Arve Kirkevik, skribent
MOHYELDEEN MOHAMMAD, den hellige krigeren fra Larvik, reiste tilbake til moralpolitiskolen sin i Medina. Like fullt satte han standarden for en ubegrenset ytringsfrihet med sitt utsagn i demonstrasjonen mot Muhammed-karikaturene i Dagbladet:
«Kanskje får vi en 11. september eller 7. juli på norsk jord. Det er ikke en trussel, men en advarsel.» Han fikk applaus, og det ble fremført med aggresjon. En advarsel er det siste man gir før det kommer en mer alvorlig reaksjon og vi har uttrykk som «tjene til skrekk og advarsel».
Det som i realiteten skjedde, var at det ble oppfordret til massedrap på tilfeldige sivile i Norge og utfallet kom på bakgrunn av en tegning. Trenger det være noen tvil om hvem som er den svake gruppen oppi dette?
Ytringsfrihet har egentlig få tilhengere.
Arve Kirkevik, skribent
VI KUNNE JO ANE konsekvensene om det var høyreradikale grupperinger som advarte mot et 11. september mot muslimer i norske moskeer og applauderte bestialske drap på homofile. Hele landet hadde stått på hodet, og de hadde blitt jaget fra landsende til landsende. Muslimhets av enhver art, også rasistisk, blir bagateller sammenlignet med (en advarsel om) massedrap begått av flygende selvmordsbombere.
Siden slike utsagn som det fra Mohyeldeen Mohammad kommer fra tid til annen, både fra muslimske ekstremister i Norge og i andre land, må vi ta stilling til om det faller innenfor ytringsfriheten. Jeg drøfter her hvordan ytringsfriheten bør være, ikke hva den er rent juridisk sett.
GISLE SELNES SKRIVER (i tilsvar til samfunnsredaktør Hilde Sandviks kommentar «Totalitær og Gaahl» i BT 27.01.2010) i sin kronikk «Den uansvarlige ytringsfriheten» (BT 31.01.2010):
«Det finnes ingen samfunn der ordet er fullstendig fritt; det ville være helt utenkelig, og ulevelig. Derfor vil det alltid være et spørsmål om hvordan denne friheten skal praktiseres, og det vil igjen si: hvordan den skal begrenses.»
Selnes har helt rett, det finnes ingen slike samfunn. Det betyr ikke dermed at det er en selvfølge at ytringsfriheten skal begrenses. Mange ser riktignok på den bare som et middel som må innsnevres om middelet ikke virker som ønsket. Den vanlige tilnærmingen er prinsippløs og rent pragmatisk: ytringsfriheten er kjekk å ha så lenge den er en positiv kraft i samfunnet. Hvis enkeltpersoner eller verneverdige og ømskinnede minoriteter føler seg sjikanert, dukker det alltid opp selvdyrkende intellektuelle som fremmer ønske om delvis ytringsforbud som grautomslag på såre tær i mindretall.
DET ER IKKE KULT, HIPT, friskt, modig eller spennende å forsvare ytringsfriheten. Den leksen har vi hørt før. Det er en lekse full av pompøse honnørord. Ytringsfrihet har egentlig få tilhengere, nesten alle har sine lister med unntak som de mener ikke er ytringer.
Ytringsfriheten er også et middel, men først og fremst et mål i seg selv. Den har en egenverdi som vi bør sette foran alt annet. Alle forsøk på å begrense den, blir vilkårlige og urettferdige.
Frykten for farlige og skadelige ytringer bygger på overtro; man tror at Fanden blir påkalt om man nevner hans navn. Trussel om kirkebrann, selvmordsaksjoner, drap og folkemord blir ikke mer enn det mottakerne selv legger i det; «hött är inte bött».
MEN SELV NÅR ytringer får konsekvenser, betyr det ikke at vi skal gå på nåler for ikke å vekke terrorister. Nettopp da blir det ekstra viktig å gjenta de mest krenkende ytringene. Overømfintlige religiøse pøbler, kriminelle og terrorister ikke skal ha noen vetorett mot samfunnsdebatten i Norge gjennom hærverk, vold og drap.
En oppfordring fra en muslim om et 11. september i Norge kan være egnet til å skremme. Men det er like fullt en ytring. Totalitære tullinger bør ikke møtes med et ytringsforbud; det er jo det samme som de selv ønsker å utsette religionskritikere for.
MOHYELDEEN MOHAMMAD er politianmeldt både av politikeren Amir Payan og Landsforeningen for lesbiske og homofile, bifile og transpersoner. Dette tar jeg sterkt avstand fra. Man skal aldri møte en ytring med politianmeldelser eller, for den saks skyld, klager til PFU eller andre organer. I Norge skal det ikke være slik at man skal frykte politiet etter å ha ytret seg offentlig. Muslimske fascister skal heller ikke ha monopol på å komme med ekstreme ytringer: alle innbyggere i Norge skal ha den retten.
En rekke med lover og paragrafer må fjernes for å få vekk alle begrensningene i ytringsfriheten, herunder bl.a. opphavsrettslov, rasismeparagraf og paragraf om krenkelse av privatlivets fred.
TILBAKE TIL GISLE SELNES: Han viser til Dag Solstads artikkel «Om ytringsfriheten» i tidsskriftet Samtiden nr. 2 – 2008 der han harselerer med Lars Gule og Per Edgar Kokkvolds forsvar for ytringsfriheten. Solstad omtaler også navnløst daværende redaktør Vebjørn Selbekk i den kristeligkonservative avisen Magazinet slik: «[…] og det på grunn av den idioten fra det kristelige drittbladet.» og slik: «Han kunne ikke si rett ut til den kristelige noksagten at han hadde skadet Norges sak […]»
Det er ikke spesielt grove uttalelser, men likevel relativt frimodige ytringer, som fremstår som påfallende i en lang tirade mot ytringsfriheten og dens forsvarere. Selvsagt er det innenfor ytringsfriheten å angripe og kritisere den, men ville det ikke være naturlig for dem som vil ha begrensninger i ytringsfriheten å uttale seg med varsomhet?
SELNES HEVDER at ytringsfundamentalismens fremste representanter kommer fra det høyrepopulistiske miljøet og således har han idiotforklart både sine meningsmotstandere og deres synspunkter på typisk arrogant akademikervis. Jeg er ikke en fremstående representant, men jeg vil ha meg frabedt slike tåpelige politiske diagnoser. Mener han at Gule og Kokkvold er høyrepopulister?
For øvrig er det interessant at liberale muslimer har et mer liberalt syn på ytringsfriheten enn Selnes og Solstad. Det gir håp for fremtiden.
Hvor går grensene for ytringsfrihet? Diskutér.
KOMMENTARER Våre regler