Et spørsmål om tillit

I disse dager går spørsmålet om Norge skal innføre EUs datalagringsdirektiv inn i en kritisk fase i den politiske behandlingen. Regjeringens lovforslag - fremmet med prinsipiell dissens fra Aps regjeringspartnere, Sp og SV - ligger til behandling i Stortingets transportkomité.

Jurister har avlagt ed på blant annet å fremme rett og hindre urett, generelt. Jurister har et spesielt ansvar i så måte, når det gjelder å fremme rettsstatens prinsipper og borgernes grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Våre organisasjoner har av den grunn sett det som viktig å la oss høre i debatten om datalagringsdirektivet. Det går rett til kjernen i disse prinsipper og rettigheter.

Truer fortroligheten
Direktivet - og dermed regjeringens lovforslag - krever grovt sagt at alle borgeres forbindelser og bevegelser ved bruk av telefon og e-post, skal registreres kontinuerlig og lagres systematisk, med tanke på mulig bruk som bevis i fremtidige straffesaker. I dag har den enkelte selv kontroll med slike opplysninger, akkurat som vi har med opplysninger om hvem vi omgås og hvor vi beveger oss i dagliglivet for øvrig. Vi kan når som helst kreve at opplysninger som teleselskapet vårt eventuelt lagrer om oss, slettes. Regjeringen vil nå pålegge lagring av langt flere opplysninger om denne kommunikasjonen, og innføre sletteforbud.

Som advokater, som til enhver tid er bundet av taushetsplikt og for øvrig er avhengig av tillit, oppleves det som svært urimelig at enhver samtale med klienter skal kunne gjøres til gjenstand for lagring, og eventuelt senere innsyn. Dette strider mot den konfidensialitet som kjennetegner advokat-klient-relasjonen, og som har som formål å beskytte det rettshjelpssøkende publikum.

Politiet har nok innsyn
I dag kan politiet - som ellers, når det gjelder ting eller opplysninger som anses relevante i en etterforskning - få innsyn i teleselskapenes abonnementsregistre når en konkret straffesak gjør dette nødvendig overfor enkeltabonnenter hvis kommunikasjon antas å ha betydning som bevis. I tillegg kan politiet pålegge frysing (bevissikring) av slike data overfor større mengder abonnenter, før etterforskningen har pekt ut en bestemt mistenkt.

Etter at etterforskning er åpnet kan politiet, i alvorlige saker, dessuten løpende overvåke både kommunikasjonsaktiviteten og innholdet i kommunikasjonen til de mistenkte. PST - som blant annet skal forebygge terror i Norge - har siden 2005 hatt hjemmel til løpende overvåking uavhengig av mistanke, av personer og miljøer som man har «grunn til å undersøke» om forbereder handlinger som kan skade rikets sikkerhet.

Overvåking skal grunngis
Selv om politiets, og særlig PSTs, fullmakter til å bedrive overvåking av norske borgere i dag er vide, følger de likevel det rettsstatlige prinsipp om at det skal være saksrelatert og målrettethet. Opplysninger om enkeltborgeres fortrolige kommunikasjon blir verken gjenstand for registrering (bevissikring), innsyn eller annen overvåking, uten at det foreligger en saklig grunn overfor den det gjelder, i forbindelse med en konkret etterretnings- eller straffesak.

Og slik må det være i en liberal rettsstat: Staten skal ha generell tillit til borgerne, inntil den enkelte selv gir staten grunn til å mene at tilliten er misbrukt. Dette er særdeles viktig når det gjelder borgerens fortrolige kommunikasjon, fordi denne representerer to av demokratiets fundamentale verdier; retten til en privat sfære uten statlig innblanding og retten til fri kommunikasjon (herunder forsamlingsfrihet).

Mangler tillit til borgerne
Regjeringens lovforslag innebærer at man bryter fullstendig med disse prinsippene. Man vil innføre løpende, systematisk bevissikring i alle borgerens frie, fortrolige kommunikasjon. Forholdet mellom stat og borger i et liberalt demokrati, er et spørsmål om tillit. Staten ved regjeringen skal be om borgernes tillit. Borgerne skal ikke be om statens tillit. Regjeringens lovforslag innebærer derimot en massiv og generell mistillitserklæring fra staten overfor samtlige borgere. Så enkelt kan det sies om hvorfor et slikt tiltak ikke er forenlig med essensen i et liberalt demokrati.

Våre organisasjoner har i hver sine fyldige høringsuttalelser utdypet dette mer juridisk, og blant annet konkludert med at et slikt tiltak antagelig bryter med menneskerettighetene. Det samme har alle Europas datatilsyn og uavhengige jurister i hele Europa gjort. Implementeringen av datalagringsdirektivet er ansett som rettsstridig i de land hvor borgere har reist sak for domstolene. EUs største medlemsstat, Tyskland, er ett av de land som i dag står uten slik lagring overhodet, på grunn av dom i landets forfatningsdomstol i fjor.

Et forhastet feilgrep
Disse klare signalene fra uavhengige juristorganisasjoner, ekspertorganer og domstolene demonstrerer at datalagringsdirektivet var et forhastet feilgrep, som ble vedtatt under særegne politiske omstendigheter i kjølvannet av terroranslagene i Europa i 2004.

Det er ingen grunn til at Stortinget skal kopiere dette feilgrepet i 2011, når feilen er brakt opp i dagen gjennom bedre utredning og opplysning fra blant annet uavhengige domstoler, slik at flere EU-land nå står uten datalagring. Kriminalitetsbekjempelse er en viktig samfunnsoppgave, men midlene som benyttes, må holdes innenfor rettsstatens rammer. Politiet må til enhver tid tilføres nødvendige ressurser og kompetanse, og organiseres optimalt, for å kunne utføre denne oppgaven. Et politi som ikke får hjelp til det fra de bevilgende myndighetene, er i seg selv en trussel mot rettsstaten, fordi det da er fristende å ty til enkle, men samfunnsskadelige løsninger - som datalagringsdirektivet.

Domstolene bør kontrollere
På ett område ønsker vi imidlertid regjeringens lovforslag velkommen. Det gjelder innføring av domstolskontroll som vilkår for politiets tilgang til borgernes kommunikasjonsdata. Dette har imidlertid intet å gjøre med datalagringsdirektivet, og bør i en eller annen form innføres uavhengig av dette. Slik Metodekontrollutvalget foreslo allerede i 2009.

Hvordan de nærmere reglene bør utformes kan diskuteres, men det er viktig at Stortinget ikke lar dette spørsmålet bindes til spørsmålet om tvungen datalagring. Vi går uten videre ut fra at samtlige partier er enige i at domstolskontroll må innføres uansett.

Enig med forfatterne? Bruk kommentarfeltet under!