Svenn Arne Lie
master i Sammenlignende politikk, UiB
I forbindelse med statsrådsrokaden ble Pølse-Hanssen omgjort til Helse-Hanssen og fikk i oppgave å rydde opp i «sykehuskrisen». I løpet av den korte tiden Helse-Hanssen har vært på post, har han allerede varslet en reform for å bedre samordning mellom de ulike instansene i helsevesenet. Dette er sikkert både vel og bra, men Helse-Hanssen må på et eller annet tidspunkt sette fingeren på den egentlige årsaken til problemene i Helse-Norge, nemlig Sykehusreformen fra 2001.
Gnagingen til Siv Jensen
Stoltenberg var statsminister da han og Ap fikk igjennom reformen i juni 2001, til stående applaus fra Høyre og Frp. Husk det, neste gang dere hører gnagingen til Siv Jensen (Frp) og Jan Tore Sanner (H) på TV: Det var Høyre og Frp som sikret flertall, sammen med Ap, for denne reformen. Hovedprinsippet i sykehusreformen er at sykehusene skal drives etter en såkalt foretaksmodell. Triangelet av Ap, Høyre og Frp ville unngå det faktum at helse er politikk, og at politikk er prioriteringer. Politikk og styring ble erstattet av marked og konkurranse. Markedet skulle ta avgjørelsene, fordi det var bedre til å drive med helse enn staten og politikerne. Kvaliteten ville bli bedre, tilbudet større og det hele billigere når helsen skulle omsettes i et marked. Man skulle «få mer igjen for hver helsekrone», som det så fint ble sagt.
Som en skofabrikk
Hva betyr det egentlig at et sykehus skal drives etter en foretaksmodell? Jo, kort sagt er tanken slik; et sykehus er ikke noe annerledes i drift enn en hvilken som helst annen bedrift. Det å behandle syke er ikke så ulikt det å for eksempel lage sko. Begge «bedriftene» har inntekter og utgifter. Driften motiveres av å kutte utgifter og øke inntekter. Sykehusets inntekter er statlige overføringer og pasienter som betaler for behandling fordi de er syke, og utgiftene er for eksempel lønn til ansatte, utstyr på sykehuset, vedlikehold osv.
Sunn fornuft
Til å lede sykehusforetakene valgte man ikke folk med kompetanse og erfaring fra arbeid i helsevesenet, men skarpskodde bedriftsledere fra privat næringsliv. Dette passet inn i fascinasjonen for markedsløsninger som rådet på Stoltenbergs kontor i 2001. Sykehusdirektørene er uten tvil flinke folk med bedriftsteft og markedsforståelse. Problemet er at det som er økonomisk lønnsomt i et marked, og som sykehusdirektørene er flink til, ikke nødvendigvis er helsemessig lønnsomt, forsvarlig eller fornuftig. Økonomisk rasjonalitet er rett og slett ikke det samme som sunn fornuft.
Vridningseffekter
Markedstankegangen i helsesektoren betyr i korthet at sykehusdirektørene må kutte utgifter til lønn, tilbud, utstyr eller vedlikehold. Sykepleierne må jobbe mer for mindre, det må vaskes mer for mindre penger, utstyr kjøpes ikke inn osv. Inntektene må tas i form av behandling som gir størst økonomisk inntjening. Dette har uheldige vridningseffekter.
Noen operasjoner gir gode inntekter, andre er rene utgiftsposter. Dette fører til et overfokus på kostnadsberegning og såkalte DRG-satser (Diagnoserelatertgruppe, altså en slags prising av pasienten). Enkelte operasjoner som snorkeoperasjoner, ny hofte og grå stær har en god DRG-sats, de er billige å gjennomføre og pasienten kan dra hjem samme dag.
Penger i sykdom
Verre er det med mer kompliserte operasjoner, kreftpasienter eller kronikere. En snorkeoperasjon kan derfor være mer verdt i kroner og øre enn for eksempel en kreftpasient. Problemet er at for den personen som ligger der og er syk, spiller det ingen rolle om sykehuset tjener eller taper penger på hans sykdom. Det burde det ikke gjøre for oss andre heller, for oppgaven til et sykehus er å behandle syke.
Et blindspor
Her er vi fremme ved en sentral problemstilling: Bør det lønne seg i et økonomisk perspektiv å behandle syke mennesker? Hvis svaret på dette er «nei», bør vi legge andre premisser enn markedstankegangen til grunn når vi utformer helsepolitikken. Markedsfokuset i Stoltenbergs sykehusreform, er blitt like mye årsaken til som løsningen på problemene i helsevesenet.
Sykehusreformen er og blir derfor et blindspor i forhold til hva som egentlig er et sykehus sin hovedoppgave, fordi den ikke skiller tilstrekkelig mellom markedsmekanismene som et økonomisk virkemiddel til å oppnå noe annet, og markedsmekanismene som målsetting i seg selv.
Økonomisk rasjonalitet
Helse-Hanssen har fått i oppgave å rydde opp. Fremtidige reformer fra Helse-Hanssen bør i større grad styres av hva vi anser som hovedfunksjonen til det offentlige, felleseide helsevesenet vårt, nemlig å ta vare på folk og behandle dem som er syke. Svaret ligger ikke nødvendigvis i å innføre enda mer markedstankegang i helsesektoren, tvert imot. Helsepolitikken må avgjøres av aktive politiske prioriteringer, og ikke av markedsmakt og «økonomisk rasjonalitet».
Et hasardiøst spill
Å overlate viktige politiske prioriteringer til markedsmekanismene kan være et hasardiøst spill med menneskeskjebner. Man må vite når de skal brukes, og når de ikke skal brukes. Ingen argumenterer lenger for hva som er funksjonen til helsevesenet. Resultatet er et helsevesen på vaklende bein og med klare sykdomstegn. Vi trenger kursendring og aktiv styring av helsepolitikken. Den viktigste ressursen i moderniseringen av helsevesenet er oss brukere, pasientene og de ansatte på sykehuset. Derfor trenger vi politikere som tør å prioritere helse.
KOMMENTARER Våre regler