Politisk bullshit om dogshit

Oliver Klose, masterstudent sosiologi, UiB

Tord Skogedal Lindén, forsker, UNI Rokkansenteret,

Stein Kuhnle, professor, Institutt for sammenliknende politikk, UiB og Hertie School of Governance, Berlin

En virkelig drittjobb blir det vel først om stønadsmottakerne også må rydde opp etter de som unnlater å gjøre det selv?

Forslag om å la stønadsmottakere plukke hundeskit er kanskje ikke så fjernt, selv om De Grønne har beklaget utspillet. En gammel oppfatning om latskap og snylting kommer frem i slike aktiveringsforslag. Forestillingen skaper sosial avstand mellom flittige arbeidstakere som jobber for lønnen og «de andre» som får uten å yte. Dokumentasjon om late unnasluntrere utover anekdotiske historier er imidlertid mer sjelden.

Krever mer aktivitet
Debatten om velferdsstaten i Norge og Tyskland har mange fellestrekk, men også vesentlige forskjeller. I Tyskland har man det siste tiåret gjennomført flere store kutt i velferdsordninger, slik som økt pensjonsalder og sammenslåing av sosialstønad og deler av dagpengeordningen til en ny ordning kalt Hartz IV, som kan sammenlignes med norsk sosialhjelp, men med lavere ytelser.

Økte egenandeler i helsevesenet og ansvar for privat pensjonssparing er innført. I Norge styrker pensjonsreformen koblingen mellom inntekt og pensjon. Gjennom Nav-reformen styrkes aktiveringskrav og ambisjonen om å få flere fra trygd til arbeid. Hartz IV og etableringen av jobbsentre, som er en sammenslåing av arbeids- og sosialetaten, er det tyske motstykket.

Like systemer
Mens den tyske velferdsstaten har strammet livreimen noen flere hakk enn den norske, har begge utvidet støtten til barnefamilier. Tyskland har lært av Norges foreldrepermisjoner, barnehageutbygging og kontantstøtte. Velferdsdebatten, med fokus på moral og kontroll av stønadsmottakere, preges av mange av de samme oppfatningene.

Velferdsordningen «Hartz IV» skal sikre et økonomisk eksistensminimum for dem som ellers faller gjennom sikkerhetsnettet. ogutgjør 2900kr/mnd for enslige. En forelder med ett barnfår 4900- 5200kr/mnd, avhengig av barnets alder. I Norge varierer satsene mellom kommuner. I Bergen er 2010-satsen 5385 kr for enslige og8121 kr for en forelder med ett barn. I begge land kommer bostøtte i tillegg. Justert for kjøpekraft er ikke forskjellene veldig store. Selv om det har vært foreslått å heve og å gjøre satsene nasjonale, er det sykelønnsordningen som har fått mest oppmerksomhet i Norge i det siste.

Samme argumenter
Argumenter fra sosialhjelpsdebatten i Tyskland ligner sykelønnsdebatten i Norge: Ordningen virker passiviserende og fratar mottakeren arbeidsinsentiver, det er for lett å bli sosialmottaker, og samfunnet nærmer seg et punkt der flere tar imot skattepenger enn det er skattebetalere. Guido Westerwelle, utenriksminister og leder for Fridemokratene, kaller Hartz IV et uttrykk for «senromersk dekadens», en tilstand der samfunnet forvitrer i overflod som ikke er bærekraftig.

Han vil derfor redusere Hartz IV-ytelsene. Sosiologen Stephan Lessenich har imidlertid påpekt at man kun kan snakke om for høy støtte og for svake insentiver til lønnsarbeid hvis dette er et reelt alternativ - og det er det ikke i store deler av Tyskland. Dette skyldes mangel på kvalifikasjoner hos de arbeidsledige og for få arbeidsplasser i et land hvor ledigheten i snitt er 7,5 %, men med store geografiske variasjoner.

