Fredsbevarende styrker. Vestens bidrag til en fredelig verden. Som navnet tilsier, er deres oppdrag å bevare en allerede etablert fred. FNs fredsbevarende styrkers opprinnelige oppgave er (evt. var ...) altså ikke å skape fred. Derimot skal de bidra til å legge grunnlaget for varig fred i krigsherjede land, og bistå land med å få i stand og etterleve fredsavtaler. De skal forhindre at krig og konflikter blusser opp igjen.
Hva er så den beste strategien for å bevare en skjør og nyervervet fred? Det finnes nok ikke ett korrekt svar. Hver krig og hver konflikt er unik, og har sine særegne utfordringer å løse når konflikten er over. En «one-size-fits-all» tilnærming er dermed ikke å anbefale.
Går til krig for mat og klær
Samtidig fins noen fremtredende fellestrekk i flere av verdens moderne kriger. Dambisa Moyo skriver om tre tendenser i vår tids kriger og væpnede konflikter i boken «Dead Aid» (2009): 1) de oppstår som oftest ut fra konkurranse om naturressurser, 2) de finner i all hovedsak sted i fattige land, og 3) de er i økende grad interne konflikter. Fattigdom og ønske om rikdom og ressurser gir indre kniving mellom landets egne borgere.
Menn og kvinner slutter seg til bevæpnede grupper for å hevne et tapt familiemedlem, på grunn av sosial undertrykkelse, etnisk eller religiøs forfølgelse etc. – men svært mange blir motivert av løfter om økonomiske fordeler. Bare et lite antall mennesker vil få betydelige økonomiske fordeler av en krig. Den store skaren av soldater håper å få dekket mat og klær og kanskje skolegang til barna sine. I all hovedsak er det altså fattigdom og uholdbare levekår som gjør et menneske til et lett bytte når krigsherren tilbyr «arbeid» og økonomisk vinning. Særlig når andre alternativ tilsynelatende er ikke-eksisterende.
Krig gjør alt verre
Når så freden endelig er gjenopprettet og væpnede grupper avvæpnet, møter tidligere soldater den samme virkeligheten. Bare ti ganger verre. Krigen har satt sine spor. Fattigdommen er enda større. Fremtidsutsiktene er enda dystrere.
Frustrerte tidligere soldater uten inntektsinnbringende arbeid, skaper uro i lokalsamfunnet, de tiltrekkes av vinningskriminalitet, og er lette å overtale til på ny å la seg rekruttere av en væpnet gruppe. De utgjør dermed en potensiell risiko for den nyervervede freden.
Soldatene må få ny fremtid
I flere krigsherjede land i Afrika (f.eks. Liberia, Sierra Leone, og Elfenbeinskysten) truer tidligere soldater stabilitet og ro etter konflikter. I Liberia regnes arbeidsledighet blant tidligere soldater som en av de viktigste årsakene til at borgerkrigen blusset opp igjen på slutten av 1990-tallet (LandInfo 2008). Å skape en fremtid for tidligere soldater ved å hjelpe dem økonomisk slik at de kan integreres i samfunnet, er avgjørende for å forebygge re-rekruttering og ny krig.
På Elfenbeinskysten går prosessen med å sette landets siste fredsavtale ut i livet, The Ouagadougou Political Accord (2007), langsomt, særlig når å løse militære problemer. Ett år etter at fredsavtalen ble signert sto de demobiliserte soldatene fremdeles uten muligheter til å bli integrert i samfunnet igjen. I slutten av 2007 samlet frustrerte og utålmodige soldater seg i gatene, spesielt i områdene rundt Bouaké og Séguéla,. Voldelige demonstrasjoner, veisperringer, og høy kriminalitet ble igjen hverdagskost. De voldelige demonstrasjonene ble etter hvert uhåndterlige, og de tidligere soldatene truet med velte hele fredsprosessen.
