Sikker CO2-lagring er fullt mulig

Kronikk
Erik Lindeberg
Sjefsforsker
SINTEF Petroleumsforskning

I FORBINDELSE MED PLANENE for lagring av CO2 fra Mongstad reiser professor Peter M. Haugan (PMH) tvil om lagringen av CO2 i undergrunnen vil være sikker nok for å lagre CO2 i flere tusen år fordi det mangler kunnskap om de geologiske formasjonene som er foreslått (BT 31. des. 2007).

I naturen finner vi mange steder at geologiske lag kan være så tette at de kan holde på olje og gass i over millioner år. Noen steder vedlikeholder slike lag også store trykkforskjeller over lang tid. Disse forseglingsbergartene finnes mange steder også der hvor det ikke er olje- eller gassreservoarer og disse byr på en potensiell mulighetene for å lagre CO2 i stor skala over flere tusen år, hvilket er nødvendig for å unngå fremtidige klimaforandringer pga. av lekkasjer. Hvert reservoar må utforskes for seg for å finne ut om det er sannsynlig at det egner seg for deponering. De metodene vi har i dag for dette er de samme som vi har for å utforske undergrunnen for å lete etter olje og gass.

Utforsket
Utsira-formasjonen er faktisk en av de mest utforskede på hele sokken. Det finnes over hundre brønner med data fra formasjonen og, enda viktigere, fra de lagene som utgjør forseglingen over formasjonen. Den er videre studert med seismiske undersøkelser. Det er tatt kjerneprøver av både lagringsbergarten og takbergarten. Disse er analysert på flere laboratorier. Det har vært injisert ca 10 millioner tonn CO2 over 11 år og denne CO2-ens bevegelser i formasjonen har vært overvåket ved hjelp av geofysiske metoder. Dette har skaffet oss ennå bedre kunnskap om formasjonen og forseglingen. Helt fra begynnelsen av prosjektet har forskere fra ulike laboratorier i fem land i Europa deltatt i forskningsprosjekt som planlegger overvåkingen og analyserer resultatene.

Uavhengige analyser
Resultatene fra målingene har dessuten blitt delt med laboratorier innen hele det internasjonale forskningssamfunn som har kunnet gjøre uavhengige egne analyser. Over hundre vitenskapelige artikler er publisert. Ikke alle funn har entydige tolkninger, men ingen funn så langt tyder på at forseglingen over formasjonen ikke er tilstrekkelig tett for langsiktig lagring av CO2. PMH har rett i at enkelte forskere (blant annet undertegnede) har ønsket seg enda mer monitorering av prosjektet med for eksempel dedikerte observasjonsbrønner for å få maksimal utbytte av forskningen. Fraværet av disse brønnene er imidlertid ikke noe som setter lagringssikkerheten i fare. Å injisere mindre mengder CO2 og overvåke dens oppførsel er faktisk en av de beste måter å utforske slike lager på for å kvalifisere dem for lagring av mye større mengder. I denne sammenheng er faktisk 10 eller 20 millioner tonn CO2 små mengder fordi potensialet for CO2-lagring i formasjonen kanskje kan være flere milliarder tonn CO2.

Godt kartlagt
Den andre formasjonen PMH trekker i tvil er Johansen-formasjonen som ligger bare 80 km fra Mongstad. Dette er en struktur på over 2000 m dyp som er godt kartlagt med seismikk. Mange av brønnene på Troll er boret gjennom denne formasjonen, hvilket har gitt mye reservoarinformasjon. Usikkerheten som PMH er inne på er at det gjenstår å ta kjerneprøver og foreta brønntesting hvilket er en forutsetning for å kvalifisere den som lager. Dersom forseglingen over formasjonen skulle vise seg å ikke være helt tett, vil CO2 fanges opp av flere formasjoner som ligger noe grunnere. I verste fall kan CO2 komme opp i gassfeltet Troll. Det må vises at CO2 ikke kan nå Troll før i god tid etter at gassproduksjonen er avsluttet før Johansen-formasjonen kan tas i bruk som lager. Siden Trollfeltet er et lager for metangass fra naturens side er det usannsynlig at CO2 kan nå havbunnen herfra. Når gassproduksjonen på Troll er avsluttet, kan feltet faktisk brukes direkte til lagring av CO2.

Må overvåkes
Hensikten med å overvåke CO2-ens bevegelser i undergrunnen er ikke i første rekke å holde regnskap med hvor mye CO2 som befinner seg i reservoaret, men å bekrefte at CO2-en oppfører seg som planlagt. Et evt. avvik må oppdages på et tidligst mulig tidspunkt slik at en kan iverksette planlagte korreksjonstiltak tidlig nok til å forhindre utslipp. Å overvåke utslipp på overflaten eller på havbunnen er ikke tilstrekkelig fordi det gir en altfor sein indikasjon på lekkasje. Dersom overvåkingen viser at lagret ikke holder mål og det bare er mindre mengder CO2 som er injisert, vil det beste være å bare stoppe injeksjonen og fortsette i et reservoar med bedre forsegling. Når en vurderer lagringsplasser legger en opp til å finne lagre som er slik atselv om den første forseglingen lekker, er det flere barrierer som forhindrer CO2 å bevege seg til overflaten. Dersom større mengder er injisert, finnes det andre tiltak som kan settes i verk. I verste fall kan CO2-en faktisk produseres tilbake på samme måte som produksjon fra et gassreservoar og deretter injiseres et annet sted. PMH har rett i at vi ikke kjenner overvåkingsmetodenes følsomhet helt nøyaktig. Den beste måten å studere dette på er nettopp ved hjelp av feltstudier hvor en injiserer mindre mengder CO2 og så tester de ulike overvåkingsverktøyene der. Det arbeides med å etablere et spesielt feltlaboratorium for å studere de ulike verktøyenes følsomhet og for evt. å utvikle bedre verktøy dersom det blir nødvendig. At vi ønsker oss bedre kjennskap til verktøyenes følsomhet må ikke forhindre oss i å ta i bruk de sikreste undergrunnslagrene for å starte på den store oppgaven det er å stabilisere utslippene av klimagasser. Det haster.

Langsiktig perspektiv
PMH har rett i at lekkasjer langt frem i tid kan være like skadelige som CO2-utslipp i dag. Han antyder at den gjennomsnittlige oppholdstiden i undergrunnen må være må være ca 15 000 år. Undertegnede har tidligere foreslått at oppholdstiden må være på minst 5000 - 10 000 år ut fra klimamodellering av CO2 lekkasjer, men dette er ikke en vesentlig uenighet. Det er imidlertid overraskende at PMH fremholder direkte lagring i dyphavet som alternativ til undergrunnslagring. Det er nemlig en metode som ikke holder tilbake CO2 fra atmosfæren så lenge PMH krever.

Når PMH til slutt advarer mot å gi etter for press fra kortsiktige økonomiske interesser håper jeg at det ikke er undertegnedes integritet han trekker i tvil. Jeg forsetter å se på Peter M. Haugan som en god kollega.