved å tillate at det oppstår konflikter mellom deler av samfunnet som ellers skulle være alliert i motstanden mot høyresiden. Det er dette «kulturkrigene» handler om, og det kulturelle venstre har gått i fellen igjen og igjen.

Truer velferden
Venstresidens vilje til å la seg engasjere i alle slags spørsmål om kultur og identitet innebærer å la seg distrahere av avledningsmanøvre som fører til at vi glemmer realpolitiske spørsmål som det er langt mer prekært å jobbe med.

Når kunstfeltet hisser seg opp over høyresiden fordi vi antar at deres potensielle kulturpolitikk ville true vår egen velferd så lures vi ut på en debattmessig glattis der vi ikke kan unngå å fremstå som Bambi.

Det som skjer når disse spørsmålene blir viktige i politiske diskusjoner, og valgkamp spesielt, er å trekke oppmerksomheten mot forskjeller i kulturell tilknytning og identitet, der det vi egentlig trenger å tenke på er felles velferdsinteresser.

«Folket» er tjent med en fortsatt fungerende velferdsstat

Høyresidens angrep
«Kulturkamp» skaper ufruktbare «vi og dem»-strukturer som ikke har annen funksjon enn å splitte allianser som egentlig har felles interesser. Både kunstfolk og arbeiderklassen er tjent med å stå imot høyresidens stadig mer aggressive angrep på den sosialdemokratiske velferdsstaten.

For det er ikke det at høyresiden truer vår velferd; det er at den truer alles velferd som er problemet. «Kulturkampen» fungerer utelukkende som en måte å dekke over dette. Derfor må vi unngå å la oss lure inn i disse samtalene og i stedet fokusere på de spørsmålene som virkelig betyr noe, og der både kunstfolk og arbeiderklassen er en del av det samme vi.

Men toppen er trygg
Vi befinner oss i en økonomisk kriseperiode som ser ut til først og fremste å ramme på bunnen og midten av markedet, det vil si at toppen er trygg ettersom den allerede er så marginal og de marginalt rikeste er stort sett uhildet. Kunstfeltet har ingen særskilt rolle å spille i disse spørsmålene.

Det finnes nok flere intellektuelle blant kunstfolk enn det gjør i befolkningen for øvrig, og de intellektuelle har en forpliktelse til å bidra til å gjøre samfunnet bedre. Men dette er noe alle engasjerte mennesker har ansvar om å gjøre.

Viktigere enn kunst
Stortingsvalget er viktigere enn kunst. Det er viktigere at folk ikke stemmer høyresiden enn at de ser kunst. Og det er ikke på grunn av kulturpolitikken at folk ikke må stemme på høyresiden. Derfor er det uheldig når kulturfolk uttaler seg kritisk til høyresiden på grunnlag av kulturpolitikken.

For de store gruppene som ikke har noen sympati for kulturfeltet (fordi vi er elitistiske snobber som bor i Oslo), så fungerer jo vår motstand mot høyresiden nettopp som et tegn på at høyresidens politikk må være riktig. Derfor fungerer det mot sin hensikt når kulturfolk går ut i media og kritisere høyresiden for å ville «rasere kulturpolitikken».

Umoralsk
For majoriteten av velgerne som allerede er delvis disponert for å stemme høyresiden vil kunne tenke at dette er positivt, og så er de enda mer troende til å stemme nettopp på høyresiden. Men enda viktigere: Det er umoralsk av kulturfolk å stemme på bestemte partier på grunn av kulturpolitikken deres. Det er like egoistisk som det er av høytlønnede å stemme på partier som vil gjøre det lettere å unndra seg å betale skatt.

Jobbe som andre
Kunstnere som virkelig har lyst til å bidra til politisk endring må jobbe politisk og praktisk, slik alle andre må, om de så er snekkere eller bankfolk. Dette krever en forståelse av at mye offentlig debatt altså ofte er en skinndebatt der det ikke egentlig er hva som diskuteres som er debattens funksjon.

Kulturkamp-debatten er én slik debatt. I stedet for å blande oss inn i slike debatter må vi holde fokus og sørge for at viktige realpolitiske spørsmål blir diskutert på en ordentlig måte. For eksempel å sørge for at selve infrastrukturen der beslutninger blir fattet opprettholdes på en måte som ikke truer velferdsstaten. Det vil for eksempel si å unngå privatisering av det som har vært velferdsstatens oppgaver.

Bedre liv viktigst
Det viktigste i politikken vil aldri være kulturpolitikken; det viktigste i politikken er alltid å legge til rette for at flest mulig, fra de svakest stilte gruppene og oppover, får bedre liv. Kulturfeltet kan håpe på mer sympati når vi har bidratt til at de delene av samfunnet som faktisk har mer prekære behov er blitt bedre.