Kronikk
Medard Kalisa
Den 25. januar 2008 stilte UDI – direktør Ida Børresen til nettprat på aftenposten.no under temaet «Det nye Norge». Tre debattanter vekket en tanke i meg som jeg har hatt siden innvandreropprøret i Frankrike i oktober – november 2005.
De tre debattantene stilte ett spørsmål, om enn på ulike måter, angående hvor det er UDI henter sin fullmakt når det «importerer» innvandrere og dermed skaper et flerkulturelt Norge.
Siden opprørene i Frankrike har jeg lurt på hva som gjør at utlendinger i Norge og andre steder føler seg neglisjert og utestengt, eller på hva som skaper spenning mellom innvandrerne og de lokale samfunn de befinner seg i. En sikker årsak er manglende «sammensmeltning» av de to gruppene gjennom det nå populære begrepet «integrering». Og hvorfor har ikke integrering blitt til? Ett sannsynlig svar er at den opprinnelige befolkningen ofte føler seg påtvunget en politikk som politikerne alene har vært om å fatte uten at folket har tatt del i den – altså fordi befolkningen ikke er med på å bestemme innvandringspolitikken, noe som fører til at integrering nesten blir umulig. Fordi befolkningen ikke er engasjert fra først av, er det lite folkeengasjement i integreringsspørsmålet, noe som etter min mening må til for at full integrering skal kunne realiseres.
Behov for integrering
Behovet for integrering er utvilsomt ulikt ettersom det er ulike grunnlag for opphold i Norge. Det kan vanskelig tenkes at en som har fått arbeidstillatelse fordi han er ekspert på et område og når som helst kan reise til sitt hjemland, har like stort behov for å bli integrert som en flyktning som har fått asyl i Norge og hvis mulighet for å reise tilbake er ganske usikker. Mens integrering i det første tilfelle blir et valgspørsmål, er integrering i det andre en nødvendighet for å lykkes i det nye landet.
Man hører ofte folk si at innvandring ikke er noe heldig for Norge fordi innvandrerne ikke integrerer seg i det norske samfunnet; de gjør ikke noe forsøk på å lære norsk, er late og foretrekker sosialkontoret fremfor arbeidsplassen, gifter seg imellom og holder faste på hjemlandskultur og tradisjoner. Noen av disse anklagene er ikke helt uholdbare. Spørsmålet er således hvorledes det norske samfunnet kan involveres integreringsprosessen, slik at de nevnte anklagene kan elimineres, eller på en måte at når innvandrerne skal kritiseres for manglende innsats til integrering, så skal kritikken også kunne rettes mot vertsfolket for sin passive rolle i integreringen. Svaret er en folkeavstemning.
Folkeavstemning
Politikerne har, når de har ment at spørsmålet er viktig nok, innhentet folkets samtykke/mening. For eks. har det i Norge vært seks folkeavstemninger siden 1900. I 1905 var det to avstemninger; den ene om oppløsning av unionen med Sverige og den andre om valg av Carl av Danmark som Norges konge. Det norske folk ga grønt lys I begge spørsmål. I 1919 og 1926 ble det hold folkeavstemning om brennevinsforbud. Folk svarte ja, til forbudet i 1919, men nektet å forlenge forbudet i 1926. I 1972 og 1994 var det spørsmålet om Norges tilslutning til Det Europeiske Fellesskap som allerede var blitt Den europeiske union i 1994. Folket takket nei til tilslutningen.
Når det gjelder innvandringsspørsmålet, er det klart at aldri i Norges historie har innvandringsspørsmål vært tema for folkeavstemning. Innvandringspolitikken har med andre ord alltid vært regulert av politikerne gjennom lovgivning, selvsagt med Stortinget i spissen.
