Spørsmålet er om du trenger å velge. Er det ikke mulig å få en faglig flink og høflig lege og en skarpskodd og moralsk ansvarlig advokat til å ta saken for retten?
Det er neppe tvil om at vi må kunne kreve at utdannede kandidater har ervervet seg en viss «dannelse» - en kritisk og reflekterende holdning til faget og den medmenneskelige sammenhengen fagutøvelsen inngår i - gjennom studiet. Spørsmålet er hvor stor verdi slike dannelsesperspektiver har, målt i kroner og øre. All læring tar tid. Hvor mye rom kan vi forsvare å gi til dannelsesperspektiver når innholdet av et universitetsstudium programmeres og undervisningsmetoder velges?
Hva er dannelse?
Spørsmålet er ikke enkelt å besvare. Ikke minst fordi det er uklart hvordan vi oppnår dannelse. Det er, for å si det mildt, heller ikke krystallklart hva en kritisk og reflekterende holdning til et fag egentlig består i. Dannelse er ingen konstant størrelse som lar seg dekomponere i ulike bestanddeler som deretter kan programmeres inn i de ulike fagstudiene. Om målet er uklart, fritar det oss likevel ikke fra plikten til å forsøke å finne de beste virkemidlene til å nå det.
Det pågår akkurat nå en debatt blant ansatte ved Universitetet i Bergen om verdien av dannelse og hvordan dannelse kan oppnås innenfor de politiske rammebetingelser utdanningsinstitusjonene har i dag. Dette er en debatt universitetsansatte ikke bør få føre alene. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.
Kvalitetsreformen
Først er det nødvendig å forklare hvorfor dannelse har kommet på dagsordenen i Akademia. En forklaring er at det frittstående «Dannelsesutvalget» inviterte til debatt med innstillingen «Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre» i juni 2009. Den politiske visjonen om å utvikle ett felles europeisk område for høyere utdanning, ofte betegnet som «Bologna-prosessen», og vår nasjonale oppfølging, en studie- og styringsreform som gjerne omtales som «Kvalitetsreformen» (2003), lå til grunn for innstillingen.
Enkelt sagt er det i dag politisk bestemt både at norske universiteter skal være kompatible med universiteter i Europa - og dermed kunne utveksle studenter med andre europeiske institusjoner - og at studentgjennomstrømningen ved norske utdanningsinstitusjoner skal bli mer effektiv.
Farvel til Humboldt
De politisk motiverte endringene av universitets- og høyskolesektoren med strengere og mer formaliserte krav til resultater både i undervisning og forskning, har skapt en viss uro blant de ansatte ved universitetene. Uroen må forstås på bakgrunn av at politiske krav om samfunnsnytte og effektivitet bryter med det klassiske «humboldtske» universitetsidealet.
Karl Wilhelm von Humboldt, grunnleggeren av Humboldt-Universität zu Berlin i 1810, har preget utdanningsinstitusjoner i hele den vestlige verden. Humboldts forskningsideal var en fri søken etter nye sannheter, en uavsluttet erkjennelsesprosess, der det ikke kan stilles krav til samfunnsnytte.
Lære for å erkjenne
Forskning har egenverdi, og hvem vet hva som er nyttig kunnskap i morgen? Forskningsbasert undervisning, med nær kontakt mellom lærer og student, skulle i den humboldtske modellen gi inspirasjon til livslang læring og personlighetsutvikling (Bildung) for det enkelte individ. Målet for forskning og utdannelse var erkjennelse, ikke samfunnsnytte.
Den humboldtske universitetsmodellen har med varierende styrke tjent som idé-grunnlag for norske universiteter. Filosofiprofessor Hans Skjervheim (1926-1999) var kanskje UiBs mest aktive formidler av humboldtske ideer. Kvalitetsreformen kan synes å ha satt et nokså definitivt punktum for Wilhelm von Humboldts innflytelse på norske læresteder. For mange universitetsansatte har reformen vært tung å svelge. De fleste har likevel akseptert at det finnes ingen vei tilbake. Kravene om samfunnsnyttig forskning og undervisning har kommet for å bli.
Samfunnet gir oppdrag
Kvalitetsreformen skal hjelpe studentene til å «lykkes» gjennom «tettere oppfølging». Dette er i utgangspunktet vel forenlig med humboldtske idealer om tett kontakt mellom lærer og student. Men både kvalitetsreformens suksesskriterier og vektlegging av utdanningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag ligger langt fra det humboldtske ideal.
Paradoksalt nok er det kvantitative argumenter som så langt har vært beviset på kvalitetsreformens suksess. Kunnskapsdepartementet er fornøyd med at det blir avlagt flere studiepoeng pr. student enn før. Hvorvidt kvaliteten på de uteksaminerte kandidatene er høyere enn før, har man foreløpig ikke funnet noe svar på. Vi har så langt ikke holdepunkter for at kvalitetsreformen har gitt oss bedre og mer reflekterte - eller dannede - kandidater enn før.
Kvalitet måles ikke i tall
Det finnes ingen gullstandard for mål av utdanningskvalitet. Det skulle likevel være klart nok at verken antall studiepoeng eller dokumentert bruk av anerkjente undervisningsmetoder i seg selv kan være tilstrekkelig til å sikre kvalitet. Kvalitet handler om innhold. Et nøkkelspørsmål for dannelsesdebatten ved UiB er nettopp hvilket undervisningsinnhold som er egnet til å produsere kandidater som er i stand til å ivareta universitetenes samfunnsoppdrag.
Dannelsesdebatten er en kvalitetsdebatt. Det handler om å skape et nytt verdigrunnlag som svar på krav til universitetene fra politisk hold. Derfor er dannelsesdebatten viktig for oss alle.
Dannelsesdebatt for alle
Programmering av undervisningsinnhold er riktignok langt på vei et internt universitetsanliggende, først og fremst for det enkelte fag. Hvert enkelt studium må finne sin vei til utdannelse og dannelse av kandidater som kan ivareta samfunnsoppdraget. Blant universitetsansatte finnes det heldigvis et engasjement for en debatt om kvaliteten på utdanningen. Det var god oppslutning om Forum for vitenskap og demokratis møte om «Dannelse og utdannelse» i januar. Den 17. mars ruller debatten langsomt videre når UiB inviterer til nasjonal konferanse med tema «Er utdanning irrelevant? En debatt om verdien av dannelse og samfunnets forventninger».
Men samfunnsoppdraget til universitetet er ikke definert av universitetet selv. Derfor angår dannelsesdebatten også deg. Samfunnsoppdraget til de høyere lærestedene i Norge er definert av politikere med mandat til å stille krav og til å gi økonomisk handlingsrom til å realisere oppdraget. Hvilke kunnskaper, holdninger og metodiske ferdigheter vil du at universitetet skal dyrke fram?
Kommentarer? Vennligst bruk feltet under!
KOMMENTARER Våre regler