Må ta det de får
Insentivene til lønnsarbeid er sterke allerede i dag: Hartz IV mottakere kan «tvinges» til å ta en hvilken som helst jobb, og blir straffet økonomisk hvis de nekter. Dette fører til fratrekk på 30% ved første nekt, 60% neste gang, og det er teoretisk mulig å frata dem hele støtten hvis de sier nei til jobbtilbud tre ganger i løpet av et år.

Mottakere må bruke oppsparte midler, blant annet deler av pensjonssparingen, før de kvalifiserer for statlig støtte, og det finnes kvadratmetersatser over hvilke leiligheter som egner seg for gitte familiestørrelser. Hartz IV-mottakere må i økende grad flytte til mindre leiligheter.

Stadig flere trenger støtte
På den andre siden er det ikke lønnsomt å spe på støtten med arbeidsinntekt. I praksis vil de første 100 € (800 kr) utover en månedsinntekt på 400 € (3200 kr) skattes med ikke mindre enn 80 %. Problemet er kjent, men myndighetene har så langt ikke klart å utforme ordninger som fjerner skattefellen. Og for å gjøre en arbeidsinntekt mer attraktivt, må også muligheten for økt lønn være til stede. Etter ti år med økt produktivitet og lønnsvekst lavere enn inflasjonen er det svært mange arbeidstakere som trenger statlig støtte for å klare seg.

Og veien til Hartz IV er ikke lang. Arbeidstakere som mister jobben kvalifiserer for dagpenger i ett år. Alle som er yngre enn 50 år får enten 60 % eller - som foreldre - 67 % av den tidligere lønnen. Etter dette venter Hartz IV, og med et så stort inntektsfall er det lett å miste kontakt med nettverk og familie. De sosiale omkostningene er høye, omkostninger som igjen kan føre til økte offentlige utgifter på andre områder, for eksempel helsevesenet.

Stadig strammere kontroll
Hartz IV koster rettsapparatet mye. I 2009 kom ca. 160.000 saker for retten grunnet klager, oftest over reduksjon i ytelser, og mange nye dommere er ansatt for å ta unna køene. Kontrollgraden øker også i Norge, hvor langtidssyke ved innføring av arbeidsavklaringspenger nå må sende meldekort til Nav annenhver uke for å bekrefte at de fremdeles er syk. Kronisk rapportering letter neppe arbeidsbyrden for forvaltningen eller skremmer vekk sykdommen fra dem som avkreves tilstandsrapporter.

Manglende tillit til stønadsmottakere, og økt bruk av sanksjoner og kontroll som en viktig del av løsningen på sosiale problemer, er felles for begge land. Til grunn ligger en oppfatning om at mange kan jobbe hvis de vil, og derfor må gis klarere insentiver. Mange steder vil det imidlertid ikke være mulig å finne relevant arbeid.

Tillit er rimeligere
Velferdsstaten skal hjelpe stønadsmottakeren gjennom kriser som arbeidsledighet og sykdom, og gjøre det lettest mulig å returnere til arbeidslivet. Skal slike ordninger fungere må inntektssikringen være på et nivå som ikke ekskluderer den enkelte helt fra samfunnet. Et stort kontrollapparat kan være mindre kostnadseffektivt enn støtteordninger basert på tillit, selv om Lenin ut fra sitt politiske erfaringsgrunnlag riktignok fremholdt at «tillit er bra, men kontroll bedre».

Økt kontroll og sanksjoner mot mottakere av sosialhjelp eller Hartz IV vil kanskje redusere statens sosiale utgifter i første omgang, men innebærer økt byråkratisering og institusjonalisering av mistillit, og om det er det som skal til for å få flere over i arbeid er mer usikkert. Svekket tillit kan bli dyrt - sosialt og politisk. Dessuten vil mottakernes verdighet ikke akkurat ivaretas om de settes til å plukke hundeskit. Da kan dog-shit fort bli politisk bull-shit.

Hva mener du om forslaget fra De Grønne i Tyskland? Diskuter saken under!