Tåken over Sandviken sykehus

Av Øyvind Hauge
avskiltet vernepleier fra avdeling for sikkerhet, Sandviken sykehus

DET ER SJELDEN enkeltpersoner står frem med kritikk, spesielt i helsevesenet. Min frykt var liten. Jeg hadde allerede fått sanksjoner og er fremdeles omplassert og sykemeldt. Det skjedde etter at jeg i flere bekymringsmeldinger hadde påpekt dårlig personalbehandling, manglende sikkerhet, tyveri og rusbruk ved avdeling for sikkerhet ved Sandvikens sykehus. Ved ett tilfelle ble jeg beskrevet som en illojal arbeidstaker i et dokument. Dokumentet hang på personalkontoret på arbeidsplassen nesten et år før media fikk vite om forholdene. I mellomtiden har argumentene mine blitt tåkelagt, jeg er pålagt munnkurv overfor media og er møtt med påstander om løgner.

Selve instrumentet for den tilsynelatende effektive tåkeleggingsstrategien er informasjonsdirektør i Helse Bergen, Mona Høgli, som bagatelliserer, og i verste tilfelle avviser all kritikk. Hun avviste også i Bergensavisen 24.02.06 at det eksisterer rusproblemer på Sandviken og at tabletter telles ukentlig. Ansatte er ifølge TV2 dømt for vold, narkotika og besittelse og videredistribusjon av barnepornografi. Selv har jeg vært vitne til tyveri av medisiner og andre kollegaer har bivånet hasjrøyking på det famøse julebordet i 2005.

TÅKEPRODUKSJONEN skjer også fra Siri Nomes avdeling for sikkerhet, i ledtog med divisjonsdirektør for psykiatri Olav Instefjord. Fra jeg med flere begynte å levere bekymringsmeldinger har de konsekvent blitt tilbakevist av Nome og Instefjord.

21. desember – samme dag som Helsetilsynet rapporterte at hver tredje ansatt er misfornøyd med arbeidsplassen sin – rømmer en pasient. Instefjord rykker ut i mediene og hevder at nå skal det ryddes opp. Han mener det største problemet på avdeling for sikkerhet er faglig uenighet om de nye behandlingsmetodene. For et trent øye er det lett å lese mellom linjene at motpolen er å betrakte som en gjeng uintelligente neandertalere med overdrevent kontrollbehov. Jeg kjenner igjen taktikken. Selv ble jeg forsøkt flyttet til en annen avdeling og stemplet som opposisjonell etter liknende kritikk.

Det er slike forhold som er roten til mye av problemene ved avdelingen. Dette fremkommer også tydelig i Arbeidstilsynets rapport. Eller er det virkelig slik at man risikerer dagbøter fordi man har faglige uenigheter ved et sykehus?

Folk med kjennskap til fenomenet «whistleblowing» – varsling – hevder at media er den eneste kanalen som virker. Den kanalen prøvde Instefjord å stenge i vinter da jeg fikk munnkurv av direktøren. I samme møte hevdet divisjonsdirektøren, med personalsjefen og Siri Nome til stede, at mine erfaringer ikke hørte hjemme i pressen. Hvor kan de ellers diskuteres, all den tid alle andre kanaler er stengt?

Ved flere anledninger har ledelsen ved avdelingen prøvd å få meg fjernet. To år etter den første omplasseringen har jeg fremdeles ikke mottatt skriftlig redegjørelse om hvorfor. Instefjord har kjent til forholdene ved sikkerhetsavdelingen hele denne tiden. Et halvt år før direktøren ble underrettet, prøvde undertegnede å få til et møte med Siri Nome. Først da direktøren ble varslet, kom møtet i stand. Slik blir man møtt av Helse Bergen når man taler Rom midt imot.

