Et rikt litterært landskap

Kronikk
Synnøve Vindheim Svardal, litteraturviter og selvstendig næringsdrivende. Har skrevet masteroppgave om Jon Fosses prosa.

Det er som dramatiker verden kjenner Jon Fosse. Kanskje har dramatikken fått uforholdsmessig stor plass? Kanskje burde resten av forfatterskapet hans fått tilsvarende mye heder? For Jon Fosses forfatterskap kan leses som ett sammenhengende litterært prosjekt.

Jubilant
I disse dager jubileres det, og med rette. Forfatter Jon Fosse har rund dag og forlag og andre hedrer et allerede berømt forfatterskap. Siden debuten med romanen «Raudt Svart» i 1983, har Fosse skrevet flere romaner, barnebøker, dramatikk og lyrikk. I høst er han aktuell med barneboken «Spelejenta» og diktsamlingen «Songar». I tillegg lanserte Samlaget Cecilie Seiness portrett «Jon Fosse poet på Guds jord» i forrige uke. Tidligere i år kom «Dikt i samling», «Teaterstykke 4» og teaterstykket «Desse auga».

Årets utgivelser sier mye om kompleksiteten i dette forfatterskapet. Det sier også noe om at en vurdering eller en diskusjon av et slikt forfatterskap blir fattig når man kun konsentrerer seg om en sjanger.

Ett litterært prosjekt
Når man dukker ned i det vellet av tekster som utgjør Fosses forfatterskap, oppdager man raskt hvordan tekstene hører sammen. De er beslektet. Selv om han veksler mellom ulike sjangre og på denne måten er allsidig, gjentar han tematikk og motiv fra verk til verk. Slik fremstår forfatterskapet hans som en vev, og når man begynner å nøste tråder oppdager man at tekstene supplerer og utfyller hverandre. Den organiske strukturen gjør Jon Fosses forfatterskap til et spennende sted å være.

Fosse gjentar. Han repeterer handling og motiv, noe som markerer at alle tekstene, uansett sjanger, på et vis er en del av en stor tekst.

Den vesle romanen «Det er Ales» fra 2004 henger tematisk sammen med dramaet «Ein sommars dag» (1999), dette teaterstykket er i tillegg beslektet med romanen «Naustet» fra 1989. Det gravide paret i dramaet «Namnet» går igjen i «Andvake» (2007), og «Flaskesamlaren» (1991) ble «Barnet» (1997), mens «Bly og Vatn» (1992) ble til «Vinter» (2000).

Som Fosse sier i et intervju i Morgenbladet (2007), så presser den ene teksten den andre. Signe i «Det er Ales» er ikke dermed identisk med Signe i «Morgon og kveld» (2000) og Asle i «Ein sommars dag» er ikke identisk med Asle i «Det er Ales», men situasjoner, handlinger og navn gjentas og varieres og er med på å viske ut sjangergrensene.

Motiviske og tematiske gjentakelser går på tvers av sjanger, og man kan kanskje også si at sjangrene går på tvers av hverandre. Dramatikken har prosaiske trekk og prosaen har mye dramatikk i seg. Tre av mange motiver som går igjen, er det innestengte fjordlandskapet, bestemødre og fjordens ubestemmelige rytme. Disse motivene henger sammen med tematiske gjentakelser som forholdet mellom liv og død, galskap, kunst, kjærlighet, savn, sorg og hjemløshet. De ventende og statiske personene i det fosseske landskapet kommer ofte til kort i møte med hverandre, og i møte med språket. Tekstene tar opp indre sjelsliv, tilsynelatende banale hverdagssituasjoner eller grenseerfaringer av eksistensiell art.

Det stengte fjordlandskapet
Et gjennomgående landskap i Jon Fosses tekster, er det innestengte fjordlandskapet. Landskapet består gjerne av en fjord, et fjell, en vei, noen hus og et naust. Enkle bestanddeler. I dette landskapet bor små og «ubetydelige» mennesker med tilsynelatende små og stillestående liv.

