Slapp av, hun har ikke en sjanse

25. juli hadde Sarah Palin sin siste dag på jobben som guvernør i Alaska. Det betyr imidlertid ikke at vi blir kvitt henne, til det var påskuddet for å gi seg litt for skurrete («Only dead fish go with the flow», «I'm passing the ball»). Snarere kan det virke som Palin posisjonerer seg for sitt neste slag. Som hun hintet om da hun siterte general Douglas MacArthur («We are not retreating; we are advancing in another direction»): Hun vil prøve å bli president i 2012. Skrekk og gru?

Det var en stund hvite sørstatsmenn hadde klippekort på presidentembetet. Nå spørs det om de i det hele tatt kan bli det igjen

I ET LAND HVOR 67 prosent av befolkningen stadig synes ordet konservativ har en fin klang (Gallup 15. juni), skulle hun tradisjonelt sett ha en god sjanse. 83 prosent av republikanerne sier at de «deler hennes verdier» ifølge en måling gjort av Washington Post i juli. Ta med at ingen demokratisk president – med unntak av Clinton – er blitt gjenvalgt siden Franklin Delano Roosevelt (1933-1946). Ja, det kan se ut som en good shoot. Likevel, ta det helt med ro, Europa. Palin kan aldri bli president. Til det er hun for hvit.

Vi kjenner igjen bildet fra her hjemme: Etter som de stadig har funnet seg tilsidesatt og marginalisert, har den hvite arbeiderklassen kompensert med en voldsom innoverrettet solidaritet – en solidaritet ikke definert av økonomiske skillelinjer; men av kulturelle og geografiske markører ispedd en nostalgi for «gode, gamle dager».

HUA HSU SKRIVER i artikkelen «The End of White America» i The Atlantic at resultatet er en skyggebevegelse og en stolthet that dares not speak its name. En gruppetilhørighet som defineres ved å hinte til rase: Enten det skjer ved samle seg om countrymusikk, Nascar (USAs raskest voksende sport), eller ved å – slik Sarah Palin gjorde under valgkampen – differensiere mellom det liberale kyst-Amerika og «the pro-America areas of this great nation».

Å hinte om hvithet fungerer kanskje fint som gruppekommunikasjon, som valgkampstrategi er den imidlertid dømt til å mislykkes. For å bli president må du spille på lag med demografien og Palins «virkelige Amerika» krymper for hver dag.

EN DEMOGRAFISK BASERT spådom vil heller si at den neste presidenten (etter åtte år med Obama) er født på 70-tallet og interracial av herkomst. Ifølge en rapport fra august 2008, utarbeidet av U.S. Census Bureau, vil gruppene som for øyeblikket er kategorisert som minoriteter – svarte, hispanics, østasiater og sør-asiater – utgjøre majoriteten av den amerikanske befolkningen innen 2042. Hvis vi bare forholder oss til dem under 18 år, vil the tipping point komme allerede i 2023. Med andre ord: Alle barn som fødes fra nå av tilhører USAs første posthvite generasjon. Det hvite hegemoni er definitivt over. Det var en stund hvite sørstatsmenn hadde klippekort på presidentembetet. Nå spørs det om de i det hele tatt kan bli det igjen.

SAN FRANCISCO, der undertegnede bodde inntil nylig, regnes i dag som 58 % hvitt. En tur til byens mest vitale distrikt, Mission, bekrefter at flertallet står for fall; butikkskiltene er skrevet på spansk og praten ved kassen foregår på spansk. 35 millioner amerikanere har pr. i dag spansk som førstespråk. (Engelsk sin posisjon er likevel ikke truet mener lingvisten Geoffrey Pullum: «Å gjøre engelsk til offisielt språk er like maktpåliggende som å gjøre pølser til offisiell baseballmat»). Spådom #2: USAs neste president mestrer spansk.

Det er riktignok mange usikre faktorer, blant annet vet man ikke hvordan folk gifter seg lenger, noe som peker mot det forfatteren Michael Lind i boken «The Next American Nation» kaller «the beiging of America». Det er mulig mange «beige» amerikanere vil identifisere seg som hvite, noe som vil utsette the tipping point, men selv da vil det antagelig dreie seg om, skriver Lind: «en identitet adaptert ut fra bekvemmelighet eller likegyldighet, ikke av nødvendighet». Den nye amerikaneren vil med andre ord ikke være spesielt opptatt av hvitheten sin. Palins hintestrategi vil derfor ikke ha noe for seg. Den favner for smalt.

REPUBLIKANER OG TIDLIGERE taleskriver for George W. Bush, David Frum, ser derfor med gru på en eventuell Palin-nominasjon i 2012. Han hevder det vil være det mest dødfødte prosjektet siden Barry Goldwater – «Mr. Conservative» – stilte til valg i 1964. Han tapte så det sang mot Lyndon B. Johnson – ingen spesielt god kandidat det heller.

PÅ DEN ANNEN SIDE, om ikke annet kan et nytt nederlag sørge for at republikanerne får palinismen ut av systemet en gang for alle, tenker Frum. Slik at de kan starte gjenopprettelsesarbeidet som tvang seg frem hos deres konservative brødre i Storbritannia. Som Frum skriver i en kommentar i The National Post: «Om Palin stiller kan det om ikke annet teach us a lesson».