HELGE VIDAR HOLM OG TORGEIR SKORGEN, ROMANSK INSTITUTT, UIB
BT-REDAKTØR OLAV Kobbeltveit skriver i sin kommentar «Muhammed-jubileum» (11/1-07) at «muslimar flest» befinner seg i illiberalitet, og at han er en av dem som tror «at vi - gjennom dialog og 'sand opplysning' - kan hjelpe dei ut or den mørke middelalderen».
Mener han det, bør han vel i det minste først takke for hjelpen når det gjelder «oss»? Eller har han glemt hvem det var som hjalp oss «ut or den mørke middelalderen»?
Hvis Kobbeltveit har tatt vare på pensumbøkene sine fra forberedende prøver i filosofi på 60-tallet, kan han slå opp i Arne Næss, «Filosofiens historie, bind I», (1953/1961) på s. 317. Der vil han kunne lese følgende om «den mørke middelalderen»:
«I folkevandringstiden og de 'mørke århundrer' ble visse greske tradisjoner, spesielt de aristoteliske, ført videre. Oksidentens filosofi 'overvintret' i arabisk-talende land. Det samme gjorde gresk inspirert medisin, matematikk og astronomi. (...) Hellenistisk kulturgods ble ikke bare oppbevart av araberne, for så å bli distribuert i Europa i den senere middelalder. Araberne gjorde en original innsats med de gamle tradisjoner som grunnlag.»
EN AV DE ARABISKE filosofene Næss omtaler, er Averroës (latinisert versjon av den arabiske navnet Ibn Rushd), som levde fra 1126 til 1198 i Cordoba i det maurer-dominerte Spania. Han var en svært allsidig vitenskapsmann, særlig kjent for sine kommentarer til Aristoteles' skrifter, med synspunkter som ofte gikk på tvers av så vel muslimske som kristne tradisjoner. Hans kommentarer utløste århundrelange diskusjoner, og i middelalderen kunne en skille mellom hele fem ulike averroënistiske skoler i Europa. Paul Kurtz, en av verdens ledende forskere på perioden fastslår: «Ibn Rushd/Averroës hadde en dyptgående påvirkning på jødiske og spesielt latinske vitenskapsmenn mellom 1200 og 1650. Som sådan hjalp han til med å skape den moderne filosofiske og vitenskapelige revolusjon som da grep om seg i Europa.» (sitert etter Stian Bromark & Dag Herbjørnsrud, «Blanke løgner, skitne sannheter», 2002/2005: 303).
BROMARK & Herbjørnsrud dokumenterer overbevisende i boken vi her siterer fra, det de kaller de norske «renhets- og glemselsprosjektene», nemlig hvordan arabisk/muslimsk påvirkning på vestlig/europeisk tenkning nå er blitt luket vekk fra de fleste nyere, norske pensumbøker til forberedende prøver i filosofi. Særlig gjelder dette Arnfinn Stigens «Tenkningens historie» (1983) og, i ekstrem grad, Tollefsen, Syse og Nicolaisen, «Tenkere og ideer, Filosofiens historie fra antikken til vår egen tid» (1997). Bromark & Herbjørnsrud skriver i den forbindelse følgende: «På 1990-tallet og ved starten av 2000-tallet ser det ut som om europeeren, spanjolen og juristen Averroës har større innflytelse på den arabiske og muslimske verden enn han har på den europeiske.
Slik kan det gå når en filosof ikke er enten-eller, men både- og. Slik kan det gå når renhets- og glemselsprosjektene settes i sving. Paradokset er at mens enkelte norske filosofer på 1990-tallet skriver spanjolen Averroës ut av den vestlige kanon, bruker en rekke arabiske, afrikanske og asiatiske filosofer 1990-tallet til å skrive muslimen Ibn Rushd inn i den fellessivilisatoriske arven fra Aristoteles via Kant til dagens moderne filosofi.» (s. 308)
LA OSS NÅ OSS ta et steg tilbake til et annet Norge, til tiden da Henrik Wergeland i en rekke innlegg i kampen mot Grunnlovens § 2, som forbød jøder og jesuitter adgang til riket, argumenterte for interreligiøs toleranse mellom de tre monototeistiske skriftreligionene jødedommen, kristendommen og islam. I prosadiktet «De Tre» i samlingen «Jøden: Ni blomstrende Tornekvister»(1842) beskriver Wergeland et møte mellom en muslim fra Bagdad, en jøde fra Damaskus og en kristen sarasener under et svalende tre i ørkenen. 'Af Agtelse for hverandres tro' nøler de først med å fremføre sine ulike bønner i morgensolen, men fuglesangen minner dem om at de alle dypest sett tilber den samme «Allgodheds Gud».
