Utkast til fornyelse av en kunstkontrakt

Ved inngangen til 2010 tyder mye på at en gammel kontrakt er i ferd med å forvitre. Denne kronikken er et forslag til en fornying av en slik kontrakt.

«Det som ble sikkert» – skrev en tysk filosof – «er at hva kunsten gjelder, er ingenting lenger sikkert. Ikke engang at den har rett til å eksistere.» Diagnosen fanger skremmende treffsikkert den grunnleggende usikkerheten som over tid har oppstått i forholdet mellom kunsten og politikken, mellom kunstneren og samfunnet rundt. Flere symptomer tyder på en legitimitetskrise; spenningen mellom «folkelig» og «elitistisk», mellom «høy» og «lav» og mellom «snobbete» og «harry» har ikke lagt seg etter valgkampen – snarere tvert imot.

Kunst for de få
Flere og flere – også forskere og journalister – spør seg nå i offentlighet om hvorfor samfunnet bruker av fellesskapets penger for å finansiere kunstnerisk aktivitet generelt. Andre følger opp med å peke spesielt på et misforhold mellom kunstuttrykkene, hvor kunst «for de få» støttes langt mer enn «kunst for de mange».

Fra kunstnerhold er det talende taust, som om det har senket seg et teppe av forlegenhet over ellers ekspressive yrkesgrupper. Hvorfor? Fordi noe er blitt utydelig i forholdet mellom kunst og samfunn, og fordi denne utydeligheten i høyeste grad skyldes begge parter. Kunsten er viktig, sier partier fra det moderate Høyre og til venstre for Venstre, men hvorfor? Svaret blåser ofte bort i vinden, ikke minst takket være ulne og tendensiøse svar fra kunsten selv, en kunst som stadig oftere lever under – og av – mottoet å være viktig, fordi den er... viktig.

Usikkerhet skyldes uklarhet
Når usikkerhet skyldes uklarhet og utydelighet, griper ofte juristen inn og oppfordrer partene til å revidere, eller å tegne en ny, gjensidig bindende avtale. Vi har ingen slik instans.

Derfor er det et forslag til en slik kontrakt, en gjensidig forpliktende avtale mellom kunst og samfunn, mellom kunstner og (kunst) velger, som er trukket opp nedenfor. Spørsmålet om signering eller revidering får overlates den politisk bevisste leseren.

Først en klargjøring av premisser:

Første spørsmål: Hvorfor skal staten og det offentlige Norge understøtte kunstneriske uttrykk og aktiviteter som majoriteten ikke nødvendigvis liker, forstår, oppsøker eller taler varmt om?

Første svar: Tenk nøye etter. Hvem kan med hånden på hjertet si at vi alltid selv vet vårt eget beste? Hvem har ikke – i møtet med noe fremmed – opplevd at egen skråsikkerhet på et øyeblikk avsløres som en forstenet fordom? Det være seg en reise, et møte, en tekst, en treningsøkt eller en kunsterfaring. Og hvor mye motstand ligger det nettopp ikke i det å utfordre seg selv for å komme til disse innsiktene? I å utsette seg for det man ikke umiddelbart «føler for» eller «kjenner til?»

Utsette oss for ting
Det som nå står på spill i kulturpolitikken slekter her nært på det som lenge har stått på spill i miljøpolitikken: Verdien som ligger i å bevare et mulighetsrom; i å verne om det som ikke umiddelbart lar seg selge, det flertallet av oss ikke motstandsløst tar daglig i bruk, steder man selv ikke nødvendigvis oppsøker til hverdags. Verdien av slike steder – geografiske eller kulturelle – er da ikke lenger sammenfallende med verdien av en vare.

Den måles ikke i antall besøkende, verken turister eller dem som har løst billett. Dersom det er rett at vi ikke er, og kanskje heller ikke alltid bør være, «herre i eget hus», absolutt selvbevisst og til «veis ende» med oss selv og våre behov og oppfattelser, vil vi nettopp trenge slike potensielle erfaringer. Vi må kunne ha mulighet til å utsette oss for ting, oppsøke ting som kan gjøre oss usikkre, aggressive eller indignerte, men som også (og ofte der ifra) kan gi skjellsettende erfaringer av innsikt og selvinnsikt.

Bli til noe uvurderlig
Og ikke minst: Vi må da også anerkjenne den verdien som ligger i at slike erfaringer blir gjort, også der vi ikke selv er, vil – eller kan være til stede. Hvorfor? Fordi en oppdagelse eller oppfinnelse ikke nødvendigvis bare er til glede for dem som selv var til stede på laboratoriet eller verkstedet den aktuelle kvelden. Den kan også bli til noe uvurderlig ved at man hører om den eller tar den i bruk – siden, om det så er en oppfinnelse eller en psykologisk innsikt.

Mer enn bare gamle slagere
Og herfra til selve kontraktutkastet:

Kunstens legitime krav til samfunnet er:

• at den får lov å være mer enn lattervekkende og festlig, mer enn til selskapelig bruk, som vorspiel til en vennekveld på byen. Mer enn mimrende gjenkjennelse av gamle slagere fra en tapt ungdomstid. Den må få være dette også – men ikke bare dette.
• At den må få eksistere i rom hvor mindre enn 10 000 er samlet til allsang. Slik at den også kan finne sted i et lite galleri eller i et mørkt kjellerlokale, hvor 100 eller færre mennesker kan konsentrer seg om noe lite, noe klangsvakt eller noe ekstra konsentrasjonskrevende og vanskelig.
• At den må få eksistere, også der den ikke kan rettferdiggjøre seg selv som etterspurt vare, der den ikke kan svare for sin berettigelse gjennom antall besøkende, og kvittere for kvalitet i form av solgte billetter.
• At den må få tid til å prøve og feile, slik også et team av fysikere på universitetet må få tid til å korrigere et eksperiment som går galt, eller bygge videre på kunnskapen som ligger i at et forsøk nettopp ikke fører frem.
• Samfunnets legitime krav til kunsten er at den nettopp bruker sitt mandat og sin offentlige støtte til å ta de vanskelige veiene, til å rykke ut; stille de spørsmål vi som privatpersoner ikke tør spørre, lete etter maktens og avmaktens anatomi, utfordre krefter som er større enn oss, nærme seg tabuene, og være den første til å begi seg ut i ingenmannsland.
• At den ikke bare hevder, slik det ofte blir gjort, å være viktig; men svarer for dette ene: viktig på hvilken måte, viktig for hvem?
• At den nettopp ikke forsøker å unndra seg kravet om relevans ved å snakke vagt om internasjonal «branding», om å «selge en by» eller ved tomt å sikte mot «skandaler».
• At den husker Georg Johannesens gamle visdom om at ingenting kan være internasjonalt uten først å være lokalt.
• At den ikke lar seg sentralisere og standardisere – verken geografisk eller institusjonelt, men selv hele tiden forsøker å åpne rom for en flerstemt og risikovillig kunstproduksjon.

Synspunkter: Si din mening i kommentarfeltet under: