Uklart om likvidasjoner

kronikk

I Bergensavisens (BA) artikkelserie «Drap i hundre år» presenteres 13.2. og 16.2. løsrevne og ikke helt korrekte opplysninger om likvidasjonene av to statspolitibetjenter i Bergen høsten 1944 og om bakgrunnen for disse dramatiske begivenhetene, som det er nødvendig å kommentere, skriver historikeren Lars Borgersrud.

Lars Borgersrud

Når BA omtaler likvidasjoner under krigen i bås med kriminelle rovmord, er det grunn til å reagere. Bruk av både tittel og mellomtittel «morderhånd» assosierer klart til rovmord. Det var den samme beskrivelsen Gestapo og NS-pressen brukte, når de omtalte sabotasje, enten det dreide seg om likvidasjoner eller sprengninger, uansett hvem sabotørene var, som «kommunistiske terrorister» og «kommunistiske revolvermordere». Det burde være unødvendig å minne om at likvidasjoner av infiltratører og farlige politiagenter var en følge av at noen faktisk tok opp motstandskamp, slik Saborg gjorde med sine viktige og bemerkelsesverdige sabotasjeaksjoner i Bergen høsten 1944. Også andre grupper plaget tyskerne i Bergen. Det var dyktige folk som Gestapo satte inn, som Johan Arendt og Josef Groth. Men gestapistene var likevel få, og var helt avhengig av norske hjelpere, enten de fantes i Statspolitiet eller opererte som infiltratører. En av deres mest fremgangsrike «negative» agenter kom til Bergen, Eilif Rye Pisani.



Han hadde spilt en nøkkelrolle i arrestasjonene etter Osvald-gruppas sprengning av arbeidskontoret i Oslo 20.4.43, og forårsaket at sabotørene Peter Bruun og Håkon Sunde ble tatt og henrettet, og indirekte at XU-sjefen Arvid Storsveen ble skutt. Resultatene av Pisanis virksomhet i Bergen uteble heller ikke.

På denne bakgrunnen er det nødvendig å klargjøre noen nærmere detaljer, som BA bringer, særlig med bakgrunn i opplysninger fra August Rathke, som sto sentralt i det kommunistiske ungdomsarbeidet i Bergen. Den 13.2. skriver BA at begge de to aktuelle likvidasjonene ble utført av «Oslo-mannen» «Frank», den ene av to som var «hentet» fra 'Oswalds' organisasjon i Oslo», for å utføre disse likvidasjonene. Terje Olsen påpeker i BT 15.2. at det faktisk var hans far Reidar Olsen som utførte likvidasjonen på trikken i Nygårdsgaten 25.10.44. Men 16.2. fastholder så August Rathke at BAs fremstilling er korrekt, at det var de to Oslo-mennene «Arne» og «Frank» som utførte likvidasjonene. Det blir påstand mot påstand, og vanskelig for leserne å bedømme. Ikke minst blir det vanskelig å forstå hva dette med «Oswald» kan dreie seg om. BA kunne med letthet innhentet kunnskaper fra for lengst publisert forskning med oppklaring av disse forhold.





Saborgs historie startet før krigen, etter at den tyske kommunisten Ernst Wollweber tok initiativ til å opprette sabotasjegrupper i Norge mot Nazi-Tysklands skipsfart. Den norske seksjonen av Wollwebers sabotasjeapparat ble kalt «Osvald-gruppa» etter dekknavnet til lederen, Martin Hjelmen fra Øygarden. Underavdelingen i Bergen fikk navnet Saborg (eller bare «Sab») og kom i gang i 1938, med blant andre Norman Iversen, Leif Myrmel, Frank Nilsen, Olaf Rutledal, Alfred Bjørkmann og Martin Lundberg. Samtidig overtok Asbjørn Sunde ledelsen av «Osvald-gruppa» sentralt. I 1941 og 42 ble mange av medlemmene i Saborg tatt og Iversen måtte flykte til Sverige. Men på høsten 1943 kom han tilbake til Sundes hovedkvarter, som da lå på Einastranda i Oppland. Sunde sendte Iversen til Bergen for å reorganisere Saborg. Iversen startet rekruttering av flere titalls ungdommer, hvorav en kjerne på 15-20 med stor innsatsvilje, men med små kunnskaper om illegalt arbeid og sabotasjeteknikker.



Sunde hadde inngått samarbeid med andre organisasjoner som politigruppen høsten 1941, Milorg og XU våren 1942, og på høsten 1942 også Kommunistpartiets ledelse. Han ønsket at Saborg i Bergen skulle gjøre det samme der, og slik ble det etter hvert etablert et samarbeid med NKP og Milorg i Bergen. Til slutt fikk man også støtte av SOEs kontakter i Bergen, Helen Mowinckel Nilsen og Luis Pettersen, som rapporterte til London at «Sabotørene har fått en hel del direktiver og ideer innen skipssabotasje... De er nok mest kommunister, men det spiller ingen rolle for oss, for de har utmerkete forbindelser på kaiene og kraner... De står selvstendig og opererer med alt for å skade tyskerne».



