Mytespredning om WikiLeaks

Håvard Simensen hevder at WikiLeaks og Julian Assange gang på gang har opptrådt på en uansvarlig måte med hensyn til lekkasjen av hemmeligstemplede dokumenter (BTs kronikk 5.09).

Simensens poeng er at Assange (og andre revolusjonære) ikke er modne nok til å ha makt, fordi de ikke er villige til å ta ansvar. Problemet med kronikken er imidlertid at den er så full av feilinformasjon og halvsannheter at den ikke er egnet som grunnlag for en presis analyse.

En ikke-intendert lekkasje

Simensen lar seg opprøre over at WikiLeaks nylig publiserte 134.000 av de gjenværende "Cablegate"-dokumentene, uten at disse var gått igjennom for å fjerne navn på mennesker som av forskjellige grunner kan komme i fare som følge av bekjentgjøringen.

Han unnlater imidlertid å nevne at denne lekkasjen ikke var intendert fra WikiLeaks’ side. Det er fullt mulig å mene at WikiLeaks må ta sin del av skylden for denne lekkasjen, men da på andre premisser enn de Simensen legger frem i sin kronikk.

Dette er realitetene:

Etter lekkasjen av uredigerte dokumenter fra Afghanistan i 2010, da WikiLeaks ble kritisert for å utsette informanter for unødig fare, bestrebet organisasjonen seg på å unngå at slike feiltrinn ble gjort i fremtiden. Redigeringen av de diplomatiske dokumentene ble foretatt i samarbeid med Pentagon og journalister fra New York Times, The Guardian og Der Spiegel.

Planen var en kontrollert og ansvarlig lekkasje over lengre tid. Det bør for ordens skyld nevnes at dersom man ikke er ansatt i det offentlige, er det ikke forbudt etter amerikansk lov å foreta slike lekkasjer. Faktisk er denne typen virksomhet tradisjonelt blitt regnet som en av de viktigste oppgavene til den kritiske presse, og lenge var de nevnte storavisene både interessert i og villige til å samarbeide med WikiLeaks om å få gjort de lekkede dokumentene til gjenstand for grundig journalistisk arbeid.

På et tidspunkt nå i sommer, ble WikiLeaks oppmerksom på at alle de 251.287 dokumentene i "Cablegate" var blitt tilgjengelige på nettet. Denne uintenderte lekkasjen skyldes – ifølge Der Spiegel – hovedsakelig to forhold:

Brudd med Domscheit-Berg

Uoverensstemmelsen mellom Julian Assange og hans tyske medarbeider, Daniel Domscheit-Berg (som etter bruddet med WikiLeaks opprettet sin egen organisasjon, OpenLeaks). Da Domscheit-Berg foretok reparasjoner på WikiLeaks’ servere, fjernet han et datasett som, uten at han visste det, inneholdt alle de hemmeligstemplede dokumentene i en skjult undermappe.

Da WikiLeaks etter publikasjonen av "Cablegate" ble gjenstand for en rekke cyberangrep, ble innholdet gjort tilgjengelig via såkalte mirror-sites (inkludert norske Dagsavisen) for å forhindre at WikiLeaks ble fjernet fra nettet.

Tilhengere av organisasjonen publiserte i tillegg en komprimert versjon av alle filene via BitTorrent. Det viste seg senere at den skjulte undermappen var kommet med i dette materialet. Etter bruddet mellom Assange og Domscheit-Berg, begynte folk tilknyttet OpenLeaks å snakke offentlig om denne skjulte mappen, for på den måten å bevise at Assange ikke var til å stole på.

Leigh publiserer passordet

Da Guardian-journalisten David Leigh utga sin bok om samarbeidet med Julian Assange, publiserte han, av uforståelige grunner, hele passordet han hadde fått for å skaffe seg tilgang til alle dataene. Deler av passordet var skrevet ned på en lapp, mens resten angivelig ble gitt muntlig.

Begge deler ble offentliggjort av Leigh, som nå bedyrer at han ikke trodde at dette passordet ville være gyldig i mer enn noen dager.

Besluttet å publisere alt

Samlet sett ga dette en situasjon der folk som visste hvor de skulle lete, hadde tilgang til alle dokumentene. WikiLeaks var nå konfrontert med et dilemma: Selv om de fleste av verdens etterretningsorganisasjoner på dette tidspunkt hadde skaffet seg disse dokumentene, var de ikke kjent for de fleste journalister, aktivister, og antagelig heller ikke for informantene som nevnes i dem.

WikiLeaks besluttet da at det mest ansvarlige ville være å gjøre materialet kjent for alle, og ga det amerikanske utenriksdepartementet beskjed om dette, slik at det skulle være mulig å gjøre grep for å forhindre at folk i utsatte posisjoner kom til skade.

Ingen dødsfall

Håvard Simensens kronikk føyer seg inn i rekken av kommentartekster som i iveren etter å fremstille Assange som en uansvarlig og maktsyk person, helt synes å mangle blikk for alle de ulovlighetene som ble forsøkt hemmeligholdt av vestlige lands myndigheter.

Simensen hevder at folk skal ha havnet på Talibans dødslister som følge av WikiLeaks’ lekkasjer, men til tross for de betydelige ressursene som amerikanske myndigheter har satt inn på å undergrave Assange, er det fremdeles ikke påvist ett eneste dødsfall som følge av lekkasjene. Likevel velger altså Simensen å stille sine "kritiske spørsmål" til Assange snarere enn til, for eksempel, amerikanske eller andre vestlige myndigheter.

Drap på sivile

Vi befinner oss i dag i en situasjon der de vestlige stormaktene fører oss ut i stadig nye kriger som vanskelig ville kunne legitimeres uten systematisk hemmelighold. Kombinert med fremveksten av et stadig større og mer kostnadskrevende maktapparat innen etterretnings- og sikkerhetstjenester, som endog slipper innsyn fra pressen, gir dette økende grunn til bekymring.

Med makt følger ansvar, skriver Simensen. Men hvem er det egentlig her som utøver makt? WikiLeaks? Mener Simensen da at det f.eks. helst bør forbli skjult at amerikanske soldater den 15.03.2006 regelrett henrettet ni irakiske sivile for deretter å la bevismaterialet ødelegges av egne luftstyrker?

Eller når et amerikansk ambassadenotat fra 2010 bekrefter mistanken om at FN-soldater i lengre tid har byttet til seg sex mot mat fra mindreårige jenter i Elfenbeinskysten? Er det bedre at slikt blir holdt hemmelig enn at det kommer frem i lyset? Det er nemlig dette saken dreier seg om, denne type avsløringer, som nettopp kan ansvarliggjøre dem med makt.

WikiLeaks’ fortjenester

Takket være WikiLeaks vet vi nå at det som i festtaler kalles demokratiutbredelse i bunn og grunn handler om jakt på ressurser og kynisk dyrking av skiftende egeninteresser. Amnesty International har videre påvist at "Cablegate" på en avgjørende måte bidro til frigjøringsbevegelsene i den arabiske verden.

Med dette som bakgrunn er det kan hende interessant, men i grunnen mest av alt fortvilende, at det i vestlige medier har kunnet spre seg en egen type WikiLeaks-kommentarvirksomhet hvor man i mangel av vilje til å diskutere Cablegate-lekkasjenes innhold og konsekvenser, heller leter etter negative trekk ved Julian Assanges personlighet.