Lars Holger Ursin, cand.polit.
I DAG TILTRER JAN EGELAND jobben som direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hans tette bånd til statsforvaltningen, politikken og FN er ikke noe problem for hans uavhengighet, mener både han selv og de som ansatte ham. I Norge er det først når noe kalles en tankesmie at alarmklokker begynner å ringe.
Den 6. april 2006 kunne man lese i flere norske aviser at fremtredende politikere fra høyresiden og pengesterke samfunnstopper hadde deltatt på «hemmelige» nettverksmøter i Oslo. Møtene ble ledet av tidligere høyrestatsråd Kristin Clemet, og arrangert av den liberale tankesmien Civita. I dagene som fulgte, refererte over 50 norske aviser til denne saken.
Nå var ikke møtene veldig hemmelige - de var blant annet annonsert på Civitas hjemmesider. Men det var noe ekstra spennende over dem: De var iscenesatt av en tankesmie. Eller en tenketank, eller bare think tank, det engelske uttrykket ordet er utledet fra. I USA er jo tankesmier en milliardindustri, og de antas å ha stor innflytelse. Denne hadde til og med opphav på høyresiden, og høyreorienterte organisasjoner i norsk åndsliv er for kuriositeter å regne.
DE SISTE PAR TIÅRENE har tankesmiesektoren eksplodert i USA, samtidig som de har fått stadig mer politisk makt. Mens The Brookings Institution ble etablert for å drive kvalitetsforskning, er konservative The Heritage Foundation først og fremst opptatt av å påvirke politikere i kongressen til å treffe konservative vedtak og ved å hevde at gamle institusjoner som Brookings var for venstreorienterte.
Denne systemkritikken gjentar Civita mer enn gjerne, men den får ikke samme gjenklang her. Dels fordi Civita er for små til å tilby utredning og forskning, men dels også fordi det er en fremmed tanke å la en politisk organisasjon som Civita besudle forskningsmiljøene. Her kaller vi nemlig gjerne amerikanske forskningsinstitutt for tankesmier - men de norske, får fortsatt gleden av å hete forskningsinstitutt. Slik at ingen forvirring skal oppstå.
MAN SKAL IKKE uten videre avvise Civitas systemkritikk: Da tankesmien tidligere i år ansatte filosof Lars Fr. H. Svendsen, ble dette møtt med skepsis i mediene - blant annet fordi NHO betalte deler av lønnen hans. Det er for øvrig ikke noe nytt at arbeidslivets organisasjoner dytter penger inn i slikt: Forskningsstiftelsen Fafo ble i sin tid stiftet av fagbevegelsen som strategisk verktøy, og selv etter at de ble løsrevet formelt i 1993 har Fafos styreleder vært LO-sjefen. Fagbevegelsen finansierer fortsatt mange av Fafos prosjekter.
Faktisk er kanskje Civitas største problem at markedet for kunnskapsbaserte argumenter i Norge er mettet, nettopp av disse instituttene. Instituttene dekker et bredt spekter av forskningsoppgaver, alt fra teknisk og naturvitenskapelig forskning i giganten SINTEF, til internasjonal samfunnsforskning i Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
Instituttsektoren er så omfattende og innflytelsesrik i Norge at den ofte omtales som et særnorsk fenomen - men det er bare delvis riktig. Det er nemlig sterke likhetstrekk mellom den norske instituttsektoren og amerikanske tankesmier, i alle fall den undertypen som primært driver oppdragsforskning. Men det er en vesentlig forskjell: De amerikanske er mer konkurranseutsatte, og har derfor funnet en svært spesiell målgruppe for forskningen sin: Kongressrepresentanter.
MENS NORSKE INSTITUTTER stort sett forholder seg til den offentlige forvaltningen, finansierer amerikanske tankesmier ofte egne utredninger i samarbeid med folkevalgte. Politikerne får dermed faglig tyngde bak argumentene i lovgivningssaker, og hvis de vinner gjennom, kan tankesmien dokumentere direkte innflytelse på viktige politiske prosesser.