Da Iversen ble sendt til Bergen lovet Sunde at spesialister på ulike områder skulle følge etter, så snart aktiviteten var i gang. Det var dette ønsket han etterkom da han på høsten 1944 sendte de tre instruktørene Gunnar Arnfelt Knudsen, Rolf Andersen og Erling Pedersen til Bergen, som kurset opp medlemmer av Saborg i sprengningsteknikker og selv deltok i ulike aksjoner i Saborgs mest aktive periode på om lag tre måneder. Knudsen var veteran og nestleder i Osvald-gruppa på dette tidspunktet, og har fortalt i intervjuer om oppholdet i Bergen, også om de to likvidasjonene som ble gjennomført 25.10. og 3.11.44. Han bekrefter at det er riktig at den siste av disse ble utført av en av disse instruktørene. Han gir også en beskrivelse av den første, hvor en av Bergens-sabotørene, som han bare omtaler med dekknavn, utførte selve likvidasjonen. Som ellers var flere involvert under planlegging og iverksettelse av aksjonen. Men den som løsnet skuddene på trikken 25.10. var trolig Reidar Olsen, som ganske riktig er påpekt av Terje Olsen i BT 15.2. Han var en av Iversens nærmeste medarbeidere, og fortjener som ham en stor plass i historien om Bergens frihetskamp.



Det spiller for øvrig ingen rolle for avisleserne hvem av de tre instruktørene som var den som Rathke navngir som «Frank». Gestapo klarte aldri å identifisere verken ham eller de to andre. Arendt skrev faktisk i sin utførlige rapport om arrestasjonene at de hadde vært fire. Det viser at sikringstiltakene var gode og at de arresterte ikke røpet all sin kunnskap, tross fengsel og tortur i tiden etterpå.

Men historien om Saborg, likvidasjonene og instruktørene fra Oslo har også en dramatisk avslutning som BA ikke kommer inn på, men som hører med til den komplekse sannheten om motstandskampen. Da opprullingen av Saborg foregikk, hadde instruktørene nemlig ganske brått blitt tvunget til å forlate Bergen. Det skjedde fordi det ble brudd mellom Kommunistpartiets ledelse og Osvald-gruppa. Bakgrunnen for det lå i en større strid mellom NKPs leder Peder Furubotn og Sunde, som hadde pågått i lengre tid. Det dreide seg om synet på sabotasjens plass i motstandskampen og om hvem som skulle bestemme over Osvald-gruppas aksjoner. Furubotn ville legge sabotasjen under partiledelsen, mens Sunde hevdet at organisasjonen selv bestemte hvordan og med hvem de ville samarbeide.



I månedsskiftet februar/mars 1944 ble det definitivt brudd. Det tok imidlertid lang tid før bruddet kom frem til Bergen, trolig fordi Saborgs unike stilling med mange samarbeidspartnere, og ikke minst Norman Iversens lojalitet til Sunde, gjorde valget vanskelig. Men en gang, trolig i midten av november 1944, kom Iversen til Knudsens illegale bopel og informerte om at han «ikke lenger var Knuts (Sundes) mann. Nå var han partiets mann. Det var brudd mellom ham og Knut». Dermed hadde Knudsen ingen grunn til å oppholde seg lenger i byen. Han forlot den med sine kamerater som han kom, på kystruten.

Disse forholdene kjente naturligvis ikke Gestapo til. Det gjorde de færreste motstandsaktørene i Bergen, som ikke hadde nær kontakt med Iversen eller Olsen. For dem kunne Saborg hele tiden fortone seg som en del av Milorg, en del av NKP eller som en frittstående organisasjon. Men denne historiske sammenhengen er viktig for å forstå at det ikke var noe merkelig med «mennene fra Oslo», som man kan få inntrykk av fra BAs oppslag.



Likvidasjonene i Bergen var heller ikke tilfeldige rovmord. De var vurdert som nødvendige krigshandlinger, og de som utførte dem var slett ikke gangstere. De kjente ikke engang sine ofre, og var villig til å ta de tyngste personlige børene for at Norge skulle bli fritt. Ingen historiske hensyn tilsier at de eller deres ofre blir navngitt og omtalt på en slik måte at familiene blir utsatt for belastning i dag, slik BA har gjort.

Følg BTmeninger på  Facebook og Twitter!
 

Les også

Slik kan du debattere i BT

Hvor skal jeg sende innlegg?



Siste fra Kronikk

BT Meninger på twitter:


Siste saker