KRONIKK
Ståle Ulriksen, NUPI (Norsk Utenrikspolitisk Institutt)
Antall angrep og trefninger i Faryab, det norske ansvarsområdet i Afghanistan, er blitt mangedoblet det siste året. Det er all grunn til å tro at volden vil øke kraftig i månedene fremover.
Fra sist i februar kommer minst ett tusen soldater fra den amerikanske 10. Mountain Division dit. De skal bygge opp det afghanske nasjonale politiet (ANP) i regionen. Et styrket ANP skal i teorien gi sterkere statlig kontroll og mer stabilitet. Dessverre er det grunn til å tro at styrkingen av ANP i Faryab vil øke konflikten og usikkerheten.
Forrykker maktbalansen
Grunnen er enkel. Fravær av offentlige myndigheter betyr ikke at det er et maktvakuum i området. Det er minst tre parallelle maktsystemer i Afghanistan, de offisielle statlige og lokale myndighetene, det semi-føydale nettverket av krigsherrer fra 1980- og 1990-tallet, og de tradisjonelle råd, eller shura, av eldre. Mange av dem som har makt i Afghanistan arbeider innenfor flere av disse. Styrkes statlige etater, som politiet, blir maktbalansen forrykket.
Gjennom statsbyggingen tar man makt fra noen og gir den til andre. Rask statsbygging skaper mer konflikt. Statlig kontroll over et område sikres gjerne ved at grensepolitiet eller ANP rykker inn. Begge etater anklages for utstrakt korrupsjon, ulovlig skattlegging og narkotikatrafikk. Det overrasker ikke at etablerte makthavere i et distrikt er skeptiske til politiets økte nærvær. Mange steder tar de til våpen.
Maktbalansen er skjør
I det multietniske Afghanistan er også balansen mellom de ulike folkeslagene viktig. Faryab har en svært heterogen befolkning av usbeker, tadsjiker, pashtunere, turkmenere, arabere og hazara. Politikken blir stadig mer polarisert langs etniske skillelinjer. Junbesh-i-Islami, den sterkeste politiske bevegelsen i denne delen av Afghanistan, er dominert av usbeker og turkmenere.
Men makten og politikken dreier seg om personer fremfor institusjoner. General Abdul Rashid Dostum er den sterke mann i Junbesh. Hans nærmeste allierte i Faryab er Fatullah Khan, en krigsherre med base i Qaisar, distriktet som grenser opp mot det urolige Ghowrmach.
Guvernøren og sikkerhetssjefen er direkte utpekt av president Karzai. Deres makt er først og fremst tuftet på støtte utenfra, fra Kabul og den NATO-ledede internasjonale stabiliseringsstyrken. Balansen mellom den lokale makteliten og de eksterne, statlig støttede aktørene er skjør. Men foreløpig blir politikken i Faryab til i et spill mellom Junbesh og de statlige myndighetene. I Faryab er politiet og de lokale stammemilitsene knyttet til Junbesh. Disse kreftene har Norge støttet i Faryab.
Spent mellom gruppene
I januar 2009 ble distriktet Ghowrmach overført til Faryab fra naboprovinsen Badghis, etter norsk press, men også i tråd med interessene til sterke aktører i Faryab. De fleste innbyggerne i Ghowrmach og nabodistriktet Bala Murghab er pashtunere. Forholdet mellom pashtunere og usbekere i Nordvest-Afghanistan har vært blodig helt siden disse områdene ble kolonialisert av det pashtunske Afghanistan i siste halvdel av 1800-tallet.
Siden 2002 har pashtunerne i nordvest blitt forfulgt og trakassert av myndighetene både i Badghis og i Faryab. Pashtunerne i Ghowrmach føler seg truet av et lokalt statsapparat som er kontrollert av usbekere. De mange operasjonene i Ghowrmach og Bala Murghab har da også ført til at lokale Taliban-inspirerte grupper har fått gode vekstvilkår der. I 2009 har antall trefninger i og rundt pashtunske områder i selve Faryab økt kraftig.