«Fri adgang til riket»
Frem til slutten av 1800-tallet gjaldt det i Norge et prinsipp om fri adgang til riket. Den eldste lovgivning på utlendingsfeltet er lov om anmeldelse av reisende og fremmede m.v. av 9. mai 1901, og så kom lov av 13. juli 1917. Under begge lover hersket et prinsipp om fri adgang til riket, med begrenset legitimasjons- og meldeplikt ved varig opphold. I 1927 kom den første egentlig fremmedlov. Loven innførte bl.a. krav om innvilget arbeidstillatelse før innreise i riket, visumplikt og skapet en klageadgang. Dagens utlendingslov ble vedtatt i 1988.
Praksis med å gi asyl utviklet seg i mellomkrigstiden, uten at Stortinget engang hadde fattet lovregler om flyktningrettslig karakter. Selv om utlendingsloven av 1927 ikke inneholdt noen regler om innvilgelse av asyl/flyktningstatus, ble f.eks. Leon Trotskij (en russisk kommunistleder) i 1935 gitt asyl i Norge. Fremmedloven av 1956 regulerte for første gang utlendingers adgang til å søke asyl, samtidig som overføringsflyktninger fikk komme hit. Siden har mange utlendinger funnet sin vei til Norge, forfatteren inkludert, uten at den norske befolkningen har hatt anledning til å si sin mening om spørsmålet, til tross for at mange mener at dette er et meget viktig spørsmål, slik som det er gitt uttrykk for i de ovennevnte spørsmålene til UDIs – direktør.
Brennevin og utlendinger
Spørsmålet er så dette: Var disse spørsmålene viktigere enn innvandringsspørsmålet? Jeg svarer ja og nei. Spørsmålet om et land bør inngå eller oppløse en union med én eller flere andre er, etter min oppfatning viktig nok til å berettige innhenting av folkets samtykke. Om innførsel av brennevin er viktigere eller like viktig som «innførsel» av utlendinger i riket, kan dette diskuteres, men jeg svarer et klart nei. Det handler, som noen har skrevet i spørsmålene til UDIs-direktør, om å tillate fremmedkulturelle, ufaglærte, overskuddsmennesker, mennesker som belaster norsk velferdsstat osv¿til landet, og dette krever folkets samtykke!
Jeg er klar over risikoen ved å forelegge folket innvandringsspørsmål – at et nei fra folket ville innebære at reelle flyktninger, mennesker som rømmer fra trusler og undertrykkelse i deres opprinnelsesland nektes tilfluktssted, noe som ikke bare strider mot Norges folkerettslige forpliktelser, men også er i strid med den menneskelige velviljen. Et klart nei fra folket ville imidlertid være fordelaktig i den forstand at man unngår å reise der man ikke er ønsket. Det ville kanskje være naivt av meg å fastslå at jeg ikke skulle ønske meg der jeg ikke er ønsket.
Positivt utfall
Det er imidlertid grunn til å håpe på det beste. En folkeavstemning om innvandringsspørsmålet vil mest sannsynlig ha et positivt utfall. Det norske folket er ikke kjent for å være slemt. Norges stilling og rolle i utviklingen av den internasjonale migrasjons- og flyktningpolitikken, helt fra Fridtjof Nansens tid som flyktningers hjelper, er velkjent. I en globalisert verden kan man ikke tro at Norge vil være det eneste land som ikke ønsker å ta imot verdens mennesker i nød.
Det er min mening at det er nødvendig med aktivt engasjement fra de lokalsamfunnene som innvandrerne befinner seg i hvis integrering skal kunne realiseres. Samfunnet må engasjere seg blant annet i norskopplæring og/eller opplæring i norske normer, verdier, kultur og skikk, det må bidra til skapning av det sosiale nettverket, til arbeidsanskaffelse, for disse er viktige ingredienser til full integrering. Den dagen innvandrings – og integreringsspørsmål opphører å være noe som angår kun politikerne og «innvandrerelskere» og blir i stedet enhver nordmanns ansvar, er den dagen begrepene «innvandring» og «innvandrere» skal bringe smilet frem hos de fleste nordmenn, for innvandrerne er en ressurs snarere enn en belastning.
KOMMENTARER Våre regler