Av alle Bibelens bøker er Salomos Høysang den mest poetiske. Likevel har få komponister forsøkt seg på dette diktverket – verken Händel, Mendelssohn eller Schönberg, som alle tok opp gammeltestamentlige emner, har latt seg utfordre av Høysangen.
Men i Norge har Knut Nystedt laget et scenespill med ballettinnslag av Salomos Høysang, med en libretto av Egil A. Wyller. Librettoen er inspirert av Bachs kantater, blant annet med bruk av Brorson- og Landstad-salmer. Urfremførelsen fant sted den 12. januar 1991 i Trefoldighetskirken i Oslo.
Knut Vaages versjon er et verk for sopran, baryton, kor og orkester, og skal urfremføres i Korskirken av Collegium Musicum den 13. mars 2010. Teksten er hentet fra den nynorske bibeloversettelsen, lett bearbeidet av komponisten i samarbeid med forfatterne Bjørn Sortland og Lars Amund Vaage. Resultatet er blitt et musikkverk som adskiller seg på flere punkter fra Nystedts. For å få frem forskjellene, må vi kort se på Salomos Høysang, og hvilket verk det egentlig dreier seg om.
Viser til fruktbarhetsriter
Det tilhører Det gamle testamentes visdomsskrifter, og ble av både jøder og kristne lest som akkurat det. Men slik ser ikke dagens religionshistorikere på det. De betrakter det primært ut fra en kultmytologisk fortolkningsramme – diktet henviser til fruktbarhetsriter innenfor både fønikisk, babylonsk, egyptisk og kanaanitisk kultliv. Man har da også trukket frem gammelegyptiske og mesopotamiske vers som er forbausende like.
Det er interessant nok, men i vår sammenheng er det av mindre betydning. For oss er det viktigere å finne ut om det i det hele tatt dreier seg om et enhetlig verk. Mange forskere mener nemlig at det kun er en samling av enkeltdikt, men er uenig om hvor mange – tre, fem eller syv?
Mangler ytre handling
Andre har hevdet at det nok må betraktes som et enhetlig verk, men er sterkt uenige om hva som holder det sammen og gir det enhet. For det finnes ingen intrige eller ytre handling, og i tillegg forandrer bruden og brudgommen karakter i løpet av verket. I begynnelsen er det en hyrde og hyrdinne – i midten er de blitt bror og søster – og på slutten er brudgommen kong Salomo og bruden Sulamith (et derivat av Salomo).
Selv om det er plassert i Bibelen, forekommer ikke ordet Gud i dette arbeidet, bortsett fra kan hende i 8, 6 som vel må regnes som en art konklusjon. På hebraisk anga man opprinnelig ikke vokalene, fordi den muntlige tradisjon gjorde det unødvendig. Men i middelalderen, da denne tradisjonen ble svekket, innførte man små punkter og kruseduller over og under konsonantene. Tolkningen av 8, 6 er avhengig av en prikk. Var der en prikk, må siste del oversettes: «dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme.»
Kan være sekulært
Det har vært utgangspunktet for de mange allegoriske tolkningene hvor brudgommen enten sees som Gud eller Kristus, og bruden henholdsvis som Israel eller Kirken. Dette er utgangspunktet for Nystedts verk. Men fantes det ingen prikk, vil det, som i Bibelselskapets oversettelse fra 1978 stå: «den flammer opp som en ild, som en mektig flamme.» Og i så tilfelle kan Salomos Høysang være et rent sekulært verk. Det er slik Vaage betrakter det.
Men hvilket slags verk? Den kjente kirkefaderen Origenes fra Alexandria (ca. år 185-254) skrev en innledning til dette verket der han understreker at det dreier seg om et helhetlig verk som består av sangtekster med musikk til, hvor hovedrollene spilles av en brud og en brudgom med henholdsvis et manns- og et kvinnekor, og at det tilhører sjangeren epithalamium, en bryllupssang, som skal fremføres in modum dramatis, altså som et scenisk verk. «Et drama innebærer nemlig at historien pleier å skje på scenen, hvor forskjellige personer innføres, og beretningens tekst utfoldes ved de forskjellige, alt mens noen personer trer frem og andre trer tilbake.»
Kan ha vært et scenespill
Selve sjangeren epithalamium har lange tradisjoner både i gresk og jødisk kultur, men scenespill var ukjent blant jødene, godt etablert derimot, blant grekerne. Og da blir dateringen av Salomos Høysang viktig, og den veksler fra ca. 950 til 200 f. Kr. Ifølge 1. Kongebok 4,32 skrev kong Salomo en rekke dikt av forskjellige typer – noen ble benyttet i ulike tempelritualer og overlevde av den grunn, mens andre ble overlevert muntlig i den jødiske tradisjon.
En teori går ut på av man i det gresk-jødiske samfunnet i Alexandria på 200-tallet f. Kr satte sammen noen av disse diktene, og på gresk vis skapte et scenespill av dem. Det kan forklare den likhet som avgjort finnes mellom Salomos Høysang og dikt av hellenistiske poeter som Kallimachos og Theokrit fra samme tid. I så fall vil Høysangen være en kombinasjon av jødiske dikt fra 900-tallet f. Kr – derfor likhetene med egyptiske og mesopotamiske dikt – og greske dramaformer som kan forklare den særegne struktur Høysangen har.
Musikken var viktig
For det finnes verken et utgangspunkt eller et mål for diktets spinkle handling. Istedenfor har det et midtpunkt, nemlig i overgangen fra kap. 4 til 5, hvor de to aktørenes kjærlighet bekreftes i kjærlighetsmåltidet. Slik er det en art utvikling til og fra diktets navle. Og på gresk vis handler det om kjærlighetens forvandlinger eller metamorfoser.
Likevel er det kanskje et annet element som i større grad har bundet diktet sammen, nemlig musikken. For i jødisk sammenheng var musikken meget viktig, jf. salme 150. Suzanne Haik-Ventoura har arbeidet mye det opprinnelige musikalske akkompagnementet til Bibelen og utga i 1988 «The Music of the Bible revealed» hvor hun anvender akkurat Høysangen som eksempel. Ja, hun kommer med et partitur til det for to soli, to sanggrupper (menn og kvinner) og en G-fløyte, og en CD utgitt av Harmonia Mundi. Klangbildet er vel noe enstonig, men elegisk og lyder orientalsk. Det gjorde antagelig også den greske musikk som kan ha vært anvendt i Alexandria – noe i retning av indernes Raga og persernes Maqam.
Binder diktet sammen
Den musikk Vaage har komponert tar utgangspunkt i selve diktet med dets mange gjentagelser. Musikken er bygget opp av små celler som er satt sammen som en mosaikk – som diktet også i stor grad er. Slik er dikt og musikk godt tilpasset hverandre. Tonespråket er avgjort moderne (stablede terser, syntetisk skala, overdreven tonalitet) som kan gi visse minnelser om Debussy og ikke minst Messiaen (f.eks. hans 2. modi) iblandet orientalske klanger.
Musikken får på denne måten en arkaisk-orientalsk klang, som Suzanne Haik-Ventoura ville ha likt. Vaage følger også teksten nøye fra de poetiske avsnitt til de mer dramatisk-rituelle effekter, og han varierer klangfargen ved å veksle mellom strykere, treblåsere og antikke cymbaler. Det overordnede mål er at ordene skal komme klart frem. Slik binder han diktet sammen og gir det den enhet som ordene alene kan hende ikke har.
Hva synes du om å sette musikk til bibelske tekster? Diskuter saken under!
KOMMENTARER Våre regler