Kan vi ikke unne rovdyrene plass?

Den finnes minst ti forskjellige arter av rovdyr i den naturlige faunaen i Norge. For de fleste av dem gjelder at folk flest ikke ser særlige problemer med å ha livskraftige bestander. Det gjelder røyskatt, mår, mink, snømus, grevling, rødrev og fjellrev. (Fjellreven hjelpes til og med videre med betydelige offentlige midler).

Med andre ord er det ikke et problem som sådan at rovdyr dreper og spiser andre dyr. Slikt gjør alle rovdyr, store som små. Det kan være betimelig å minne om at menneskene gjør akkurat det samme, i meget stor stil: Vi dreper dyr, og spiser dem etterpå. Bare et lite mindretall av befolkningen synes det er uakseptabelt.

Rovdyr som våre konkurrenter

Problemene med rovdyr i Norge knytter seg stort sett til de fire store: Gaupe, jerv, ulv og bjørn. Det at dyrene kan være en direkte fysisk trussel mot mennesker er antagelig ikke et poeng for særlig mange. Ville dyr er stort sett meget sky, og trekker seg unna for mennesker, og det gjelder for rovdyrene også.

Nei, det norske problemet knytter seg til rovdyr som konkurrent i matfatet: De kan spise de samme dyrene som vi vil spise. Det gjelder i hovedsak sau, og i tillegg til en viss grad reinsdyr og elg.

Er alt til for mennesket?

Ser man på grunnleggende holdninger til det å ivareta en opprinnelig fauna, finner man minst to ytterpunkter.

Det ene grunnsynet går ut på at land og natur i prinsipp er til for menneskene, og at vi derfor kan gjøre med det akkurat som vi vil, bare det passer for oss.

Med dette synet kan man forsvare svært mye av inngrep i naturen, og det blir stort sett uproblematisk å tilrettelegge for sivilisasjon, hvor som helst i landet. Naturforvaltning blir i det tilfellet stort sett å fremme menneskenes interesser hvor det måtte være behov. Dette synet, som har vært meget utbredt (antagelig langt inn i regjeringen), ser bl.a. utryddelse av rovdyr som en ren sivilisasjonsgjerning. Norske nasjonalparker bygger til dels på dette grunnsynet: de er primært opprettet for menneskelig rekreasjon.

Eller skal vise respekt?

Et annet grunnsyn er at vi bør behandle naturen med respekt, og sørge for at både dyr og planter gis overlevelsesmuligheter innen landets grenser - ikke nødvendigvis fordi de kan være til nytte og glede for oss, men fordi de har sin egenverdi. Denne holdningen setter begrensninger på hva vi kan tillate oss av destruktive inngrep i naturen, og gir en helt annen forvaltning enn det forrige synet. Mye av nyere nasjonale regler, og internasjonale konvensjoner, bygger på dette synet.

I mange land hvor store rovdyr har vært utryddet eller nesten utryddet (bl.a. gaupe i alpelandene, ulv i deler av USA), er de, basert på grunnsynet som nettopp er nevnt, blitt reintrodusert, og strengt beskyttet. Dyrene hører til i den opprinnelige, komplette faunaen, og det vil man gjerne oppnå og bevare.

I Minnesota i USA er der nå omkring 2900 ulver. Latvia har noen hundre, og Litauen omkring 200. Portugal har omring 300, og Spania kanskje over tusen ulv.

Rovdyrene får ikke plass

Hvorfor klarer vi ikke det samme i Norge? Delvis er grunnen at ganske mange følger strengt det mennesket-først-grunnsynet som er nevnt over. Da er store rovdyr i prinsipp i veien, for de stjeler maten vår.

Delvis er også årsaken at vi har lagt til grunn en mislykket nasjonalparkpolitikk. Der er rett og slett ikke satt av noen arealer for rovdyr. Vi har en rekke nasjonalparker, men i alle er det fritt frem med landbruksdrift, inkludert jakt. Da kommer rovdyrene i veien, de passer bare ikke inn. Det er grunn til å minne om at hvis de store nasjonalparkene i Afrika, Asia og på de amerikanske kontinentene hadde lagt samme forvaltning til grunn, hadde det ikke blitt mye igjen av den opprinnelige faunaen der heller, det må være helt klart.

Snille sauer, slemme rovdyr

Den norske form for sauehold har også betydning for evaluering av rovdyrforholdene. I Norge går sauene fritt uten særlig tilsyn på fjellbeite. Ikke alle er oppmerksom på at denne driftsformen er meget ødsel med dyrene: et betydelig antall omkommer i løpet av sommeren, kanskje så mange som 1000 pr. døgn.

De aller fleste av disse dør av årsaker som ikke har noe med rovdyr å gjøre, og dette tapet blir av både organisasjoner og myndigheter ansett som en akseptabel del av den norske sauedriftsmodellen. At åtselspisere, bla. a. rovdyr, vegeterer på alle disse kadavrene, bør ikke være overraskende. Innblandet i vurderingen av disse forholdene er også at mange (inkludert mediene) gjør en distinksjon mellom at rovdyr tar ville dyr, og at de tar husdyr. Det første, som kan gjelde konsum av hjort, elg, rådyr, småvilt og fugler, reagerer svært få på. Men når husdyr tas (eks. sau) så legger mange inn en moralsk fordømmende holdning: det beskrives som bestialsk, som rovmord og lystmord osv. Slikt er jo helt misforstått overfor ville dyr.

Bevar hele kjeden

Etter mitt syn bør vi i fremtiden legge til grunn en mindre menneskesentrert og mer økosentrert forvaltningssyn av naturen. Målet må være at vi for vår ettertid skal bevare et utvalg av hele økosystemer i noenlunde balanse, med både primærprodusenter og konsumenter, inkludert topp-predatorene. Dette skylder vi de kommende generasjoner i landet vårt.

Konklusjon: Rovdyr er en viktig og verdifull del av vår opprinnelige fauna, og bør beskyttes og bevares. Det bør vi se oss råd til. For å klare dette bør en del målrettede tiltak iverksettes. Tilstrekkelig store arealer bør defineres som friområder for rovdyr, og de bør voktes mot ulovlig jakting.

Rovdyrene er nyttige

Dette kan både være innen- og utenfor nasjonalparkene. Med de meget betydelige stammer vi har av hjort og elg, og tatt i betraktning de etter hvert store skader disse gjør på skog og innmark, kan rovdyr både sikres levelige forhold, og ha positiv effekt på skog- og jordbruk.

Men dette krever litt evne til nytenkning og nyorientering, og vilje for oss mennesker å tre noe tilbake fra vår etter hvert ganske destruktive (for) bruk av naturen. Våre etterkommere vil ganske sikkert være takknemlig for slik fremtidsrettet forvaltning.

Hva mener du? Bruk kommentarfeltet!