Offentlig debatt er ingen frøkensport

Sett fra likestillingsperspektivet er et blikk på den norske medievirkeligheten en sørgelig affære. Den urovekkende lave kvinneandelen i mediene uansett posisjon innebærer et betydelig demokratisk problem. Det at kvinner er sterkt underrepresentert er for øvrig ingen nyhet som bør overraske. Derfor er det litt kjedelig å høre en profilert redaktør fra Aftenposten stå i beste sendetid på Dagsrevyen og omtale problematikken såpass slapt som han gjorde. «Det er ingen forskjell på mannlige og kvinnelige debattanter», sa han. Nei vel? Hvorfor er det da så få kvinner som sender inn debattinnlegg til avisene? Dette helt sentrale spørsmålet forsøker ikke redaktøren å svare på.

Tok skjeen i egen hånd
Som blogger gjorde jeg derfor bruk av muligheten til å ta skjeen i egen hånd, og inviterte til debatt med overskriften «Hvorfor så lav kvinneandel i offentlig debatt?». Vi befinner oss midt i beste agurktid når dette skrives, men responsen var likevel god. Spørsmålet engasjerer.

Det blir ganske raskt pekt på et gjeldende paradoks, nemlig det at dersom en analyserer problematikken med kjønnsbriller på, og det er neppe til å unngå, så kommer ikke kvinner særlig godt ut av det uansett hvordan vi vinkler problemstillingen. Og det er kanskje her berøringsangsten oppstår. For er ikke de fleste skjønt enige om at kvinner er like kunnskapsrike, kloke og engasjerte som menn?

Ikke ordentlige kvinner
Den gangen Kåre Valebrokk skulle finne sin erstatter i 2007, så presiserte han at jobben som øverste leder i TV 2 ikke var en frøkenjobb. Kvinner har overhodet ingen grunn til å bli fornærmet over den uttalelsen. Tvert imot så avkler den på svært beskrivende vis den mannekulturen som regjerer i medieverdenen. Blant annet så sier den noe om at det er menn som styrer mediene, og at det er menns måte å portrettere kvinner på som dominerer.

Det naturlige er at kvinner leter etter inspirerende rollemodeller før de vurderer å hive seg utpå i det offentlige ordskiftet. Det forståelige er at de risikerer å bli mer, og ikke mindre skeptiske til å ta initiativ når de etter møysommelig leting finner noen. Det vi ser er at når kvinner bruker ytringsfriheten med samme slagkraft som menn, så får de høre at de er mannhaftige. De er ikke ordentlige kvinner. Det blir de først når de kler av seg, eller kommenterer privatlivet sitt.

«Jeg vil at mine taleføre, meningssterke og skriveføre kvinnelige medborgere skal tørre å stikke hodene frem.»

Blir møtt med hets
Det er bare de historieløse som ikke ser at det er menn som har lagt premissene for dagens debattarena, og det er ikke unaturlig å tenke seg at kvinner flest ikke er helt komfortable med hvordan dette utspiller seg i praksis. Enkelte kjønnsrollemønstre lever fremdeles i beste velgående, og selv om dette ikke skal være en «nature versus nurture»-debatt, så bør vi være åpne for at de avgjørende forskjellene er der i praksis.

Dette avspeiles kanskje aller best når vi ser hvordan kvinnelige debattanter blir møtt på internett. Grov sexistisk hets og hatske utfall er slettes ingen sjeldenhet, og det forekommer at trakasseringen følger kvinnene over i den private sfæren.

Psykologen Kristin Spitznogle opplevde å få trusler om voldtekt fremsatt i brevs form, levert for hånd i hennes egen postkasse, rett utenfor husdøren.

Omfanget av mildt sagt ufine metoder tyder på at det finnes et relativt stort antall menn der ute som føler seg truet, og at de ikke har andre våpen å ty til enn ren sjikane.

Ernas kjole
Det er dessverre forsvinnende lett å finne eksempler på direkte og sjikanøse angrep mot kvinner i media. Ta for eksempel Hege Ulstein, nyslått kommentator for Dagsavisen. Hun kommenterte i sin spalte en pressekonferanse holdt av Høyre tidligere i sommer. Her er et lite gløtt av hva Morten S. har å melde om hennes journalistikk:

«Tragisk og trist at en journalist (sic) rapporterer fra en politisk pressekonferanse på en slik måte. Hvor ble det av politikken – forsto ikke j. den? For mye øl? Kunne kanskje si noe om Erna sin kjole også, var bare det som manglet.»

Ikke bare er ortografien skremmende dårlig, men replikken er i sin helhet ikke annet enn usaklig utskjelling av journalisten.

«Grov sexistisk hets er slettes ingen sjeldenhet.»

Brødhuet Ulstein
Det samme gjelder for Frank, med unntak av ortografien, den var hakket bedre. Han hadde dette å melde til Hege Ulstein:

«Gud hjelpe meg. En journalist klager for at det er for mye politikk og for lite show. Ulstein kan prise seg lykkelig for at vi har pressestøtte i dette landet, maken til brødhue.»

Det krever sin kvinne å holde ut med den slags i lengden. Jeg ville ikke synes det var urimelig dersom journalistenes fagforening satte på agendaen å forhandle seg frem til en tariff som ga kvinner i medier rett på gratis psykologhjelp.

Late journalister
I utgangspunktet betviler jeg nemlig at kvinner har dårligere selvtillit enn menn hva kunnskap og tillit til egen kapasitet angår. Graden av selvbevissthet påvirker imidlertid gjerne omfanget av selvkritikken. En naturlig følge av dette er at kvinner tenker seg om både en og to ganger før de utsetter seg for eksponering. Effekten er at redaksjonene anser kvinnene som et seigere materiale å jobbe med enn menn. De lateste redaktørene og journalistene velger derfor å overse kvinnene når de er på jakt etter kilder eller debattinnlegg. Det tar for lang tid. Slik forsterkes de uheldige mekanismene.

Gode råd
Er kvinner dermed fritatt for ansvar? Selvfølgelig ikke. Det er ingen andre enn kvinnene selv som kan bryte med de stereotype kvinnebildene og innarbeidede atferdsmønstrene. Og det må vi gjøre gjennom handling. Altså ved aktiv bruk av ordet. Det viktigste er ikke hvordan du gjør det, men at du gjør det. Så får de ekte mannfolka heller holde ut med at deres domene blir feminisert.

Siden jeg først har fått ordet som kvinnelig debattant, så benytter jeg anledningen til å servere en aldri så liten smørbrødliste, i lønnlig håp om at den kan bidra til å øke kvinneandelen i det offentlige ordskiftet. Det finnes knapt den redaksjon i være seg aviser, på radio eller i fjernsynet som ikke trenger å skjerpe seg. Listen er som følger:

• Jeg vil ha flere kvinnelige redaktører og journalister

• Jeg vil at journalistene skal strekke seg lengre i å innhente kvinnelige kilder

• Jeg vil at redaksjonene i langt større grad inviterer kvinner til å delta i debattseksjonene

• Jeg vil se flere kvinner portrettert i spaltene uten bruk av stereotypiske fremstillinger (Kan vi bli enige om at de glansede ukebladene alene tar seg av den uunngåelige kroppsfikseringen?)

• Jeg vil at mine taleføre, meningssterke og skriveføre kvinnelige medborgere, og det er mange av dere, i langt større grad tør å stikke hodene frem. Gjør som Elin Ørjasæter, våg å la kjeften gå uten å alltid være på den sikre siden. Når hun trår feil, innrømmer hun det bare. Det er først da man gjør seg selv uangripelig.

Se kronikkforfatterens blogg her.