Nygårdsparkens venner

Kronikk
G. Karin Ribe Berentzen
Nabo

En nabo var på vei mot inngangsdøren i går. På trappen lå to «rykende ferske» sprøyter, blodige. Han stusset litt, ristet oppgitt på hodet, tråkket over dem, og gikk inn. Fem minutter før hadde to junkies, en kvinne og en mann, satt hver sitt ettermiddagsskudd med heroin her, vellykkede skudd, på trappen. De gikk derfra med knekk i knærne, og med et tiltakende sløvt blikk. Ved siden av to blodige sprøyter på trappen lå hylstrene til sprøytespissene, på hver sin side. Godt uinnpakket. Heldigvis var det ingen barn som lekte der, i dag, eller en hund som skulle snuse, eller en nysgjerrig katt. Vi er takknemlige. Sprøytene ligger der fremdeles. Sprøytespissene er overalt i parken, innimellom krokus og påskeliljene og under busker.





I morges var det over 100 narkomane inne i parken, på haugen, på toppen med god oversikt, og i en radius på 100 meter. Nå er det heldigvis bare en 70-80 igjen. De kommer og går, de første kommer i 7-tiden for sin frokost og morgenskudd. En umiskjennelig eim av urin, de edlere deler eksponeres for hele gaten, fra tidlig om morgen, kvinner og menn. Ikke alltid et pent syn, og vondt lukter det. Nygårdsparken som et offentlig toalett, med bare åpne toaletter.

Om ettermiddagen og kvelden blir de flere igjen, i små og store klynger samles de, før de vandrer ut igjen etter kveldsskuddet, og noen ganger nattskuddet. Enkelte treffer ikke utgangsporten i parken, parkerte biler blir «pågått», og de må ha hjelp av sine venner, før de tar fatt på fortapelsens vei, Strømgaten, med et stivt blikk og med Bystasjonen i sikte. Og støy blir det, når de skriker og krangler med hverandre, til langt på natt.





Det som en gang var en grønn plen, er blitt til et brunt jorde. Den korteste avstanden mellom to punkter er ikke alltid langs gangveien. Benker flyttes til der de vil oppholde seg, og helst der det en gang var en grønn flekk. Kaffekrus, engangsemballasjer, plastposer, for ikke å snakke om ølbokser etterlates der de er, bare noen meter fra søppelbøtten. Dessuten kommer jo Grønn etat og rydder om morgenen, i hvert fall noen ganger. Og enkelte av de narkomane prøver selv å rydde litt. Prisverdig.

Jeg møtte en yngre nabo i gangen i dag. «Det begynner å bli kraftig liv på haugen no», sa han, 25 år gammel. Klokken var 17. «Men», sa han litt, «jeg tør ikke lenger gå gjennom parken, det skjer for mye tull der nå, overfall, balltre, våpen». At familier på ettermiddagstur, unge joggere, enslige på vei inn, snur ved inngangen når de ser gjengen foran seg, kan jeg godt forstå. Parken oppleves ikke lenger alltid trygt, verken for kvinner eller barn. Men også han, en stor og sterk mann, skygger unna. Parkens brukere er kanskje snille og ufarlige. Og naboer lar de være i fred, stort sett, men naboer er blitt truet og slått. Temperaturen i parken er sterkt økende.

Det er en stund siden sist jeg ringte til politiet, i hvert fall et par uker, da en del av gjengen gikk løs på en marginalisert, psykotisk person, som ikke hadde gjort opp for seg. Man skal jo selvsagt betale for seg når man mottar stoff, syk eller ikke.





De mange unge jentene infiltreres i flokker av godt voksne menn, noen alkoholiserte, andre bare heroinister, med «nogo attåt»,- en god blanding av psykiatriske pasienter og tungt rusavhengige. Jentene, med sine vesker i sølv og gull, og et utvalg mobiltelefoner, på høye hæler, blir fort adoptert, og brukt, og misbrukt av dette miljøet. De unge guttene, som det stadig blir flere av, først forsiktig sonderende i randsonen av parken, med sine hettegensere, for deretter å nærme seg kjernen.