Løs småkonflikter lokalt
Den australske militærteoretikeren David Kilcullen peker på at storparten av dem som slåss for Taliban er «tilfeldige geriljasoldater». De er ikke ideologisk inspirert, de slutter seg til opprøret i søken etter penger, spenning eller ære. Ifølge Kilcullen skyldes en stor del av oppslutningen at mange gamle konflikter blir aktiverte i skyggen av den store krigen mot Taliban.
Også i Faryab og Ghowrmach ville det antagelig vært mulig å få til politiske løsninger dersom man ikke hadde behandlet disse lokale konfliktene som en del av krigen mot Taliban. Men det har man altså gjort. General Michael Flynn, ny etterretningssjef for ISAF fra i fjor sommer, kom nylig med en drepende kritikk av amerikansk etterretnings og ISAF-styrkenes virkelighetsforståelse i Afghanistan. Ifølge Flynn har de fokusert for sterkt på fienden og gjort for få forsøk på å forstå det afghanske samfunnet. Dette gjelder også norske styrker. Det får alvorlige følger taktisk og operativt. I stabiliseringsoperasjoner er veien kort fra taktisk til strategisk nivå. Afghanistan-operasjonen har heller vært drevet av akkumulert dynamikk på taktisk nivå enn av strategisk styring.
Amerikanerne får flertall
Hittil har Norge vært største bidragsyter både sivilt og militært i Faryab. Norge leder det provinsielle rekonstruksjonslaget (PRT). Der har Norge rundt 300 soldater, mens Latvia bidrar med rundt 120. I tillegg er rundt 50 norske offiserer mentorer for en kandak (bataljon) av den afghanske nasjonale hæren (ANA). Andre norske offiserer er mentorer i ANAs 209. korps, med ansvar for ni provinser i Nord-Afghanistan.
Snart blir det langt flere amerikanere enn nordmenn i Faryab. Erfaringer fra situasjoner der amerikanske styrker har operert i områder der andre allierte stater har hatt ansvar, er ikke bare gode. Svært ofte har amerikanerne kjørt sine operasjoner uten engang å informere de allierte.
Politiet skjøt mot hæren
Forholdet mellom ANA og ANP (hæren og politiet) er heller ikke godt. I desem-ber beskyldte en general i ANAs 209. korps ANP for ulovlig skatteinnkreving i Faryab sammen med opprørerne.
Da hæren kom til stedet, åpnet politiet ild! Det kan gi grunn til bekymring at norske og amerikanske styrker nå blir støttespillere for hver sin part i den konflikten. Det vil kreve meget nært samarbeid mellom nordmenn og amerikanere, ikke minst når det gjelder etterretning, informasjonsutvikling og situasjonsforståelse. Det er også et åpent spørsmål om noen av partene har en situasjonsforståelse som kan gi stabilitet.
Satser på ensidig strategi
I boken «Dårlige strategier; hvordan stormakter feiler i opprørsbekjempelse» viser militærteoretikeren James S. Corum hvordan strategi blir utformet på snevert grunnlag. Tilgjengelig kunnskap om operasjonsområdet blir rett og slett ikke brukt. Slik er det også i Norge. Likevel har norske myndigheter og norsk militær ledelse hatt en ukritisk tro på statsbygging som strategi for å bygge stabilitet.
Taliban er bare en del av motstanden mot statsbyggingsprosjektet i Afghanistan. Den nåværende strategien gjenoppliver mange gamle konflikter. Den skaper ikke stabilitet. For å oppnå stabilitet må alle parter, både med og uten formelle maktposisjoner, inkluderes og sikres en viss representasjon og tilgang til ressursene som skal fordeles.
Dersom den overordnede politiske strategien virkelig er å finne løsninger som også inkluderer dem som hittil har stått utenfor statsbyggingsprosjektet, er ikke den nåværende militære strategien hensiktsmessig. Norge og det internasjonale samfunn har forstått sitt mandat som utelukkende å støtte de formelle maktstrukturene. Men Afghanistan vil ikke kunne stabiliseres uten at man ganske pragmatisk også tar hensyn til den reelle fordelingen av makt både lokalt og nasjonalt.
Er den militære strategien i Afghanistan riktig? Si din mening i kommentarfeltet under:
KOMMENTARER Våre regler