Hva med handlingsfriheten?

Eia-debatten er viktig på flere måter: arv og miljø, biologi og sosial påvirkning/styring; sannhetskriteriet, sann/falsk kunnskap, gode og mindre gode, vindskeive metoder i forskningen og spesialisering innenfor og samarbeid mellom fagene. Spørsmålet i serien så langt har vært som følger: gitt en persons handling, for eksempel, personen A røyker, hvor mye av årsaken til røykingen ligger i genene, hvor mye i den sammensatte sosiale påvirkningen, hva vennene gjør, foreldrene, normene på skolen osv. A blir påvirket fra to kilder: genene og miljøet.

Kan det være at spørsmålsstillingen begrenser det vi kan få ut av debatten? Spørsmålet forutsetter at A er et objekt som påvirkes «utenfra» av to ulike krefter, biologien sin og andre folk omkring A. Fordi spørsmålet er stilt slik, blir vi nærmest tvunget til å vekte de to kreftene: hvor mye biologi, hvor mye sosial påvirkning? 20% gener, 80% miljø?

Vi må uansett treffe valg
Intuitivt opplever mange at det er noe galt, noe vindskeivt i en slik vekting, en slik prosentfordeling. Kan det være at spørsmålsstillingen overser noe viktig, noe grunnleggende? Kan det være uheldig å betrakte A som objekt. Kan det være at vi kommer videre i diskusjonen hvis vi i tillegg betrakter A som subjekt?

For hva kjennetegner oss som subjekter? Det er at vi nesten hele tiden, så lenge vi er våkne, opplever at vi må velge hva vi skal si og gjøre. Ikke bare må vi velge, vi kan også velge - eller la det være. Vi opplever med andre ord en frihet, eller et gap, et tidsrom mellom lysten til å handle og handlingen. Vi opplever slike tidsrom også i handlingsforløpet: nå trener jeg, skal jeg fortsette litt til? Vi får vite at røyking er skadelig. Skal jeg tro på det? Hvis ja, hva da? Skal jeg slutte? Jeg slutter, men du verden, hvor fristende det stadig er å ta en røyk til.

Vilje kan styre handling
Det er stadig slike tidsrom hvor vi må velge. Mange hensyn gjør seg gjeldende i de tidsrommene. På samme måte, hvis vi får vite av biologen/legen at vi er disponert for kreft av en bestemt type, så kan vi velge tiltak som kanskje reduserer risikoen. Hvis Mor sier til elleveåringen at han ikke må kysse på jentene, kan han følge anbefalingen, eller la det være.

Friheten er alltid der i større eller mindre grad, uansett legning, lyster og hva Mor sier. Den friheten opphever ikke at A har en biologi og er i et og helst flere miljø. Men å ta denne friheten inn i debatten kan endre den.

Kan vi ta friheten i bruk?
Et nytt spørsmål er da: hvordan beveger folk seg, hvordan handler de ut fra biologien sin og fra sitt utgangspunkt i ulike krav og forventninger som de møter i sine ulike miljø? Hvilke kunnskaper om biologi og miljø har A og hvordan handler A på grunnlag av de kunnskapene? Eller spørsmålet mer generelt: hvordan står det til med friheten?

Hvordan plasserer A seg gjennom handlingene sine til sin egen biologi og til sine ulike miljø? I hvilken grad er A klar over sin og andres frihet? Hvordan virker friheten og hvordan forholder vi oss til den? Og hvordan gjør institusjonene våre, familie, skole, universitet, bedrifter, kommuneforvaltninger osv. oss klar over og i stand til å utøve eller bruke friheten?

Hva vil vi gjøre i verden?
Opplevelsen av valgfrihet i dagliglivet varierer, men den er der alltid, så lenge vi er våkne, selv når vi utfører de mest rutinepregede handlingene. Valgfriheten er personlig. Vi kan ikke registrere valgfriheten og dilemmaene vi derfor kommer opp i annet sted enn i oss selv. Valgfriheten er subjektiv. Det vil si valgfriheten er en tilstand i et tidsrom mellom beslutning og handling, en tilstand som hjernen vår gir oss.

