DØDSFALL BLANT UNGE stoffmisbrukere er en varslet katastrofe. Det er likevel kommet viktige signaler om at vi ikke har forsonet oss med tilstanden i Ungdomsvernet, som vi velger å kalle det i denne artikkelen. Det er et godt tegn at en 15-årings tragiske død er på topp i media i flere dager, og at statsråden for Barnevernet, Audun Lysbakken, avbryter ferien for å få full innsikt i forløpet som endte så tragisk.
Jeg vil også si, innledningsvis, at jeg deler statsråd Lysbakkens tillit til ansatte i Barnevernet. Samtidig vil jeg dele min egen erfaring, som faglig sett først og fremst er forankret i kunnskap om småbarnsalderens utvikling og behov.
Det er selvsagt viktigst med tanke på tidlige tiltak, nettopp for å forebygge brudd i skolegangen og flukten til stoff og rus. Det er likevel min erfaring at ikke bare Barnevernet, men fagområdene generelt, lider av en stor brist på kunnskap om, og erkjennelse av, alvorlig ungdomsproblematikk. Ungdommen i drift er både sviktet og sveket av velferdssamfunnet. Det er min påstand og dermed min utfordring til Lysbakken.
Myndighetene alene kan ikke løfte de unge på utsiden inn i det gode selskap
FOR GANSKE NØYAKTIG ti år siden sendte Lysbakkens departement ut en NOU om tilstanden i barnevernet i Norge, (NOU 2000:12). Utvalget som leverte dette grundige og tankevekkende dokumentet ble ledet av professor i spesialpedagogikk, Edvard Befring. Her kommer tre sitater fra kapittel 5:
1)«Det kan reises spørsmål om samfunnet fullt ut har erkjent verdien av trygghet og vern i relasjon til de påkjenningene og den risiko som er forbundet med den nye ungdomsalderen. Et stort antall unge mennesker klarer rett og slett ikke å komme seg gjennom ungdomsalderen uten å bli påført betydelige personlige og sosiale belastninger.»
2)«De som ikke lykkes, er unge mennesker som ikke mestrer tilværelsen, som blir skadet av negative påvirkninger i hjem, nærmiljø og skole. De er blitt klienter, pasienter og marginaliserte personer som vil inngå i den fattigdomskulturen som henger som en uværssky over det voksende 2/3 samfunnet.»
3)«I det som er beskrevet finner vi utvilsomt noen av de tyngste utfordringene for et Barnevern som tradisjonelt har hatt sin sterkeste forankring til småbarn og deres familier. Ut fra den uomtvistelige realitet at unge mennesker og deres oppvekstarenaer langt på vei har kommet i bakgrunnen, vil det på dette området kreves nye initiativ, tiltak og ordninger for å kunne realisere velferdsstaten verdigrunnlag.»
De ber faktisk ydmykt om forlatelse når de ser på sine dataskjermer som avbilder tenåringshjernen for dem
SIDEN DEN GANG har ny forskning innen feltet kognitiv nevrovitenskap gjort det mer enn klart at vi burde gå i kne og be de unge om unnskyldning. Faktisk skriver flere hjerneforskere nettopp om det. At vi har regnet helt feil når vi har tenkt at den kjønnsmodne kroppen også hadde en ferdigstilt hjerne som bare skulle etterfylles med livserfaring og kunnskap.
De ber faktisk ydmykt om forlatelse når de ser på sine dataskjermer som avbilder tenåringshjernen for dem. De gjør det fordi de ser de viktige strukturene som nå er under oppbygging frem mot 20-årsalderen. Særlig gjelder det områder som har ansvar for bedømmelse, fornuft og risikovurdering.
Flere blant forskerne er opptatt av at deres nye oppdagelser må få betydning for hele vår straffeholdning, fordi de unge bærer med seg en genetisk formildende omstendighet.
Når de samtidig kan avbilde skader fra uakseptabel foreldrepraksis, og traumatiske oppvekstforhold for øvrig, maner de oss til å ruste opp alt vi kan komme på av ungdomsvern. De unnlater selvsagt ikke å påpeke at den labile ungdomshjernen utsettes for nye skadepotensialer i form av eksperimentering med stoff og ny risikoatferd for øvrig.
TIDEN ER INNE til å foreta en alvorlig vareopptelling om hva som har skjedd på ungdomsfronten siden Befringutvalget advarte og oppfordret, etter at departementet selv hadde bedt om det.
Vi må konfrontere oss selv med vår negative, uempatiske holdning til ungdom på vei til undergangen
Det mangler ikke på advarsler fra dagens virkelighet heller. Grundige avisoppslag, BTs gjennomgang av historien om unge «Jonas» vei til fengselet, NRKs rystende beretning om ustabile fosterhjem delvis understøttet av systematisert statistikk - dog med store mangler fordi myndighetene har ikke krevd at den ble ført skikkelig.
Fra fosterhjemsforskningen har vi fått gode veiledere om hva som kjennetegner vellykket plassering. De utsatte unge det gikk bra for, var plassert i sterke fosterhjem som maktet å skape en positiv relasjon og som hadde ressurser til å gi de unge tro på at de hadde en fremtid i normalsamfunnet. Etter min oppfatning kan vi kjøpe fosterhjem dersom vi bruker penger til å løfte hele ordningen ut av det kvelende veldedighetsklima vi nå av opportunistiske, det vil si utgiftsmessige, grunner har lagt opp til.
MYNDIGHETENE ALENE kan ikke løfte de unge på utsiden inn i det gode selskap. Vi må konfrontere oss selv med vår negative, uempatiske holdning til ungdom på vei til undergangen.
Det er en brist i vår kultur, som tidvis grenser til ungdomshat, som hindrer at vår utstrakte hånd virker overbevisende på de unge. De vet at det er sterke føringer der ute, ikke minst fremmet av en ungdomsfiendtlig presse som lever av å sverte de unge på førstesiden.
Dermed svekkes den allmenne viljen til prioriteringer for å skape mange og mangfoldige redningsstasjoner der ute. Vi kan ikke fortsette å ha glattcelle som akseptert løsning for mer enn tusen barn. Vi må betale redningspersonene på lik linje med helikopterflygerne som går inn og heiser opp de unge som henger i fallskjerm i fjellveggen. Mange blant de unge vi her skriver om henger hjelpeløse i løse luften i årevis. Vi vet det fordi vi ser dem. Uten kikkert.
Synspunkter? Si din mening her.
KOMMENTARER Våre regler