Soldatene driver forretning
Hva gjør man for å bevare en fred som er på nippe til å briste? Noen kloke hoder visste råd. I samarbeid med FNs utviklingsprogram (UNDP) tok FNs fredsbevarende styrke i Elfenbeinskysten (ONUCI), initiativet til «1,000 mikroprosjekt» for økonomisk reintegrering av tidligere soldater og risikoutsatt ungdom. Målet er å bidra til fred og økt sikkerhet gjennom å gi tidligere soldater en meningsfull og inntektsinnbringende aktivitet i hverdagen.
Det konkrete målet er å starte 1000 små forretningsforetak, drevet av målgruppen. «1000 mikroprosjekt» ble satt i gang i september 2008, finansiert med fire millioner amerikanske dollar (fra The Peace Building Fund), startet opp i september 2008. Ett år senere hadde prosjektet gitt rundt 3500 menn og kvinner et alternativ til krig og væpnet konflikt.
I oktober 2009 fikk Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) i oppdrag å evaluere FNs «1000 mikroprosjekt». Et viktig spørsmål var om sosioøkonomisk reintegrering av tidligere soldater er effektiv fredsbevaring.
Arbeid gir kontakt og tillit
Svarene vi fikk fra tidligere soldater, risikoutsatt ungdom, lokale og internasjonale NGO-er, lokale og sentrale myndigheter, og ONUCI og UNDP-personell viser klart at prosjektet har bidratt til å roe ned en eksplosiv situasjon. Tydeligst ser vi det i de mest urolige områdene rundt Bouaké og Séguéla.
Det å ha en økonomisk aktivitet, å tjene til livets opphold på en ærlig måte, virker positivt inn på hvordan de tidligere soldatene ser på seg selv og hvordan de blir oppfattet av andre i nærmiljøet. Soldatene har fått igjen selvrespekt, verdighet og håp for fremtiden. Gjennom de små foretakene møter de tidligere soldatene leverandører, kunder, håndverkere osv. Møtene skaper gjensidig avhengighet mellom grupper, og skaper sosialt samhold, aksept og tillit.
Farvel til våpnene
Med en jobb og muligheten til å tjene til livets opphold på ærlig vis har de tidligere soldatene i «1,000 mikroprosjekt» verken behov for eller lyst til å bruke våpen for å livnære seg. «På grunn av dette prosjektet vil vi ikke være så lette å manipulere til å ta til våpen neste gang, verken for den ene eller den andre siden», sa en tidligere soldat på 24 år.
Landsbyhøvdinger og lokale og sentrale myndigheter bekreftet at den personlige effekten som prosjektet hadde hatt på disse tidligere soldatene og risikoutsatte ungdommene, har en klar positiv effekt på konfliktnivået både i lokalsamfunnet og på landsbasis. Arbeidsledighet gjør livet som soldat i en bevæpnet gruppe attraktivt, en jobb gjør det motsatte.
Skjørt i Elfenbeinskysten
Adferd blant tidligere soldater er altså grunnlaget et lands varige fred. Burde ikke FNs fredsbevarende styrker derfor hatt et større fokus på mikronivået, på individet? Dersom fattigdom og arbeidsledighet holder ved like flere av vår tids konflikter i Afrika og er hovedårsak til at tidligere soldater lar seg rekruttere igjen, ville det ikke vært på sin plass at FN satte inn kreftene for å gi demobiliserte soldater mulighet til å brødfø seg uten våpen i hånd?
Situasjonen i Elfenbeinskysten i dag er roligere enn for et par år siden, men det er ingen tvil om at situasjonen i høyeste grad fortsatt er skjør. I mars 2010 er det tre år siden fredsavtalen trådte i kraft, men fremdeles venter ivorianerne på det demokratiske valget de er lovet. Og fremdeles venter mange tusen tidligere soldater – kanskje utålmodig og frustrerte – på sin reintegreringsstøtte.
Er du enig med vår kronikør? Si din mening i kommentarfeltet:
KOMMENTARER Våre regler