Dette landskapet møter vi i «Det er Ales». I tillegg fremstilles et møte mellom generasjoner. Møtet skaper en dynamikk mellom det moderne menneskets blinde og urolige verdensforståelse og en generasjon mennesker som levde sine liv med en taus trygghet i at det fantes mening og rettferdighet i verden. Denne dynamikken blir fremstilt i flere av Fosses tekster, men særlig tydelig er den i «Det er Ales». Disse to generasjonenes erfaring og verdensforståelse viser oss både et bilde av vår tid, men også av en tid som er i ferd med å forsvinne.

Denne meningsbærende instansen i Fosses diktning er interessant fordi hans forfatterskap ofte beskrives kun ut ifra de urolige og stagnerende forholdene. I «Det er Ales» manifesterer dette «gode» seg i en gammel bestemor. Denne bestemorsfiguren finnes i flere av tekstene hans, blant annet i dramaet «Ein sommars dag» og i diktet «Sov de mine kjære» fra diktsamlingen «Auge i vind» (2003):

eit kvitt lite hus

ein veg der dei gamle konene kjem

ei og ei

to og to

dei går der og ber på veskene sine

og så kan song høyrast

og så drøs

og så spreier kaffilukta seg gjennom kroppane deira

ein traktor køyrer forbi på vegen

ein fjord

legg sitt lys inn i dei små vindauga

i det kvite huset

ei bøn kan høyrast

og endå ein song

og så mørkrar det stille og fjorden legg seg innover landet

og dei gamle kvinnene går heimover

i små grupper Og så står bestemor mi

der i tunet

Ho seier at ho må legge pengane frå utloddinga

i skrinet sitt

der i skåpet

etterpå må ho og eg gå i floren

sauene må fôrast

og eg skal hjelpe henne

ta silofôr ut or siloen Sov

de mine kjære

Og ver du ein god Gud

I «Ein sommars dag» er bestemoren fremstilt som «sterkt truande» og i «Det er Ales» som en bestemor som er uendelig glad i barnebarnet sitt. Alle kvinnene har det til felles at de vender seg mot Gud for å forklare og trøste.

Disse kvinnene, eller bestemødrene, kan slik sees på som representanter for en kristen protestantisk tradisjon som er i ferd med å forsvinne. En tradisjon som tilhører en tid da livet ikke hadde så mange valg, hvor verden ikke var så stor og hvor menneskene var nærmere hverandre. Kvinnene fungerer også som en kontrast til det urolige postmodernistiske mennesket som ofte figurerer i Fosses tekster, mennesker som opplever verden som uforståelig og fragmentert. Som Signe og Asle i «Det er Ales». Det blir da en dynamikk mellom det gode, innsikts- og omsorgsfulle og det fragmenterte, urolige og innsiktsløse.

Fjordens ubestemmelige rytme
I mange av Jon Fosses tekster er fjorden sentral, både for handlingen og som et motiv. Fjorden er som en gresk gud, den gir og tar liv. Den symboliserer også en ubestemmelighet som går igjen i både personenes tilstander og i språket. Lik fjordens bevegelser med bølger, med fjord og fjære, med rolige og raske bevegelser, beveger også tekstene seg. Signe i «Det er Ales» understreker dette på særegent fossesk vis: «og så ser ho mot Fjorden, der den ligg, alltid den same, alltid i skiftningar», «og alt er som det har vore, ingenting er endra, men likevel er alt forandra».

Veien heller enn målet
Dette er slik et eksempel på at det er et poeng å lese på tvers av sjangre i dette forfatterskapet. Lesning av en roman kan berike lesningen av et skuespill og omvendt. Tekstene blir derfor aldri helt ferdige. Selvsagt kan man lese tekster av Fosse isolert, men leser du dem i lys av hverandre blir du så uendelig mye rikere.

I alle de små og vanlige ordene til forfatteren, Jon Fosse, ligger det en vakker kompleksitet som sier mye og mangt om det å være menneske. Å forville seg inn i denne forfatterens vev setter spor.

Hva er ditt forhold til Jon Fosse? Bruk kommentarfeltet.