Flaks forplikter

Kronikk
Eirik Wærness,
adm.dir. Econ Pöyry

Norge og nordmenn har vært svært heldige med tilgangen på naturressurser. Vi har mye av dem, og de er verdifulle. Vi hadde dessuten flaks siden vi fikk tilgang til dem på et tidspunkt da vi i motsetning til en del andre ressursrike land hadde utviklet tilstrekkelig gode institusjoner og rammebetingelser til å forvalte ressursene på en måte som er vellykket for befolkningen som helhet.

Videre har vår geografiske og geopolitiske beliggenhet sikret oss trygge omgivelser, muligheter til å utvikle gode politiske løsninger på egen hånd, naboer som respekterer vår rett til å forvalte ressursene som vår eiendom og enkel tilgang til markeder for våre varer og tjenester.

Vi har hatt flaks, og vi er blitt svært rike absolutt sett, men også relativt til andre land, de siste 100 årene. Vi har i tillegg vært dyktige på mange områder. Både flaksen og dyktigheten forplikter.

Forvalte vår velstand
Som et av verdens rikeste land er vi etisk og moralsk forpliktet til å være et foregangsland på mange områder, gjennom å bruke og forvalte vår velstand og kompetanse på en måte som gagner verden og ikke bare oss selv. Denne forpliktelsen har Norge tatt alvorlig lenge:

• Vi har vært langt fremme når det gjelder offentlig bistand til utviklingsland.

• Vi finansierer og er engasjert mer enn vår størrelse skulle tilsi i internasjonalt fredsarbeid.

• Vi gir mest av alle i innsamlingsaksjoner til gode formål.

• Vi er på pletten når katastrofer rammer, det være seg jordskjelv i Armenia eller krig i Gaza.

• Vi har i snart 20 år hatt verdens høyeste avgifter på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomheten og transportsektoren, selv om våre egne utslipp spiller liten rolle for verdens klimautfordring, men fordi vi mener det er viktig å være et foregangsland og bære kostnader hjemme.

Norges «lottogevinst»
Det er imidlertid grunn til å spørre om vi nå i større grad ser tendenser til at denne følelsen av etisk forpliktelse til å forvalte vår «lottogevinst» på en måte som gagner verden, er i ferd med å avta. Er det slik at vår stadig økende velstand og kontinuerlige flaks bidrar til at vi blir selvsentrerte og lite globalt samvittighetsfulle? Bidrar velstanden til at vi sløser den bort på aktiviteter og prosjekter som ikke er til det globale fellesskapets beste?

Kardinalsynd
Fråtseri, det motsatte av måtehold, er en av de tradisjonelle kardinalsyndene eller dødssyndene i den kristne tradisjonen. Det er grunn til å vurdere om måten vi forvalter vår velstand på, eller i hvert fall måten noen ønsker at vi skal forvalte den på, vil innebære at vi beveger oss i retning av fråtseri eller sløsing, som er et etisk problem.

Det gjelder selv om noen argumenterer for at en slik sløsing kan forsvares av andre etisk begrunnede prioriteringer, for eksempel at vi må være et godt eksempel, et foregangsland, osv. I slike tilfeller står vi overfor et etisk dilemma, der vi må ta stilling til om det ene etiske prinsippet er viktigere enn det andre.

Penger til gode formål
Noen eksempler fra valgkampen og klimadebatten kan belyse problemstillingen:

De politiske partiene overbyr hverandre i bruk av vår offentlige velstand på ulike gode formål, ofte uten en grundig vurdering av hva vi får igjen for pengebruken, hva som ville vært gode alternativer, osv. Det ble nylig vist til at Norge bruker relativt sett dobbelt så sterke stimulanser for å motvirke effekten av finanskrisen som en gjør i Sverige og USA. I forhold til Euro-sonen bruker vi 6 ganger så mye.

Det er selvsagt isolert sett riktig og viktig at vi har og tar oss råd til dette. På den annen side er det et uttrykk for vår velstand at vi bruker vesentlig mer penger, selv om presstendensene i økonomien i utgangspunktet er høyere, og arbeidsledigheten lavere, enn i andre land. Kanskje velstanden også bidrar til å påvirke den politiske debatten om behovet for å bruke enda mer penger på ulike gode formål?

Etisk forpliktelse
Det argumenteres kraftfullt for at Norge skal påta seg store kostnader for å redusere CO2-utslippene litt på sokkelen, gjennom elektrifisering, havvindmøller osv. Kostnadene for slike tiltak varierer fra mange hundre til flere tusen kroner pr. tonn CO2, langt mer enn kostnadene ved å redusere utslipp i andre land.

Hvorfor er det så få som argumenterer for at vi heller bør bruke vår velstand til å investere i fornybar vannkraft og bidra til utvikling, elektrifisering og reduserte utslipp for eksempel i Afrika?

Er det etisk sett bedre å redusere egne utslipp noe, til svært høy kostnad, enn å sørge for at fattige afrikanere får utslippsfri strøm og varme? Hvis vi først skal investere i CO2-rensing, hvorfor velger vi de dyreste anleggene basert på ren gass fremfor å sette inn innsatsen på å redusere CO2-utslipp ved de store utslippskildene for eksempel i Sør-Afrika?

Sløser med velstand
Er det slik at den etiske forpliktelsen til å være et foregangsland og redusere våre egne utslipp ytterligere (altså mer enn det vi allerede har gjort som følge av CO2-avgiften og andre tiltak) mer enn oppveier det etiske problemet knyttet til at vi sløser med vår velstand?

Jeg understreker at det å forske på tiltak og løsninger har mye for seg og er en etisk forpliktelse for et land som Norge – det er det å gjennomføre svært dyre og lite effektive tiltak fordi vi er rike som er problematisk.

Det verste eksempelet
Og kanskje det beste, eller verste, eksemplet: Mange har konkludert med at vi bør bruke flere hundre milliarder kroner på å investere i høyhastighetstog, gitt at driften er lønnsom (dvs. at investeringene ikke trenger å gi avkastning). Som klima- og transporttiltak er dette svært kostbart.

Som distriktspolitisk tiltak kan det være en stor utfordring, siden det kan undergrave grunnlaget for finansieringen av flyplassene i for eksempel Sogn og Fjordane og Nord-Norge. Tror vi at et slikt forslag ville blitt seriøst diskutert om vi ikke hadde vært så rike?

Ville et annet land med følgende kjennetegn tenkt alvorlig på å gjennomføre noe slikt?:

• Under 5 millioner innbyggere

• En befolkningstetthet på 12 innbyggere/km²

• Kun 5 byer/tettsteder med mer enn 100.000 innbyggere, og der korteste parvise avstand er hhv. 90, 180 og 460 km

• Topografi som Norge

• Ingen transittrafikk fra andre land

Global samvittighet
La oss håpe at forvaltningen av vår velstand kan forbli globalt, etisk forsvarlig også etter valget, uavhengig av hvem som sitter i Regjeringskvartalet og på Stortinget, og at det norske folk fortsatt viser global samvittighet! I tillegg kan vi kanskje håpe at vi får en god diskusjon av hvilke etiske forpliktelser som skal tillegges størst vekt i de tilfellene der de motstrider hverandre.