Huitfeldts hanske

Kulturminister Anniken Huitfeldt vil at kulturen skal gjøre nytte for seg i arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller og trekke blant annet innvandrere inn i den norske kulturvarmen. Det er en formaning som lett lar seg avvise, siden den til forveksling ligner på instrumentell kulturpolitikk som i flere tiår har ligget som en klam sosialdemokratisk hånd over feltet. Men i stedet for å geberde seg over Huitfeldts instrumentalisme og flagge kunstens egenverdi, bør Huitfeldts utfordring tas på alvor. Spørsmålet er snarere om hun forstår de strukturelle endringene som må til.

Utjevning av sosiale ulikheter og en åpen dør inn i kulturlivet for nye grupper lar seg vanskelig gjennomføre med dagens fastlåste statlige kulturpolitikk.

Gjøkungene får mat
Om Huitfeldt skal oppnå de resultatene hun etterlyser, må ministeren våge å ta grep utover det å administrere institusjonene – kulturfeltets gjøkunger. Det er tøffe tak for en statsråd som krever en kritisk innstilling til institusjonenes argumenter for å øke tilskuddene. Argumenter som snarere handler om driftsmessige og materielle nødvendigheter enn kulturelle, sosiale eller eksistensielle utfordringer. Argumenter som spiller på paranoid frykt for hva politiske motkrefter à la Frp kan finne på, fremfor modig og nødvendig nytenkning.

Valgkampens kulturkamp og utspill i Bergens Tidende signert Frank Aarebrot og Tore Vagn Lid, har på ulike vis rettet et skarpt, men like fullt nødvendig lys på kulturlivets forståelse av sin egen viktighet. Spørsmålene om den statlige kulturinnsatsens evne til å nå flere enn kulturelt innforståtte, blir imidlertid imøtegått av skremmende lav refleksjonsnivå fra kulturaktørenes side.

Fjorårets kulturkamp mot Frp var i så måte et absolutt lavmål med tanketom retorikk på nivå med L'Oréals selvrettferdiggjørende slagord; «Fordi jeg fortjener det». Er dette det beste landets antatte lyseste hoder kan komme med når kulturens relasjon til samfunnet som muliggjør den er på dagsordenen? Tonen i kulturkampens retorikk var like arrogant ekskluderende som innholdet var blendende meningstomt.

En tredel av befolkningen synes fortsatt at mye av det staten bruker penger på er like interessant som å se snø smelte

Kultursektor i teflondress
Kultursektorens vekst og dens argumentasjon mot kritiske stemmer, har skapt en uangripelighet som er i ferd med å bli kulturens største problem. Den nye apolitiske teflondressen har bidratt til å snevre inn og senke den kulturpolitiske debatten til et lavmål. Paranoiaen mot eventuelle kulturkutt, les: Frp, har samtidig gitt institusjonene et påskudd til å styrke seg på bekostning av den frie, mer sårbare delen av kulturfeltet. Sakte, men sikkert, har selvforsterkende nødvendighetsmyter vunnet frem i rotteracet om kulturkronene.

Den sosiale dimensjonen måles i egeninntjening, og måloppnåelse i budsjettbalanse. Kunstnerisk suksess måles i direktørens talenter som spindoktor. De tunge kulturinstitusjonene bruker i dag mer tid og krefter på innsalg og presentasjon enn noensinne. Statsråd Huitfeldt har sikkert allerede fått møteplanleggeren sin pepret med delegasjoner der den ene overgår den andre med forslag om publikumsutviklingstiltak, skreddersydd til ministerens politiske initiativ.

Det nyskapende kveles
Forholdet mellom de tunge kulturinstitusjonene og det frie, risikobetonte kulturfeltet har aldri vært skjevere. Fraværet av fleksibilitet og mulighet til å gjøre større endringer innen kultursatsingen, har dessuten ført til et mindre differensiert kulturtilbud. Det er nettopp det frie kulturfeltet (frie sceniske grupper, frilans musikere, skapende kunstnere, m.m.) som er i stand til å skape nye arenaer og sosiale felt, der flere kan bli del av den samtalen kulturen ideelt sett bør dreie seg om.

