«VELFERDSSTAT og integreringspolitikk henger sammen på mange måter. Land som enten har svake velferdsstater med en lav grad av ytelser (Storbritannia), eller eksklusiv integreringspolitikk som gjør innvandrernes rettigheter avhengig av kulturell assimilasjon og manglende sosial avhengighet (Østerrike, Sveits, Tyskland), har en relativt høy sysselsetting av innvandrere. På den motsatte siden vil land som har en relativt sjenerøs velferdsstat og multikulturell integreringspolitikk (Sverige, Nederland, Belgia-Flandern) ha en relativt svak sysselsetting av innvandrere. Land som kombinerer en relativt sjenerøs velferdsstat med en integreringspolitikk som er individuelt inklusiv, men kulturelt assimilerende, vil ha middels nivå på innvandrernes deltakelse i arbeidslivet (Frankrike, Belgia-Vallonia)».
DENNE HYPOTESEN - og konklusjonen - kom den tyskbaserte Ruud Koopermans med i november 2009. Utgangspunktet var situasjonen i Nederland. Han har plukket ut 7 vesteuropeiske land som har hatt omtrent samme historie i forhold til innvandring fra land utenfor EU - pluss Storbritannia, som skiller seg ut. Landene er valgt med omhu, for å få med en variasjon i politikken både når det gjelder velferdsordninger og integreringspolitikk.
Når det gjelder graden av velferdsordninger og likebehandling, ligger Sverige klart på førsteplass og Storbritannia på siste, med Sveits på nestsiste. Det er også forskjell på politikken for integrering - Sverige, Storbritannia og Nederland betraktes som multikulturelle land; innvandrerne har i stor grad styrt sin organisering sjøl og har fått støtte til å beholde sitt eget språk og kultur - samtidig som presset for å lære seg det nye språket og kulturen har vært liten.
HAN UNDERSØKTE momenter for hvordan utdannelse, nasjonal bakgrunn og totalt antall innvandrere fra utenfor EU kunne innvirke på resultatet. Han fant ut at det betyr lite. Til det er fakta for motstridende.
Norge ligger - etter hva jeg vil tro - et sted i midten. Vi har en raus velferdsstat, som ble strammet noe inn fra ca 1995. I 2004 kom introduksjonsloven, som krever at alle som får opphold gjennom søknad om asyl, må gjennomføre et 2-årig språk- og arbeidstreningsprosjekt. Også andre som søker bosettingstillatelse må ha papir på gjennomførte kurs i norsk og samfunnskunnskap; oftest med avsluttende prøve.
Vi stiller ikke krav om at personen klarer å holde seg utenfor sosialsystemet for å få bosettingstillatelse og statsborgerskap, slik de gjør i Sveits, Østerrike og Tyskland.
UNDERSØKELSEN inneholder en tabell over prosentvis sysselsetting blant innvandrere fra 15 land utenfor EØS i forhold til dem som er født i landet. Her ligger Østerrike, Tyskland og Sveits på topp, nederst finner vi Belgia-Flandern, Sverige og Nederland.
Særlig interessant er delingen av Belgia; statens lover er de samme, slik at det er kommunale og holdningsmessige ulikheter som er avgjørende for den ulike sysselsettingen. Vallonia ligger nær Frankrikes assimilasjonspolitiske resultater; Flandern den nederlandske multikulturalismens.
TALLENE ER et gjennomsnitt fra 1999 -2004. Mye er forandret siden da. Introduksjonskurs ble obligatorisk i Nederland fra 1998, og fra 2005 må innvandrere som lever på sosialhjelp, gjennomføre en språkprøve. Østerrike har fra 2003 krevd at de som var kommet etter 1998 må oppfylle en såkalt integreringsavtale for å få varig bosetting.
Sverige har ingen obligatorisk språkopplæring, men et godt tilbud. Når det gjelder Frankrike og England, vil de fleste innvandrere snakke språket mer eller mindre godt ved ankomst.
Skal vi prøve å overføre resultatene til Norge, er det vanskelig å finne tilsvarende tall. Det kan likevel gi en peikepinn at antall sysselsatte innvandrere i Norge 4. kvartal 2009 var på 61,7 %, mens den totale sysselsettingen var på 69,7 %. Ut fra dette har innvandrere en forholdsvis sysselsetting på 0,89. Dette omfatter også EØS-innvandrere, som alene ligger over det totale tallet. Vi må legge til dem som går på introduksjonskurs og derfor ikke er med i statistikken ennå. Jeg vil tro vi ender på vel 0,80 som tilsvarer Frankrikes tall; midt på tabellen i undersøkelsen.
UNDERSØKELSEN OMFATTER også bosettingen - hvordan henger den sammen med sysselsettingen og de andre kriteriene? På tross av at det er markerte avvik (f. eks. har muslimske grupper en større tendens enn kristne til å segregere seg), er det en klar sammenheng: I Storbritannia, der velferdsstaten er svakest og multikulturalismen sterkest, er det størst boligsegregering, men relativt høy sysselsetting - interessant nok med det unntaket at indisk- og pakistanskættete, som lever mest segregert, har lavere arbeidsdeltakelse.
Likeledes har ikke forstedene til Paris noen spesielt segregert befolkning - slik man skulle trodd etter pressedekningen av de arbeidsløse ungdommenes opptøyer for noen år siden. Nederland, med sin moderate velferdsstat og uttrykte multikulturalisme, har stor grad av boligsegregering - og lav sysselsetting. I de landene som understreker behovet for integrering, er det bare en moderat tendens til bostedssegregering. Sverige kommer dårligst ut - stor boligsegregering, multikulturalistisk ideologi og raus velferdsstat gir lavest sysselsetting.
Sjølsagt er også skole, fritidsaktiviteter og kultur viktige møtesteder - men de henger i stor grad sammen med de to fundamentale: Bosetting og jobb.
JEG HÅPER PÅ et framtidig Norge som er mye rausere mot mennesker som klarer å komme seg gjennom «Schengenmuren» enn slik det er nå. De er ressurssterke mennesker, og de fleste ønsker seg bare en jobb for å kunne forsørge seg og sin familie i heimlandet. Ruud Koopmans undersøkelse viser at vi er på riktig vei når vi stiller strengere krav til egeninnsats og samtidig driver en aktiv integreringspolitikk f. eks. når det gjelder bolig - det innebærer at flere kommer i arbeid. Den viser at antallet innvandrere ikke er av vesentlig betydning. Vi vil trenge mange flere arbeidstakere i årene framover, ikke minst i bygningsindustrien og eldreomsorgen.
Derfor er det ingen grunn til at ikke de som i dag er asylsøkere kan få omdefinert sin status til arbeidsinnvandrere - slik Ida Børresen, direktør i UDI, foreslo i desember. Det ville være et langt skritt framover for Norge som en human stat; til fordel for alle.
KOMMENTARER Våre regler