Referansen til Bagdad er neppe tilfeldig. I den islamske opplysningstiden fra det 8. til det 12. århundret var Bagdad et veikryss for varer, tjenester, religiøs toleranse og store ideer.
IFØLGE DEN palestinsk-amerikanske litteraturprofessoren Edward Saïd (1936-2004) skapte europeiske oppdagere, vitenskapsfolk og forfattere et bilde av Orienten som en imaginær geografi, befolket av sensuelle og passive haremskvinner og av feminine eller barbariske menn. Ved å tegne et bilde av Orienten og orientalerne som passive, tilbakestående og irrasjonelle, kunne europeerne ifølge Saïd bekrefte bildet av seg selv som handlekraftige, oppfinnsomme og rasjonelle og slik legitimere kolonialismen. Saïd gikk til og med så langt som til å hevde at de forfatterne som forsøkte å forstå og formidle orientalske kulturtradisjoner på en respektfylt måte, også var påvirket av orientalismen.
Man kan derfor innvende mot Saïd at han i sin bok «Orientalismen» (1978) lanserer en ny stereotypi, nemlig om den vestlige forfatteren som manipulerende og imperialistisk. Dette ville i så fall være like ensidig som Kobbeltveits sjablong om muslimenes «mørke middelalder». Men etter 11. september 2001 ble Saïd i økende grad opptatt av de tradisjonene som også fantes for interkulturell brobygging og sammenfletning, både i øst og vest.
I en replikk til S. Huntingtons kontroversielle bok om en forventet global konfrontasjon mellom ulike sivilisasjoner - i første rekke den 'muslimske' og den'vestlige' - og til hans forløper Henri Pirennes bok om Karl den stores oppdemming for den arabiske ekspansjonen, skriver Saïd: «Men det Pirenne dessverre utelater å beskrive, er hvordan Vesten for å skape denne nye forsvarsfronten, lente seg på en humanisme, vitenskap, filosofi, sosiologi og historiografi utviklet fra islam, og som allerede hadde kilt seg inn mellom [Karl den stores] verden og den klassiske antikken».
I TYSKLAND ble tradisjonen fra Averroës' Cordoba videreutviklet av den tysk-jødiske opplysningsfilosfen Moses Mendelssohn (1729-86). I dramaet «Nathan den vise» (1779) reiste den tyske dramatikeren Gotthold Ephraim Lessing et verdig monument over vennen Mendelssohn, som regnes som modellen for den kloke og tolerante jøden Nathan i stykket. Wergeland tilegnet seg denne tradisjonen som ganske ung mann, og han uttrykte tanken om et felles utspring og en felles humanitetskjerne i de tre skriftreligionene allerede i diktet «Tordenen» fra 1829: «Kristen, moslem, hedning, jøde/måtte dog hverandre møde/innen samme Faders arme.»
Som kjent skulle Wergeland selv aldri få oppleve at jøde- og jesuitterparagrafen ble opphevet. Det skjedde først i 1852, syv år etter hans død. Selv om jødehatet nå synes å være på fremmarsj i en rekke europeiske land, er det vår tids muslimer som tilskrives rollen som de opplyste europeernes «andre»: som en farlig femtekolonne styrt av en middelaldersk lovreligion, fremmed for «våre» frihetsidéer.
Vår tids fremste opplysningsprosjekt er derfor etter vårt syn nå å fremme forståelse for kompleksiteten innenfor alle kulturer og religioner i vår del av verden og bidra til kunnskap om den gjensidige historiske og kulturelle påvirkningen som har bidratt til deres utvikling.
FORSVANT: På 1990-tallet forsvant den viktige arabiske filosofen Averroës ut fra norsk pensum. Her er han i utsnitt fra Rafaels «Skolen i Athen», Stanza della Segnatura, Vatikanet.(1510-1511).
KOMMENTARER Våre regler