Valgfriheten er en kompetanse som er der når vi vil handle, gjøre noe i verden. Når vi vil handle prøver vi å finne ut hvor vi er og vi jobber med å finne begrunnelser for hva vi skal og bør gjøre. «Skal jeg ta bussen? Ja, det tar litt lengre tid, men det er fordelaktig for miljøet og mine medmennesker. Jeg tar bussen. Jeg snakket med datteren min i går. Jeg sa hvor viktig det var for oss å ta miljøhensyn i dagliglivet. Det forplikter; en ytterligere grunn til å ta bussen og la bilen stå.»

Forpliktelser setter grenser
På et vis reduserer forpliktelsene vi har påtatt oss valgfriheten. Eller forpliktelsene utgjør et viktig materiale, sammen med behovene, reglene vi kjenner til og kunnskapene våre, når vi jobber frem hva vi bør gjøre. Hjernen gir oss mulighet til å snakke. Det å jobbe med begrunnelser vil ofte si å bruke begreper og setninger for å prøve ut og sammenlikne ulike begrunnelser.

På samme måte når vi lager avtaler og forplikter oss. Vi må snakke sammen for å lage (de fleste) avtaler. Kroppen har sine fysiske behov som vi må dekke. Men avtalene skaper en annen type behov, nemlig et opplevd, mer eller mindre sterkt behov for å holde (eller bryte) avtaler. John Searle kaller slike grunner behovsuavhengige begrunnelser for handling.

Mennesket har rasjonalitet
Avtaler som blir alminneliggjort og respektert i samfunnet kan vi kalle institusjonene. Det vil si valgfriheten er der alltid, men både de fysiske behovene, kunnskapene, reglene og avtalene vi har gått inn i utgjør materiale for avveiningen som foregår i de åpne tidsrommene over hva vi skal og bør gjøre. Denne evnen til å skaffe oss kunnskaper, inngå i avtaler og å velge ut gode begrunnelser for handling er språkavhengig og kan kalles rasjonalitet. Evnen til rasjonalitet er en naturlig biologiforankret egenskap menneskene har.

Hvis denne opplevelsen av handlingsfrihet er reell reiser den et nytt spørsmål i Eia-debatten: gitt arv og miljø, hvordan forholder vi oss til de to påvirkningsfaktorene og hvordan bør vi - i ulike situasjoner - forholde oss? Med slik handlingsfrihet ser vi hvor viktig det er både å gå i dybden på natur, språk og samfunn og å overskride faggrensene.

Vår utrolige bevissthet
Innsikt i handlingsfriheten, både empirisk og normativ innsikt (hva den er og hvordan vi bør bruke den), forutsetter problemstyrt samarbeid mellom natur-, språk- og samfunnsforskning. Mennesket er natur. Gjennom talehandlinger kan menneskene lage institusjoner. Handlingsfriheten, basert i språkevnen og med behov, kunnskaper og forpliktelser som sitt materiale er et trekk, en (utrolig) egenskap ved bevisstheten.

Den egenskapen blir produsert av hjernen i kroppen og kroppen i naturen. Det vil si at handlingsfriheten gjør det nærliggende å si at alt er i grunnen natur og biologi.

Arv og miljø gir grunnlaget
Men naturen har gradvis skapt et slags kumulativt hierarki av kompetanser fra den fysisk/kjemiske naturen, den enorme energi-partikkel-kompetansen, til planter på jorda, en slags enkel fotosyntetisk livsform, til dyrene med bevissthet og koordinert handling, men med svakt eller ikke utviklet språkevne, til menneskene med denne fantastiske hjernen med evne til tale/skrift og begrunnet forpliktende handling, som gir oss handlingsfrihet. Den friheten gjør oss ansvarlige for i hvert fall noe av det vi gjør og sier. Dermed er arv og miljø viktig, men ikke bare som påvirkning av oss som objekter, men som materiale for de handlingsvalgene vi gjør.

Hva mener du om Eia-debatten?