Av enslig mor på trygd
NÅR BT-BUDET kommer på gatedøren vet jeg at den er ca. 5.15. Det finnes statistikker som viser at de fleste selvmord begås i minuttene rundt fem, det forundrer meg ikke. Natten er ikke helt over og den nye dagen har ennå ikke begynt. Men hva har man å våkne til? Hvilket liv?
Altfor ofte tenker jeg at det beste ville være om jeg bare sovnet stille og rolig inn for godt, der jeg ligger og vrir meg på en sovesofa i stuen. Så kommer skammen over å tenke slike tanker. Jeg er jo ikke alene i verden! Jeg har faktisk et barn å ta meg av, han ligger på rommet sitt og sover. Leiligheten har bare ett soverom, om noen timer skal jeg vekke tenåringen og få ham avgårde til skolen.
I DET SISTE er det blitt stadig vanskeligere å få ham til å stå opp, han klager over trøtthet. Han har sovet dårlig, han er tung i hodet, kvalm, uvel i magen. Jeg tenker ikke svineinfluensa og det som verre er. Men jeg tenker at barnet mitt ikke har det særlig bra, at det bærer på noe og sliter. I perioder har han bare lyst å avslutte skolegangen. Få seg en jobb på Rema eller noe, som om det er så lett!
Nylig leste jeg at det var mer enn 500 søkere til en deltidsjobb på en Kiwi-butikk østpå, det sier noe om hvor tøft arbeidsmarkedet har blitt. Fra å være et absolutt lavstatus-yrke, bør man nå være stolt om man i det hele tatt kommer til jobbintervju i en slik butikk.
SELV STARTER JEG alle dager med å sjekke Nav sine sider over ledige jobber. Jeg er halvt uføretrygdet, halvt arbeidsledig. Jeg kan ikke velge og vrake, jeg kan ikke søke noen stillinger som overskrider 50 %, da blir det kluss med uføretrygden. Nylig vurderte jeg å søke en nattevaktjobb, s.k «hvilende», hvilket vil si at selv om stillingsbrøken passerte 50 %, så utgjorde den noen og tredve prosent lønnsmessig. Dette kan passere, tenkte jeg, dette må jo Nav godta?
Jeg brydde meg ikke om å undersøke saken nærmere, og søkte heller ikke jobben. I utgangspunktet tenkte jeg at det var en slags «drømmejobb», hvorfor ikke tjene noen kroner på søvnløsheten ? 11 våkenetter i løpet av en 6-ukers periode har jo vært hverdagskost lenge. Men så tenker jeg på tenåringen min. Jeg kan ikke være borte om natten og sliten om dagen.
TIL TROSS FOR all verdens tid, så blir det ikke nødvendigvis gjort husarbeid. Til tider flyter det i hjemmet, jeg har liksom ikke overskudd til noe. Merkelig, synes kanskje mange av mine fulltidsarbeidende medsøstre. Hadde jeg bare hatt en fridag i uken!, sier de.
Selv har jeg 7 fridager i uken, uten at det lader batteriene mine. Tvertom føler jeg meg ganske tappet for krefter, det er så altfor mange «kriger» som må utkjempes hver dag. Man er liksom i kampberedskap hele tiden. I senere tid har spenningene også satt seg i muskulaturen, jeg sliter med vond rygg og en arm. Av erfaring vet jeg at noen få timer hos kiropraktor gjør underverk, men det må jeg bare glemme. Glemme, som så mye annet. Jeg har simpelthen ikke råd til noe kiropraktorbesøk. Nylig måtte jeg også avlyse den årlige innkallingen fra tannlegen, i år som i fjor. Det er i det hele tatt så mye man må si nei til og stå over. Ting folk flest tar som en selvfølge.
DET ENESTE JEG fremdeles unner meg, er psykologtimer. I senere tid har fokuset vært på tenåringen, det er åpenbart at den motløsheten og tristessen som råder i hjemmet også får negative konsekvenser for ham. Han preges av å være ett av de s.k «fattige barna» i Norge. Jeg har aldri konfrontert ham med denne realiteten, han er ennå ikke fylt 18 og er pr. definisjon et barn. Han skal slippe å bekymre seg for min økonomi og dystre fremtidsusikter. Han vet at økonomien er stram og at vi ikke har råd til mye av det som er selvfølgeligheter for andre ungdommer. F.eks har vi ikke råd til å reise på ferier sammen, vi har knapt nok råd til å være hjemme.
Hvor ille det faktisk er, har jeg ikke hjerte til å fortelle ham. Jeg unner ham å leve så sorgløst som mulig den tiden han bor hjemme. Snart må han ut i verden og klare seg selv.
PENGER ER IKKE ALT, sies det. Men man må ha dem for å få resten...
Det er så sant som det er sagt, selv om man på ingen måte har behov for å forsyne seg fritt fra de øverste hyllene av det livet har å by på.
For noen måneder siden tvang regningsbunken meg til å oppsøke sosialkontoret. Det var en høy terskel å passere. Man har som ideal å klare seg selv, koste hva det koste vil, nær sagt.
Damen som tok imot meg var hyggelig, så ulik alle disse kyniske regelrytterne jeg har hørt så mye om. På bordet sto en eske med Kleenex, av samme type som dem min psykolog har stående.
DET SLO MEG plutselig at dette er jo noe som illustrerer to sider av samme sak.
Hvorfor må alle disse tårene felles?
Om man slapp å gråte seg til et «anstendig» livsopphold på et sosialkontor, så ville også timene hos psykologen bli færre. Man vet at man aldri vil komme ut av depresjonen og angsten så lenge man må leve fra hånd til munn og ta en dag om gangen.
Lengre frem orker man ikke å tenke. Tunnelen er lang og man ser ikke noe lys i den andre enden.
DAMEN PÅ SOSIALKONTORET gjør et raskt overslag på kalkulatoren og regner ut at inntekten min pr d.d ligger nøyaktig 200 kr. over sosialhjelpssatsen. Regningene jeg kommer med viser at det ikke dreier seg om luksusutgifter.
Hun har sett det langt verre, smiler damen, hun prøver å trøste, gir meg et skjema. Samtidig spør hun hva barnefar bidrar med i forhold til sønnen, og om det er mulig å få litt økonomisk hjelp fra fars familie. Jeg forteller henne at dette er helt utenkelig, dette er ikke mennesker som gir ved dørene selv om barnet/barnebarnet er det eneste i familien.
Jeg får et søknadsskjema med meg hjem, og løfe om tilskudd til strøm og brensel for kommende vinter. Det er da noe.
KR. 2000 FOR en kronikk er selvfølgelig et kjærkomment tilskudd i en bunnskrapt kasse. Kanskje får man likevel råd til noen julepresanger og annet som hører høytiden til ?
Men gleden er kortvarig, man vet så utmerket vel at Nav krever å få vite hvor mange timer som er nedlagt i denne skrivingen man iblant syssler med om nettene. Deretter skal disse timene eller dagene trekkes fra dagpengesatsen. Man har utført et stykke arbeid, nemlig, selv om man i prosessen ikke har noen garanti for at avisen vil trykke produktet. Om det likevel skjer, blir pengene man tjener indirekte tilbakeført til Nav og demed til et system som i stor grad produserer tapere.
Jeg er bare en av dem, men det er selvfølgelig ikke noen trøst.
Synspunkter? Diskuter kronikken her.
KOMMENTARER Våre regler