Ikke lenger etter er de en del av miljøet. Debutskuddene settes tidligere enn noensinne. De unge eldes fort, blir hul og avmagret, ikke lenge etter at de forlot barneskolen. «Vi skal ikke plage de slitne, eldre narkomane, vi går for bakmennene», sier politiet. «Og så må vi ha et fokus på aller yngste, for å hindre nyrekruttering». Paradokset: Mye av dopen som de unge får, selges nettopp av de slitne. De slitne går i fred fra politiet; ungdomsrekrutteringen er sikret.





Hovedforsyningskildene av stoff til parken er lett å avdekke. En uke langs gjerdeporten skulle være nok til å se mønsteret, med både svarte og hvite mellommenn, noen av dem ganske så nøkterne. Det er mye stoff i omløp. «Salgsbodene» på haugen i dag var på plass før kl. 8. Hvis man lukker øynene og lytter, ville man lett kunne tro man var på et afrikansk marked. Stoff blir gjemt av nøkterne mellommenn omtrent midt i «næringskjeden», under steiner og bak busker i parken. Forsyningskildene er sikret. Har du penger, har du dop. Og det er ingen som stopper deg. Politiet kjører av og til gjennom parken, lett synlig og rolig nok til at en del søker utgangsportene, stoff blir kastet. Man sonderer terrenget fra utsiden. Når kysten er klar, er det på-an-igjen. Handelen gjenopptas. Noen tegn til finanskrise sees ikke i dette miljøet. Ikke på grunn av et skatteparadis på en eksotisk øy, men på grunn av et dealingparadis med små muligheter for å bli tatt, en frihandelssone. I kanskje en av Nord Europas fordums flotteste parker.





Pengesedler flagrer, bytter eiere, i nabolaget, helst under en lampe der tellingen er enklest. Åpenbar offentlig dealing. Ikke verken på Oslo S, på Plata, i Christiania i København, i Stockholm, i Amsterdam, i Zürich eller Genève, er det en slik åpenlys dealing, og en slik konsentrert ansamling av narkomane. Tok stripen i Oslo i går, rundt Oslo S. og Skippergaten, uten å se en slik konsentrasjon som i Nygårdsparken. Men ifølge vår helseminister forleden er det likevel i Oslo de «store» problemene er, og det er her de ekstra 50 millionene til krisetiltak for narkomane skal gå. Mon tro han har vært på «haugen»?





Ambulansebesøk er blitt en daglig hendelse. Renere stoffer på markedet, urene stoffer, nylig ute av institusjon eller fengsel,- feildoseringer er fort gjort. Vi krysser fingrene, «håper hun klarer seg». Noen ganger opptrer vi selv som hjelpere, når vi venter på ambulansen, prøver å få kontakt med den som ligger der, snakke til vedkommende, og holde andre på avstand. Det har gått bra, så langt. Men overdosetallene taler likevel for seg selv. Det er ikke bra nok. I mørket er det ikke alltid lett å få øye på folk som ligger der, bak en busk, eller benk,- er det liv? Dette er den kjempetragiske siden ved det.





Miljøet har hardnet til den senere tiden, flere unge har kommet til, aggressiviteten rundt dealingen og oppgjør av dop har tiltatt. Som nabo bli man oppgitt, frustrert, deprimert, forbannet, eller kanskje alt på en gang. Vi kan ikke være likegyldig til det som skjer. Det er et like stort helseproblem som det er et ordens- og kriminalitetsproblem. Vi er en del av dette miljøet, ikke bare i randsonen. Vi må noen ganger «bryte oss» gjennom ansamlingene på vei ut og inn av huset. «Hvem treffer vi på i dag, i kveld, i natt?» «Tør vi det, eller skal vi holde oss inne»?

Hva er ditt inntrykk av Nygårdsparken? Skriv gjerne en kommentar.