Etter at Rødt ikke kom inn på Stortinget i fjor, har det gått som forventet: det finnes ingen parlamentarisk opposisjon mot den norske okkupasjonen av Afghanistan. Den parlamentariske konsensusen om krigføringen er total. Det finnes kun varianter om hvordan den skal utøves. Denne konsensusen er en ulykke både for afghanere, og for det norske folk.

Begrunnelsen for krigføringen i Afghanistan hviler på «humanitære» og juridiske argumenter. Ser en nærmere på dette, vil en kunne se at det er en tynn og tvilsom argumentasjon.

Å bygge jenteskoler er bløff
Den «humanitære» begrunnelsen for å okkupere Afghanistan, går ut på å utvikle landets demokrati og bygge velferd. For en som har vokst opp i en gammel koloninasjon, er denne begrunnelsen godt kjent fra tidligere, og høres ut som hentet fra gamle skolebøker. Da Frankrike brukte militær makt i verden (og bruker det fortsatt i Afrika), var det alltid under påskudd av å bygge demokrati, sikre fred og sosial utvikling. Og rett skal være rett: barna ble vaksinert og det ble bygget jernbane. Men materielle og sosiale fremskritt for befolkningene var aldri hovedmål for militære okkupasjoner. Det gjaldt først og fremst å sikre okkupantens økonomiske og geostrategiske interesser. Det er også tilfelle med Afghanistan i dag, hvor bruk av militær makt betyr heller lidelser enn bedre levevilkår for den jevne afghaneren. Når Jonas Gahr Støre, Erna Solberg og flere, begrunner den norske krigføringen med å bygge jenteskoler, dreier det seg om en stor bløff. For de er selvfølgelig klare over at en fremmed våpenmakt egner seg dårlig for å skape kulturelle endringer i et samfunn. Kulturelle endringer tvinges ikke frem med gevær. Stridsvogner egner seg ikke til å sende et agrar og føydalskt samfunn inn i det tjuende århundre, i løpet av noen få år. Kulturelle endringer trenger en lang modningsprosess (via industrialisering), som krigen setter en effektiv stopper for.

Retten til selvforsvar
Den juridiske begrunnelsen for å okkupere Afghanistan tar utgangspunkt i terroraksjoner 11 september 2001. Selv om ingen av flykaprerne var afghanere, var det amerikanske etterretningsapparatet (det som forsikret verden om Iraks besittelse av masseødeleggelsesvåpen) rask med å utpeke al Qaida (opprettet i 1988 med støtte fra USA, mot den sovjetiske okkupasjonen) som skyldig. Mindre enn en måned senere begynte angrepet mot Afghanistan (7 oktober 2001) med henvisning til FN-paktens artikkel 51 som åpner for «retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar». Tidligere leder i Venstre, Gunnar Garbo, og flere Folkeretteksperter har ved flere anledninger understrekket at artikkel 51 ikke kan anvendes som juridisk grunnlag for Natos angrep på Afghanistan. FN-pakten definerer nemlig både begrepet selvforsvar og de rammene selvforsvar kan utøves i, klart og tydelig. Selvforsvar skal kun brukes til å drive en fiende ut av landet. Retten til selvforsvar gir ikke adgang til å angripe en stat som ikke er medansvarlig i angrepet.

I strid med FNs formål
FN sikkerhetsråd åpnet for Natos angrep på Afghanistan uten å ta stilling til om terroraksjoner utført 11 september, var av en art som gir rett til bruk av FN-paktens artikkel 51. Rådet valgte å ignorere at det er kun FN som kan bruke væpnet makt i internasjonale forhold, unntatt i situasjoner som krever umiddelbart selvforsvar. Rådet tok heller ikke hensyn til artikkel 24 i FN-pakten som krever at fredelige løsninger skal være utprøvd før en stat griper til militær makt. Det er dermed relevant å hevde at de få statene som sitter i FN-sikkerhetsråd, har tatt sine beslutninger i strid med flere av FNs formål og prinsipper.

Det finnes ikke noe alvorligere enn en angrepskrig. For at en militær makt kan påføre et folk ødeleggelser og lidelser, må det foreligge en bunnsolid begrunnelse forankret i både moral og folkerett. En slik begrunnelse for krigføring i Afghanistan finnes ikke.

Norge som fredsnasjon?
Det er i dag ingen opposisjon på Stortinget mot Norges okkupasjon av Afghanistan. Denne parlamentariske konsensusen er en ulykke for afghanere. «Afghanernes lidelser er utålelige» uttalte Pierre Krähenbühl, operasjonssjef for Den internasjonale Røde Korskomiteen til pressen (11 mars 2010). Han føyer til at «det finnes ikke en eneste afghanske familie som ikke på en eller annen måte er rammet, som har mistet slektninger eller som ha måttet flykte fra regionen eller landet siden sovjetiske styrker invaderte i 1979. Åtte år etter at vestlige styrker invaderte landet, blir situasjonen nå stadig verre.»

Men den parlamentariske konsensusen er også en ulykke for det norske folk. For det første fordi enigheten på Stortinget gjenspeiler ikke opinionen: det finnes heldigvis mer empati for afghanerne og mer politisk gangsyn i befolkningen enn på Løvebakken. For det andre fordi det har en høy pris, også for en nasjon, å miste sitt selvbilde. Hva står igjen av det norske selvbildet (ikke alltid fortjent, men dog) om Norge som fredsnasjon, når det brukes betydelig med ressurser til å okkupere et folk som aldri har vært en trussel mot oss? For det tredje fordi deltakelse i enangrepskrig er av så alvorlig karakter at norske ungdommer ikke bør utsettes for denne påkjennelse. Skadede og drepte norske ungdommer er en for høy pris å betale for å forsvare USAs interesser. Hvem vil påstå at man er moden nok til å dra i krig på den andre siden av kloden, når man er tyve år gammel?

Stortinget mangler motstand
Norge er i krig. Det er den alvorligste utenrikssituasjonen som landet kan havne i. Under anstendige medietilstander burde derfor krigen være den første nyheten hver dag. Men, med noen få unntak, lever vi ikke under anstendige medietilstander. Kneskaden til en idrettsutøver, eller kjærlighetssorgen til en svensk prinsesse gir store overskrifter. Om krigen nevnes, er det med begrep som forsøker å skjule alvoret ved den. Det snakkes om «operasjoner», om «engasjement». Språket er vasket, desinfisert, for å opprettholde illusjonen om at det ikke er en brutal angrepskrig Norge er midt opp i. Hvor lenge vil denne illusjonen vedvare når situasjonen forverrer seg fra dag til dag for okkupanten? Motstand mot okkupasjon i opinionen er betydelig, men kommer ikke til uttrykk på Stortinget. Mangel av parlamentarisk opposisjon er en ulykke, for afghanere og for det norske folk.

* Denne kronikken ble skrevet før den siste tragedien, der fire norske soldater ble drept i Afghanistan.

Mener du myndighetene og mediene tilslører den alvorlige situasjonen i Afghanistan?