JEG VIL GJERNE få svar på følgende spørsmål:

• Hvordan kan følgende forhold reduseres til «faglig uenighet»: Manglende sikkerhet, tyveri og bruk av illegale rusmidler, dysfunksjonell ledelse, manglende kommunikasjon i organisasjonen, utstrakt bruk av overtid, dårlig psykososialt arbeids miljø, manglende formalkompetanse hos postpersonell og ledere, fraværende ledelse osv. (Les rapport fra Arbeidstilsynet)

• Hvis det er slik som Nome og Instefjord hevder at behandlingsfilosofien ved Sandviken er så fantastisk, hvordan kan det ha seg at sykehuset sender fra seg pasienter man ikke håndterer til andre sikkerhetsavdelinger i landet? Det fungerer tilsynelatende greit på sikkerhetsavdelingene Dikemark og Brøset.

• Dersom avdelingen holder et så høyt og innovativt faglig nivå som det påstås, hvorfor har man ikke nok høyskoleutdannet arbeidskraft?

Det eksisterer nok også faglig uenighet på avdelingen, men det er ikke kjernen i problemet ved sykehuset. Mye tyder på krisen er mer komplisert enn det ledelsen vil innrømme. En fraværende homogen ledelse uten formalkompetanse og erfaring med sunt lederskap, uten vilje eller evne til å lytte og håndtere konstruktiv kritikk og avviksmeldinger fra ansatte, fører ofte til frustrasjon som igjen leder til uro og splid. Da er vel heller ikke veien lang til at systemet slår sprekker med system- og rutinesvikt, dårlige kommunikasjon, for raske sikkerhetsvurderinger med bla rømninger som resultat. Kritikken fra Helsetilsynet og Arbeidstilsynet gjelder nettopp slike forhold.

Intet negativt sagt om ekstravaktene ved institusjonen, uten denne delen av arbeidsstokken ville avdelingen ikke kunne fungere. Ufaglærte vil imidlertid aldri kunne erstatte de helsefaglig utdannede, ei heller gi den profesjonelle helsefaglige behandling man har krav på som pasient.

ETTER MØTE MED styreleder i Helse Bergen Ranveig Frøiland 8. september i år kan verken jeg eller de andre fremmøtte se at det har skjedd noen nevneverdig endring, heller en forverring, spesielt for oss som var til stede på møtet. I utgangspunktet har ikke IA-avtalen fungert som den skal ved avdelingen, og i den senere tid er det flere ansatte som er eller har vært sykemeldt pga. psykososiale årsaker. Ansatte mobbes vekk fra arbeidsplassen fordi de har et annet syn enn ledelsens.

Jeg mener politikere og styret i Helse Bergen må ta grep om de uholdbare arbeidsforholdene ved Sandviken sykehus. Saken dreier seg om ansatte, pasienter og samfunnet. Hvordan kan sykehuset ta vare på pasientene når de ikke greier å ta vare på de ansatte? I stedet for tydelige forsøk på å kvitte seg med brysomme ansatte, kunne det kanskje vært på sin plass med en vertikal rydding i organisasjonen.

I EN KRONIKK i BT i august i år beskriver advokat Birthe Taraldset og jurist Kari Breireim nettopp hva jeg som ansatt og menneske er blitt utsatt for i denne saken. Spesielt påfallende er det manglende rettsvernet jeg opplever som varsler. I mitt tilfelle håndteres varselet med påstander om at det dreier seg om faglig uenighet, med andre ord tar sykehuset mannen istedenfor ballen. Jeg kjenner meg også igjen i det Breireim og Taraldset beskriver som ledelsens manglende vilje eller evne til å forholde seg til realitetene. Ryddehjelpen som ble hyret inn til denne jobben er en sykepleier internt rekruttert fra en annen avdeling ved Sandviken uten rett formalkompetanse. Vedkommendes søster jobber i HMS avdelingen i Helse Bergen. Er dette uhildet ekstern bistand? For meg er det et eksempel på den manglende profesjonaliteten sykehuset har vist i opprydningsarbeidet.

Media, arbeidstilsynet, helsetilsynet, riks- og lokalpolitikere og opinionen har nå avdekket at det er alvorlige kritikkverdige forhold ved avdelingen. Avdelingsledelsens retorikk i mediene er en forenkling og fordreining av virkeligheten.