KRONIKK
Tomas Moltu,
leder Bergen, KrF
Ikke mindre enn en tredel av jordas kjente pattedyr kan være i ferd med å utryddes, hevder Verdens naturvernunion, IUCN. Ekspertene nyanserer dette med å si at det er stor grad av sikkerhet for at en firedel av de 5487 registrerte pattedyr vi har står i fare for å forsvinne for alltid. Ytterligere 836 arter kan være i faresonen for permanent utryddelse.
Menneskets forvaltning av jorden får skylden, og vi har grunn til å tro at det er med rette. Vi har ikke verdsatt mangfoldet av arter, på samme måte som vi ikke har verdsatt naturen rundt oss, eller luften vi puster i. Vi har hatt en ukuelig tro på at naturen alltid utvikler seg fremover og reparerer seg selv. Svært mange og sterke røster peker nå på at vi ødelegger vår fremtid på jorden. Det er vanskelig for oss å forstå at det finnes et mer alvorlig budskap enn dette. Det er ikke denne utviklingen vi har håpet på, og vi stiller oss spørsmålet: «Hvordan har vi kommet hit?»
Kan evolusjonen redde oss?
Det er naturlig å gi oppmerksomhet til den teorien som har vært selve grunnlaget for biologien og forståelsen av livets opprinnelse de siste 150 år. I grunnskolen lærer vi alle at evolusjonsteorien er et ubestridelig faktum, og at alle verdens arter har utviklet seg fra den minste spire av liv. Er det da mulig at den vestlige verden har hatt en kollektiv forståelse om at prinsippene i evolusjonsteorien vil virke, og reparere de skader som vi påfører naturen? Og har vi gjennom skoleverket og samfunnslæren blitt opplært i å tenke at evolusjon og naturlig seleksjon igjen kan redde mangfoldet av arter på jorden?
Det er nå gått over 150 år siden Charles Darwin utga sin bok «The origin of species», og la et nytt grunnlag for hvordan vi ville forstå biologien helt frem til i dag.Den akademiske undring og oppriktige søkende etter sannhet er blitt erstattet med selvsikkerhet i akademia.
Hvor er undringen blitt av?
Spørsmålet er om denne selvsikkerheten kan ha bidratt til at arter, klima og miljø er blitt rammet på det aller hardeste. Kritiske røster er blitt latterliggjort og stigmatisert. Likevel, når akademikere ikke lenger søker etter svakhetene i en så sentral teori som livets opprinnelse og utvikling, står den i fare for å miste sin vitenskapelige troverdighet.
Når kritikken blir fraværende i mangel av andre «vitenskapelige alternativer» er ikke dette en tilstrekkelig begrunnelse. Og når en av historiens fremste vitenskapsfilosofer, Karl Popper, lenge var i tvil om evolusjonslæren i det hele tatt kunne kalles en vitenskap, bør vi søke nysgjerrighet, respekt og beundring for livets mysterier. Hvordan skal vi ellers gripe alvoret i om livet på jorden ikke utvikler seg, eller reparerer de skadene som vi har påført den.
Farlig klokkertro
Det er i dag ingen som kan være trygg på at den genetiske informasjonen som ligger i de ulike artene på jorden vil kunne ha evnen til å utvikle seg fra en art til en ny art. Ei heller at den kan gi håp om at utdødde arter gjenoppstår. Etter læreboken i naturfag i grunnskolen er dette likevel kjernen i vår tilblivelse og eksistens. Dette er et skremmende paradoks som i svært liten grad løftes frem, verken i samfunnsdebatten eller i skolen.
Det er nærliggende for oss alle å tenke at dersom alt livet på jorden har utviklet seg fra en eneste liten spire av liv har vi lite å frykte. Artenes mangfold være sikret gjennom kraften og evnene til dette livet. Det har jo fremvist en utvikling som er utrolig. Dersom det fantastiske mangfold av liv som fyller planeten er blitt til ved tilfeldigheter, utvikling og seleksjon har vi lite å frykte for livets mangfold i fremtiden.
Elevene skal søke svar
Men, dersom evolusjonsteorien er feil, har vi derimot all grunn til bekymring. Evolusjonisten sir Arthur Keith gir oss en slik grunn til bekymring da han sier «Evolusjonen er ikke bevist og kan ikke bevises, men vi tror på den fordi den er det eneste alternativet til skapertroen, som jo er utenkelig.»
Utdanningsdirektoratet fremhever under formålet med naturvitenskapen i grunnskolen at den skal stimulere nysgjerrighet og søke svar om egen eksistens, liv, livsformer og vår egen plass i naturen og universet
. «Samtidig skal naturfag bidra til at barn og unge utvikler kunnskaper og holdninger som gir dem et gjennomtenkt syn på samspillet mellom natur, individ, teknologi, samfunn og forskning.»
Svikter skolen sin oppgave?
Det er grunn til å stille spørsmål om undervisningen om utviklingslæren, slik den praktiseres, fyller disse kravene. Når ansvaret for miljøet rundt oss fyller mennesker med frykt mer enn håp, kreves det svar. Hvordan mistet vi respekten for artene rundt oss, miljøet, luften og klimaet vi lever i?
Grunnlaget for skolesystemet vårt er det formelle samfunnsmandatet, slik det er uttrykt i formålsbestemmelsene i skolen. Skolens mandat er å lære elevene å være samfunnskritiske, og gi dem et grunnlag for selv å vurdere riktige løsninger så vel som sannhetsgehalten i ytringer i et samfunn preget av mediene.
En liten ape uten en tråd
19. mai i fjor fikk norsk forskning verdens oppmerksomhet da Jørn Hurum presenterte det som skulle være et nytt og sensasjonelt mellomledd mellom dyr og mennesker. Et lite vesen på 60 cm med lang hale ble lansert som et manglende mellomledd mellom dyr og mennesker. Og et endelig bevis på at vi stammer fra apene. Det var likevel noen som undret seg over at denne lille keiserinnen, åpenbart helt lik en apekatt, spaserte nedover verdens vitenskapelige avenyer helt uten en tråd.
Sjelden har vel eventyret om «keiserens nye klær» synes mer betegnende, der vi kunne følge hennes seiersgang verden over. Den påfallende mangel på kritikk av dette «beviset» på livets utvikling gir grunn til å spørre om samfunnet så vel som vitenskapen har mistet sine kritiske evner. Og om skolen, som skal legge grunnlag for en kritisk sans hos elevene, oppfyller sitt samfunnsmandat. Er skolen blitt prisgitt et forskningsparadigme som ukritisk forsvarer utviklingslæren, i frykt for hva folk ellers kunne finne på å tro?
Det er all grunn til å tvile
På tross av en enhetlig lære om vårt biologiske opphav over flere generasjoner er det mange som betviler teorien om livets og artenes opprinnelse. Dette kan nok være en betydelig bekymring for dem som har en fundamentalistisk tilnærming til Darwins teorier. Vi har samtidig ingen grunn til å tro at utviklingsteorien vil bidra positivt i møte med trusselen om artenes utryddelse eller andre miljøutfordringer.
Samfunnet bør heller reise en debatt om utviklingslæren kan ha bidratt til å sette miljøet og mangfoldet av arter på jorden i fare. Vi trenger så en debatt om hvordan utviklingslæren skal undervises i skolen. Menneskets forvaltning av livet på jorden er fundamental for vår eksistens. Vi kan ikke lenger tro på evolusjonsteorien «fordi den er det eneste alternativet til skapertroen».
Synspunkter?
KOMMENTARER Våre regler