Riktignok er denne delen av kulturlivet mer utsatt for skyts fra reaksjonære krefter, de eksentriske og radikale prosjektene finnes gjerne akkurat i dette segmentet. Det er like fullt det frie kulturfeltet som kan garantere et differensiert og forskjelligartet kulturtilbud som bedre enn noe annet speiler dagens sammensatte norske virkelighet.

Kulturfelt i trange bukser
Den nye, mekaniske konsensusen i kulturpolitikken har riktignok profesjonalisert feltet, men samtidig gjort det mindre risikabelt. Når risikoen faller bort, faller også kulturens kritiske potensial bort. At feltet i tillegg finner det vanskelig å bedrive selvkritikk, viser bare hvor trangt buksene for øyeblikket sitter. Huitfeldts utfordring er derfor en kjærkommen anledning for kulturen til å redefinere premissene.

Med et slag handler kulturdebatten om noe annet enn mer penger til feltet eller kunstens egenverdi. Begge deler i sin tid nødvendige og viktige faser i utviklingen av et fortsatt ganske umodent felt. Huitfeldts utfordring setter et betimelig fokus på hvordan kulturen ser seg selv i et sosialt perspektiv.

På tide med selvransakelse
Huitfeldt har kastet en hanske til kulturfeltet som rokker ved kulturens eksistensberettigelse. Tiden er overmoden for oss som livnærer oss innen feltet til å ta denne debatten i det offentlige, og våge å spørre oss selv om vi faktisk evner å se store deler av befolkningen i hvitøyet med musikken, teateret og bildene vi leverer. Ikke minst må vi våge å stille spørsmål om de arenaer vi presenterer vår kunst gjennom noensinne vil evne å skape varige relasjoner med andre befolkningsgrupper.

Løsningene på statsrådens utfordring ligger ikke i større markedsføringsbudsjetter eller busslass med innvandrerungdom inn til Grieghallen, men en gjensidighet der kulturer og holdninger presenteres for hverandre i en dialog. Til forskjell fra tidligere tiders inkompetente forsøk på lignende kan ikke dialogen i seg selv være målet. Det må være gode grunner til å møtes, og det må stå noe på spill, skal man oppnå mer enn overflatiske og uforpliktende treff.

Tenk utenfor boksen
Dette krever en kritisk holdning og en kreativ og åpen innstilling. At de kulturpolitiske vilkårene for nytenkning og nyskaping for tiden er skrale, gjør at muligheten til lykkes små. For det er nettopp de som tenker utenfor boksen som også kan skape nye arenaer der nye grupper kan få et annet kulturtilbud enn det som tilbys gjennom rent kommersielle kanaler.

I mange år har tidens melodi vært å styrke kulturtilbudet ved å profesjonalisere alle deler ved det. Troen på egen tiltrekningskraft har vist seg bare å ha begrenset suksess. Bortimot en tredel av befolkningen synes fortsatt at mye av det staten bruker penger på er like interessant som å se snø smelte.

Huitfeldt må være tøff
Det er på lokalt og kommunalt plan at det for tiden foregår mest relevant nyskaping, og det er interessant nok også her de største økningene innen det offentliges pengebruk på kultur har forekommet. Bergen kommune er i så måte et lysende eksempel. Den oversikten et lokalmiljø kan gi er en forutsetning for å vite hvor skoen trykker.

Nyskaping er annen forutsetning, som må ligge til grunn for at kulturminister Anniken Huitfeldt kan nå målet om en annen type inkludering i kulturlivet. Men skal hun lykkes, må hun evne å være enda tøffere enn Giske, og våge ta strukturelle grep innen sitt eget budsjett som monner.

Diskuter kronikken her!