Cecilie M. Kayser,
student i religionsvitenskap, UiB
At journalister og skribenter fremdeles setter likhetstegn mellom de to er ganske spesielt, og sier muligens noe om kunnskapsmangelen hos dem som debatterer andre religioner og kulturer.
I forbindelse med min masteroppgave, har jeg intervjuet muslimer i Bergen om deres forhold til det å få fatwaer. Dette har vært lettere sagt enn gjort, siden mange tror jeg «kommer fra avisen» og vil gjøre narr av dem eller islam; er det «fatwaene» mot Salman Rushdie, Mikke Mus eller Pokémon jeg vil snakke om, mon tro?
Hva er en fatwa?
En fatwa består i sin enkleste form av et spørsmål om riktig muslimsk tro eller praksis, fra en muslim til en muslimsk lærd (mufti) og svaret fra denne. Som professor Knut Vikør skrev i sin kronikk i Bergens Tidende for ti år siden, har ikke islam noen pave eller et kontor som kan gripe inn i uenigheter om rett tro eller praksis og si hva man skal tro eller gjøre. Derfor er muftiene så viktige, særlig i sunnismen. Fatwaer har eksistert siden islams begynnelse, og blitt brukt i flere sammenhenger, bl.a. i eller før rettssaker: muftien kunne allerede før det ble rettssak gi en pekepinn på utfallet gjennom en fatwa, på basis av sine kunnskap om islamsk lov og rettspraksis. Som doktrineformende redskaper har fatwaer bidratt til sosial orden i tilfeller hvor monopol på religiøs autoritet og pragmatisk utvikling av loven har vært fraværende: de har supplert sharîa, og gradvis blitt innlemmet i grenene av islamsk rettsvitenskap.
Fatwaens rolle
Prinsipielt finnes det forskjeller på shia- og sunnimuslimers forhold til fatwaer. Sunnimuslimer har ikke nødvendigvis den samme ”hengivenheten” til en mufti som shiamuslimer. Shiamuslimene (som stort sett alltid har hatt klarere autoriteter og hierarki enn sunniene) velger seg nemlig ut én lærd de ønsker å ha som sin religiøse leder, hvis fatwaer de deretter skal følge. Sunnimuslimer har i prinsippet større valgfrihet, siden de ikke betingelsesløst trenger å følge én mufti.
Hvis «fatwaen» mot Rushdie hadde vært en fatwa, kunne noen andre utstedt en fatwa som stred mot Khomeinis og den kunne da ha blitt «avløst» av en annen autoritet, siden man i prinsippet kan velge hvilken autoritet man vil følge, og hente legitimering for sine handlinger deretter. I islamforskningen er det fremdeles ikke konsensus om «fatwaen» mot Rushdie formelt sett var en «ekte» fatwa.
Khomeini selv kalte ikke ytringen sin for en fatwa før etter at franske media begynte å gjøre det. Så: spiller det noen rolle om det var en fatwa eller ikke så lenge muslimene så på det som en fatwa? Om det var en fatwa eller ei: sunnimuslimer kan «velge» – de er ikke forpliktet til å gjøre annet enn å følge den muftien de mener har rett. Et eksempel på dette er fatwaen som førte til attentatet på president Anwar al-Sadat i Egypt i 1981, hvor opprørerne spurte en av sine shaykher om det ifølge islam var «legitimt» å drepe en president de mente sto for «de vantros» verdier.
Shaykhen ga en fatwa som svarte ja på dette spørsmålet, og attentatet ble gjennomført. En «mot-fatwa» kunne her ha stjålet av fatwaens legitimitet, til tross for at morderne nok ville ha støttet seg på «sin» fatwa uansett. Skulle det på Dommens dag vise seg at en fatwa har vært gal og vært villedende for de troende – for eksempel fatwaen om attentatet på Sadat – vil den som blir holdt ansvarlig, være muftien som har utstedt fatwaen.
«Ikke ekte islam»
Flere ganger har fatwaer grunnet deres juridiske natur, blitt gjenstand for maktkamper. Et eksempel er Statsmuftien i Egypt som gir fatwaer på vegne av Dar al-Iftâ – en offisiell fatwainstitusjon under den egyptiske stat. I «Defining Islam for the Egyptian State» påpeker religionshistoriker Jakob Skovgaard-Petersen at siden Egypts myndigheter til tider har en aggressiv holdning til populære islamistorganisasjoner som Muslimsk Brorskap, påstår mange at fatwaene som utstedes av Dar al-Ifta ikke er ekte islam, men statlig «u-islamsk» policy gjemt bak islam. Siden staten Egypt har statsmufti, men er definert sekulært, sees dette av mange på som kjettersk og lite troverdig opptreden fra staten sin side. Mange henvender seg derfor til al-Ahzar-muftien eller andre for råd og veiledning i stedet.
Fatwa og mørketid
I vår tid er en av de største utfordringene for islamsk tro og praksis utvandringen til ikke-muslimske land, som gir muslimer nye problemer å hanskes med. Som Knut Vikør påpeker i kronikken sin er bønn en av disse; muslimene skal be morgenbønn når solen står opp, men hvordan gjøre det i et land med midnattssol og mørketid?
En fatwa kan da foreslå at de må bestemme et fast klokkeslett og bruke dette om sommeren og om vinteren. Et annet eksempel er en fatwa fra Det Europeiske Rådet for Fatwa og Forskning (ECFR) som sier at hvis en muslimsk jente ikke får bære hijab på skolen, skal utdanningen velges fremfor hijaben, fordi utdanning er viktig. ECFR har vi hørt nevnt, for eksempel i forbindelse med Islamsk Råd Norges standpunkt i homofili og dødsstraffsaken.
Utfordringer i en ny livsstil
Ifølge Alexandre Caeiro som er en av de fremste ekspertene på ECFR, skal Rådet være et midlertidig stadium i en prosess for å fylle tomrommet etter institusjonaliserte muslimske autoriteter inntil lokale muftier, utdannet i Europa, kan ta over. ECFRs president Yusuf al-Qaradawi er en av sunni-islams mest kjente lærde, og ytrer til tider ekstreme meninger. Når det gjelder utstedelsen av fatwaene heller både Qaradawi og Rådet mot mer liberale holdninger. Målet er å velge den løsningen og fatwaen som best integrerer muslimene i Europa, så langt det lar seg gjøre; for eksempel manifestert gjennom fatwaen om å prioritere utdanning fremfor hijab. Muligheten for å få en fatwa som «legitimerer» løsninger på utfordringer i en ny livsstil og i en ny kultur er viktig for mange praktiserende muslimer.
En ny, europeisk islam
En fatwa er altså ikke en dødsdom, men en lærd muslims juridiske mening om noe han er blitt bedt om å svare på. «Fatwaer» mot tegneseriefigurer utgjør en brøkdel av alle fatwaene som gis over hele verden hver dag – over telefon, på internett eller gjennom avisspalter. Den som ber om en fatwa kan selv bestemme om han/ hun vil følge rådet eller ikke; i motsetning til en dommers (qadi) avgjørelse, er ikke muftiens råd bindende. Muftien som historisk skikkelse har utviklet seg og har måttet ta på seg nye arbeidsoppgaver ved å tilpasse deler av den islamske læren av hensyn til muslimske minoriteter for at disse skal slippe å velge bort en islamsk identitet for å passe inn i en europeisk, vestlig kultur. Dette kan tyde på fremveksten av en helt ny, europeisk islam.
KOMMENTARER Våre regler