Kanskje begynte det da jeg intervjuet en 11 år gammel gutt som hadde bodd midlertidig på barnehjem i ett år, mens han ventet på at barnevernet skulle finne et fosterhjem til han.
Hva tenkte du da?, spurte jeg. Da tenkte jeg at ingen ville ha meg, sa gutten, og så meg rett i øynene.
Det er ille nok for et barn å måtte leve med mistanken om, eller frykten for, at ingen vil ha deg. Enda verre er det når barnet må oppleve å få dette bekreftet, gang på gang. Likevel er det nettopp dette vi utsetter barnevernsbarna for.
Men hva med barna?
Ikke bare må mange vente i uvisse på hvor de skal bo og hvem som skal ta seg av dem. Mange må også flytte, gang på gang. Folk i barnevernet er selv fortvilet over dette, men ser ikke andre løsninger: Fosterforeldre gjør så godt de kan, men barna har ofte store skader hjemmefra og blir for vanskelige å håndtere, får vi vite. Det er lett å finne unnskyldninger for idealistiske og underbetalte voksne, som tross alt gjør sitt beste. Men hva med barna?
Ingen kan svare
Hvor mange barn er utsatt for dette, og har vi lov til å utsette dem for det?
Hvis barna er skadet, hvorfor utsetter vi dem da for den risikoen det er å leve på oppsigelse? Hvis barna er så skadet at de er umulige å ta hånd om for vanlige folk, hvorfor setter vi da vanlige folk til å gjøre jobben? Med disse spørsmålene begynte arbeidet med dokumentaren «Ingens barn», sendt i Brennpunkt på NRK1, 29. september. Det viste seg raskt at ingen kunne svare på det mest grunnleggende faktaspørsmålet: Hvor mye flytter egentlig barna?
Barnevernet har plassert 9.000 barn utenfor hjemmet, de fleste mot foreldrenes vilje. Lov om barneverntjenester sier omsorgen skal være stabil. Likevel har verken SSB eller myndighetene tall for hvor mye barna flytter. Dermed kan ingen heller si hvilke følger flyttingene får for barna.
Tusenvis på flyttefot
Som voksne skårer barnevernsbarna dårligere enn befolkningen ellers på de fleste levekårsmål. Det viser en omfattende livsløpsstudie fra forskningsinstituttet NOVA. Men hvordan flyttingene påvirker dette utfallet kan forskningen ikke besvare, for den bygger på SSB-statistikk, der flyttinger altså ikke registreres.
En pågående mindre studie fra Unifob Helse kan antyde omfanget: 7 år etter at et representativt utvalg barn ble hentet av barnevernet, har 25 prosent flyttet 5 ganger eller mer. Det betyr at tusenvis av barn er rammet. Hva følgene blir for barna kan vi først få vite i fremtiden.
Til barnas beste
Fosterforeldrene utøver omsorgen på oppdrag fra barnevernet. Oppdragskontrakten kan sies opp gjensidig, med tre måneders varsel.
Loven sier at flytting bare skal skje når det er nødvendig, av hensyn til barnets beste.
Er det virkelig nødvendig å flytte barna så ofte? Er det til barnas beste? Systematisk kunnskap om dette finnes ikke i Norge, kanskje fordi ingen begrunnelse kreves når et fosterbarn sies opp. Myndighetene skal varsles når fosterhjem opphører. Bufdir teller ”opphør” i 2007 for NRK, og kommer til over 2400. Direktoratet vet likevel ikke om det er barnevernet eller fosterforeldrene som sier opp, og hva årsakene er.
Psykiske skader
Tusenvis av barn som fra før er sviktet og skadet av egne foreldre, blir altså sviktet igjen og igjen. Blir de mindre skadet av det? Jeg intervjuer 88 medlemmer i Landsforeningen for Barnevernsbarn. Ungdommene forteller om sår som ikke gror, om varig fortvilelse og ensomhet. Etter et liv på oppsigelse står mange igjen uten en familie å kalle sin. Det klareste funnet er dette: Jo mer barna har flyttet, jo mer skader oppgir de. Når barna har flyttet 4 ganger eller mer, sier 3 av 10 at de har en alvorlig psykisk lidelse. Når de har flyttet 8 ganger eller mer, øker andelen til 6 av 10.
Mot til å fortelle
Skader som dette gjør mennesker sårbare. Noen har ruset seg, vært psykiatriske pasienter, er hjemløse. Dette rammer deres troverdighet, og deres ytringsfrihet. Mange husker lite av egen historie og aldri har fått, eller bedt om, innsyn i sakene sine. Andre må utfylle og bekrefter det de forteller, i tillegg til skriftlige kilder. Andre må få rett til imøtegåelse. Dette blir for risikabelt for de fleste. Forholdene de har til andre er få og skjøre. De orker ikke konfliktene det kan medføre å fortelle. Men noen tar sjansen. Jeg føler stort ansvar og dyp respekt for dem. De har lite å vinne selv på å medvirke. For dem er skaden skjedd.
Det barna ikke sier
De som ennå er barn skal bære konsekvensene av dagens praksis. Derfor haster det å lytte til det de forteller, mens det ennå er tid, mens de ennå er barn. Vi må lytte både til det de sier og det de ikke sier. Vi må huske hvor utlevert barn er, hvor prisgitt sine omgivelser.
13 år gamle Guro har et spesielt krav på vern om sitt privatliv. Jeg vil likevel at vi skal se hennes ansikt og se henne inn i øynene når hun med barnets fornuftige stemme forteller hvor greit det i grunnen går å vente, og å flytte – når man bare blir vant til det.
Hvorfor oppsigelig?
Etter loven skal omsorgen være stabil. Hvorfor er den da i det hele tatt oppsigelig?
Forklaringen jeg får fra barnevern, myndigheter og forskere er at barnevernslovens egentlige mål er å gjenforene barna med sine biologiske foreldre så snart det er mulig. Denne muligheten holdes åpen helt til barna er 18 år. Men hvor mange barn er det da som faktisk kommer hjem? Heller ikke dette finnes det tall for. For NRK teller fylkesnemndene tilbakeføringer i 2007. Det viser seg at bare 110 barn tilbakeføres dette året, av i alt over 6000 barn under omsorg ved årets begynnelse. Samtidig tar barnevernet omsorgen for over 500 nye barn. Tallet tyder på at de fleste barn faktisk ikke kommer hjem igjen: De blir værende under omsorg av barnevernet.
Et unødvendig onde
Hvilke argumenter har vi da igjen for å nekte barna stabilitet, og la dem leve på oppsigelse?
Hvis dette ikke engang er et helt nødvendig onde, da er det hjerteløshet satt i system.
Hvis vi ikke klarer å hjelpe barna hjem innen rimelig tid, da må vi gi dem et annet sted å høre til. Vi må klare å sette en tidsfrist for gjenforening, slik de har gjort i USA. Det minste vi må gjøre er å heve terskelen for å flytte barn under omsorg. I dag kan barnevernet flytte barna uten å måtte begrunne det. Slik må det ikke være. Det er heller ingen grunn til at fosterforeldre skal kunne si opp barna med tre måneders varsel. Vi vet jo egentlig dette: Barndommen er kort. Det haster. La barna få være, eller bli, noens barn.
Synspunkter? Bruk kommentarfeltet under:
KOMMENTARER Våre regler