Kronikk
Ståle Ulriksen, NUPI
I BT 16. november tar Hilde Sandvik opp forholdet mellom forskning og politikk, på forholdet mellom departementene og frittstående forskningsinstitutter som CMI, PRIO og NUPI. Andre, som professor Terje Tvedt, har tidligere vært sterkt kritiske til dette forholdet. Både Sandvik og Tvedt har fokusert spesielt på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Sandvik avslutter sin kommentar med et spørsmål om NUPI burde vært omdefinert fra en forskerinstitusjon til en tenketank for utenrikspolitikk.
Nære forbindelser
Det er ingen hemmelighet at NUPI, som har 50-årsjubileum i år, alltid har vært nært knyttet opp mot det politiske miljø. Fra opprettelsen har det også vært en hovedoppgave for NUPI å drive informasjon om utenrikspolitikk overfor opinionen. Allerede der ligger det en spenning. Men forholdet mellom instituttet og departementene har endret seg sterkt de siste 15 årene.
Undertegnede har arbeidet som forsker, assisterende direktør og avdelingsleder på NUPI siden 1992. Den gang var instituttet nesten fullfinansiert fra Forskningsdepartementet (eller dets forgjengere). Det ga stor frihet til å forske på hva hver enkelt forsker fant interessant. Nå får vi under 30 prosent av budsjettet derfra, mens oppdrag fra departementene utgjør mer enn 50 prosent.
Lett å trå feil
Det er ingen tvil om at debatten rundt denne avhengigheten er viktig. Det er også en debatt som blir ført kontinuerlig på de berørte instituttene. Jeg leder nå NUPIs Avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering (ASK). Tematisk fokuserer avdelingen på ulike aspekter ved internasjonale operasjoner. På NUPI er det denne avdelingen som ligger nærmest «tenketank»-modellen.
ASK ble opprettet spesifikt for å drive større anvendte forskningsprogrammer finansiert av Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Den sprang ut av en erkjennelse av at slik anvendt forskning må forholde seg til andre utfordringer og dilemmaer enn tradisjonell akademisk forskning. Balansen mellom forskningsetikk, publikasjonskrav, informasjonsplikt og hensyn til brukere er vanskelig. Det er lett å trå feil.
Forskernes roller
Det er sjelden slik at brukere og oppdragsgivere forsøker å påvirke resultatene av forskningen. Men forskerne har naturligvis ingen garanti for at de vil få flere oppdrag om resultatet ikke skulle falle i smak. Vår erfaring er likevel at konstruktiv kritikk stort sett blir tatt godt imot. Vi har levert forskning som har vært sterkt kritisk til norsk praksis, og også til hvordan FN, NATO og EU opererer. Det kommer vi til å fortsette med.
Departementene er de siste årene blitt mer profesjonelle i sin håndtering av forskningen, og har også fått større forståelse for forskernes roller. Det er likevel åpenbart at oppdragsgiver bestemmer tematikk og ofte vinkling. Det betyr at det er store felter det aldri blir forsket på.
Verdifull forskning
Utenom departementene har Forskningsrådet et tilnærmet monopol på støtte av forskning i Norge. Men Forskningsrådet har få eller ingen programmer på tradisjonell sikkerhetspolitikk, på krig eller på fredsstøtteoperasjoner. Vi drives altså mer og mer over til forskning for departementene.
Nå mener jeg at også slik forskning er verdifull. Jeg tror vi bidrar til å heve kunnskapsnivået og til å forbedre norsk politikk innenfor de feltene vi forsker på. Et problem er at disse feltene ofte er snevre.
I departementene er forskningsmidlene som regel fragmenterte. Det gir liten anledning til å forske på de store sammenhengene. Vi kan for eksempel drive forskning på små biter av hvordan det internasjonale samfunn driver statsbygging i konfliktområder som Afghanistan og Kongo. Kanskje vi kan bidra til å forbedre dem.
Men hva om vi tviler på at hele statsbyggingsparadigmet har noe for seg? Vi skulle helt klart ønske oss mer fristilte og langsiktige forskningsmidler som kunne gjøre det mulig også å stille den type overordnede spørsmål.
En liten håndfull
Vi forsker for departementene, ikke på dem. Vi forsøker etter beste evne å informere brukerne basert på den forskningen vi gjør. I de prosessene arbeider vi ofte tett opp til departementene. Vi får innsikt i hvordan policy utformes og makt utøves. Og innenfor visse felt har vi nok en god del innflytelse. Kan vi kritiseres for ikke å bruke denne kunnskapen i direkte og åpen kritikk? Kanskje. Men det ville i så fall gjort det umulig å fortsette samarbeidet for å forbedre politikken. Og i praksis måtte vi ha lagt ned butikken etter kort tid.
Det er også kanskje en fin grense mellom samrøre og det å bygge opp nødvendig tillit mellom forskere og brukere. Dette har med rollefordeling å gjøre. Jeg synes det er prisverdig at Terje Tvedt bruker sin plattform til å reise kritikk av systemet. Jeg er enig i mye av den kritikken. Men hvor mange professorer med sikker inntekt og stor frihet til å velge sin tematikk er det som gjør som Tvedt? En liten håndfull.
Det er tross alt på universitetene og på høyskolene at storparten av Norges samfunnsforskere befinner seg. Det skulle man ikke tro dersom man ser på hvem som er aktive i samfunnsdebatten om utenrikspolitikken.
Som sant er
Sandvik skriver som sant er at både CMI, PRIO og NUPI er avhengig av penger fra departementene. Likevel er det først og fremst fra disse tre institusjonene kritikken mot operasjonene i Afghanistan har kommet. De fleste media, BT inkludert, har lagt seg på en linje som i hovedsak støtter den internasjonale operasjonen. Det er et paradoks da, synes jeg, at det er forskere fra institusjoner som er avhengige av disse bevilgningene som faktisk stiller «dei mest provoserande spørsmålene».
KOMMENTARER Våre regler