Slik fungerer det ikke i Norge, men instituttene har ikke mindre makt av den grunn. Her finansierer forvaltningen prosjekter for instituttene, som får nærmest monopolistisk innflytelse på bestemte politikkområder. Dette har en historisk forklaring: Mange av dem ble opprettet som utredningsorganer for statlige etater, og har beholdt tette bånd til disse selv etter at de ble formelt uavhengige.
Dette er et forhold som kan bli forsterket nå. Forskningsrådet har fått i oppgave å «videreutvikle» instituttsektoren, og spiller også en stadig viktigere rolle i finansieringen av instituttene.
DETTE ÅPNER IMIDLERTID for at Forskningsrådet får sterk innflytelse på hvem som studerer hva. Og Forskningsrådet foretrekker å dyrke enere fremfor å utsette norske forskningsmiljøer for «unødvendig konkurranse». Dermed oppfordres instituttene til å spesialisere seg og samarbeide, heller enn å gå hverandre i næringen.
Det er lett å se hvorfor: Det kan for eksempel virke meningsløst å bruke penger på kostbare laboratoriefasiliteter på to institusjoner i samme by, for at de siden skal konkurrere om det samme prosjektet. Bedre om de slo seg sammen, eller at en av dem fant noe annet å studere. Da må man imidlertid ta det for gitt at forskningen i sin natur er verdinøytral. Mange forskere ser også ut til å lide av den vrangforestillingen.
Forskere har sjelden problemer med å se at det er uheldig at de henter finansieringen sin fra den samme institusjonen de studerer. Problemet er imidlertid ikke at de da fristes til å forhåndsselge konklusjoner, problemet er at forskere har for stor tiltro til seg selv og sin egen faglige integritet. Man overser institusjonelle mekanismer - fordi man overser at de kan påvirke ikke så mye hvordan forskningsdataene tolkes, som hvem som tolker dem.
FOR HVA OM DET er litt vanskelig å bli tatt på alvor i NUPI, hvis du er tilhenger av Bush-doktrinen? Eller om de fleste jobbsøkerne i Fafo synes det norske velferdssystemet i prinsippet fungerer bra? Rekrutteringsmekanismer i slike institusjoner favoriserer de som tenker likt - akkurat slik det er lettere å få bevilgninger eller en god evaluering av likttenkende. Dette var bistandsforsker og Fritt-ord-vinner Terje Tvedt også inne på, da han kritiserte ansettelsen av Jan Egeland som ny direktør nettopp for NUPI. Forskningsmiljøer taler nemlig sjelden med én stemme. Og i samfunnsforskning finnes det ytterst sjelden ett svar. Monopoliseringen av kompetanseområder, som Forskningsrådet tilsynelatende legger opp til, kan fort føre til at alternative stemmer ikke blir hørt.
DETTE BLIR SAGT Å VÆRE et problem i for eksempel norsk bistandsforskning i dag, der en overveldende stor andel av midlene kanaliseres nettopp gjennom de samme institusjonene som forvalter bistanden det skal forskes på. Er det grunn til å tro at de vil velge å hyre inn forskere som foreslår å snu opp ned på hele bistandssystemet? Det var kanskje ikke akkurat dette Terje Tvedt hadde i tankene, men der ser du hvor fort gjort det er å tolke et utsagn til sin fordel. Slikt er imidlertid helt ufarlig så lenge man ikke har monopol på tolkningsretten.
Løsningen er neppe å innføre de samme gunstige skattereglene og parlamentariske prosedyrene som har gitt grobunn for alle de politiske tankesmiene i USA, og løsningen er heller ikke å føre Civita på statsbudsjettet. Men hvis vi erkjenner at det er problematisk at staten bestiller og finansierer forskning på seg selv, må vi samtidig åpne for andre finansieringskilder og institusjoner kan slippe til, og bli hørt. Uten at disse må etableres innenfor den offentlig styrte norske forskningsmaskinen. Og vi bør i alle fall ikke med åpne øyne gi noen forskningsorganisasjon enerett på kvalifiserte meninger om et gitt politisk område. Uansett hvor enige vi er med den.
KOMMENTARER Våre regler