BT trykket en "bokomtale" av rektor Elin Brandsæter 12. september. "Bokomtale" i gåseøyne fordi teksten er et angrep på, ikke en omtale av, Magnus Marsdals bok Kunnskapsbløffen.
Jeg har nettopp lest boken. Den er et debattinnlegg, og dermed kanskje litt unyansert. Men det er sannelig rektor Brandsæters innlegg også; det er et rent forsvar for skolepolitikken som har vært ført siden Kristin Clemets og Bondevik 2-regjeringens tid tidlig på 2000-tallet. Artikkelen er først og fremst et voldsomt angrep på Marsdals bok. Brandsæter beskylder forfatteren for å "tegne et tendensiøst bilde av hva som angivelig skjer innenfor norske skolevegger".
Gnisten slukner
Bare på ett – svært viktig – område gir Brandsæter Marsdal medhold, at det er bekymringsfullt at 90 prosent av lærerne mener papirarbeidet i dagens skole fortrenger god undervisning. Og dette er bekymringsfullt! Lærerne har så mange krav om dokumentasjon, vurderingsrutiner, om arbeidsplaner, lekseplaner, ukeplaner, halvårsplaner osv., at mange – slik det kommer tydelig til uttrykk i Marsdals bok – ikke har tid og krefter igjen til det de først og fremst ville og burde jobbe med: Å forberede og gjennomføre god undervisning.
Dette fører til at mange mister inspirasjonen og at gnisten slukner. "Vi er avhengige av den inspirerte læreren!", skriver rektor Brandsdal, der er vi helt enige.
Drukner i dekreter
Men skal lærere beholde inspirasjonen, må de få gjøre det har utdannet seg til: Å formidle kunnskap og danning til de oppvoksende slekter. I dagens skole er disse oppgavene altfor langt på vei fortrengt av rapportskriving og evaluering av kartleggingsprøver, nasjonale prøver og – i mange kommuner – av enda mer testing og av "dekreter" fra skolemyndighetene om at elevene skal øve så og så mye i forkant av prøvene.
"Jeg er redd for at for mye måling og evaluering kan bidra til at barn lærer dårligere og mindre. For måling og læring er ikke synonymer. (…) Men like bekymret er jeg for hva det gjør med barn stadig å skulle måles, stadig evalueres" (…) skrev Kristin Gunleiksrud skrev i Vårt Land (16. 02. 2007).
Barna gruer seg
Gunleiksrud er bekymret for barnas selvtillit. Pedagogisk og psykologisk forskning har fortalt oss at god selvtillit er avgjørende for et menneskes utvikling, og også for å tilegne seg kunnskap. Når en elev tror at han eller hun kan noe, eller kanskje kan få det til, er sjansen stor for å lykkes – mye større enn om barnet stadig vekk blir "målt og veid". Som lærer på barnetrinnet fra 1972 til 1999 har jeg sett dette om og om igjen.
I Marsdals bok kommer det også frem mange eksempler på barn som gruer seg for de stadige testene, spesielt de barna som trekker klassens gjennomsnittsscore ned.
Driller til prøvene
Internasjonal forskning viser entydig at tester, som nasjonale prøver og PISA-tester, som får en viktig posisjon i skolesystemet, fører til "teaching to the test". Innholdet i undervisningen blir tilpasset prøvene. Marsdals bok har eksempler på at skolemyndighetene pålegger lærerne flere runder med forberedelser til prøvene. Selv vet jeg at noen skoler pålegger foreldrene å øve med barna sine i forkant av de nasjonale prøvene.
Dermed skyves andre viktige fag og aktiviteter til side, siden skoledagen og døgnet har et begrenset antall timer. Dermed gjør "teaching to the test"-mekanismene at ferdighetene som blir testet får en uforholdsmessig stor del av undervisningstiden.
Lesegleden måles ikke
Vi må også være klar over at testing av kunnskaper er uhyre vanskelig. Det som blir testet vil alltid bare være en del av helheten. Det er umulig å teste alle sider ved den sammensatte ferdigheten lesing er.
For å bli virkelig god til å lese er det nødvendig å lese mye. Motivasjon for lesing, utvikling av leseglede, er dermed avgjørende for å bli en god leser, men dette måler ikke de nasjonale prøvene.
Det som ikke testes
Hvilket rom blir det til å utvikle muntlige ferdigheter i undervisningen, når bare lesing, skriving og regning blir testet? Muntlige ferdigheter ligger til grunn for å bli dyktig til å lese og skrive.
Når skolemyndighetene i enkelte kommuner gir pålegg om at andre fag må legges vekk i perioder fordi det skal øves på nasjonale prøver, hvordan går det da med fag og emner som ikke testes, for eksempel musikk og naturfag?
Får ikke lest bøker
Når lærerne har så mange oppgaver som ikke er undervisningsrelaterte, hvordan blir undervisningen? Blir det tid til daglig høytlesing og stillelesing av gode bøker, som er avgjørende for leseglede og gode leseferdigheter?
Og når foreldrene blir pålagt å øve med barna før viktige tester, skjer det nok på bekostning av hyggelig – og utviklende, både når det gjelder f eks leseferdigheter og dannelse – samvær i sofakroken eller på sengekanten, med høytlesing av en god bok.
Den gode læreren
Det er også viktig å være klar over at både norsk og internasjonal forskning (f eks analysene av resultater på nasjonale prøver her hjemme og Hattie (2010)), entydig viser at foreldrenes utdanningsmessige og sosiale bakgrunn virker sterkest inn på elevers skoleprestasjoner. Dernest kommer den gode læreren.
På 1970 – 1990-tallet var det få tester i norsk skole, kanskje for få. Men i et nytt årtusen er det blitt altfor mange, i noen kommuner blir elevene testet mange ganger i måneden. Men "Grisen blir ikke tyngre av å bli veid", som det heter i ordtaket, og elevene blir ikke mer kunnskapsrike av å bli testet – særlig ikke når 90 % av lærerne mener at de har for lite tid til undervisningsrelaterte oppgaver.
Det er vanskelig å forestille seg at mindre undervisning i mange fag og emner, og mer testing, kan føre til at elevene blir mer kunnskapsrike og mer "gagns mennesker", som det tidligere het i opplæringslov og læreplaner.
Bli støttespiller!
Avslutningsvis skriver Marsdal: "Før jeg begynte arbeidet med denne boken, tok jeg for gitt at lærerne alltid vil stå vakt om verdiene den norske skolen bygger på. Nå vet jeg mer om hva de er utsatt for. Jeg er ikke lenger så sikker på at lærerne kan makte å forsvare skolen vår (…) mot en overtro på forretningslivets resultatmoral (…). Lærerne trenger flere støttespillere".
I festtaler sies det ofte at lærerne har en av samfunnets viktigste jobber. Det er uten tvil sant. I en stor del av barnas liv gir foreldrene barna i lærernes varetekt, for at barna skal utvikle seg til sosiale og kunnskapsrike borgere som kan bidra positivt i eget liv, for omgivelsene og for et godt samfunn. Derfor er det viktig at flere av oss bestemmer oss for å være de støttespillerne lærerne, elevene og samfunnet trenger, slik at skolen kan utdanne og danne "det hele mennesket".
KOMMENTARER Våre regler