Antarktis, et kontinent nesten dobbelt så stort som Australia, ble i løpet av 1900-tallets første halvdel delt opp som en bløtkake. Til sammen syv land gjorde krav gjeldende og foretok formelle anneksjoner av territorium. Storbritannia og dets tidligere kolonier Australia og New Zealand sikret seg store sektorer. Frankrike fikk en liten bit. Argentina og Chile annekterte begge områder som i stor grad overlappet den britiske sektoren.
Ikke minst annekterte Norge i 1939 nærmere 1/6 av kontinentet; Dronning Maud Land.
Bakgrunnen for denne «polarimperialismen» var selvsagt først og fremst knyttet til å få kontroll med mulige ressurser - på kontinentet og i havområdene rundt. For Norges del dreide det seg særlig om hvalfangsten, og betegnende nok var det ekspedisjoner utrustet av hvalfangstrederen Lars Christensen på 1920- og -30-tallet som banet veien for og muliggjorde de norske kravene.
Overnasjonal styring
Problemet med alle disse suverenitetskravene, var at mange land ikke anerkjente dem. Blant disse var USA og Sovjetunionen som etter den annen verdenskrig bygget opp en betydelig forskningsaktivitet i Antarktis.
Begge disse nasjonene så sine interesser best tjent med en form for overnasjonal styring der de kunne ha en hånd med på rattet. Dette er noe av bakgrunnen for drøftingene som resulterte i signeringen av Antarktis-traktaten 1. desember 1959. 12 land sto bak.
I tillegg til de to stormaktene og de syv kravlandene, var også Belgia, Japan og Sør-Afrika med. Traktaten trådte i kraft i 1961. Den omfattet selve kontinentet og havområdene sør for 60 grader. Senere ble det flere avtaler, konvensjoner og organer som omfatter ulike sider ved forvaltningen av området. Det betegnes i dag som Antarktis-traktat-systemet.
Lokk på stridigheter
Med den kalde krigen som bakteppe, var det på mange måter en spesiell avtale som ble inngått. Det ble fastslått at kontinentet kun skulle utnyttes for fredelige formål. Ingen militær aktivitet var tillatt - heller ingen kjernefysiske sprengninger som man på den tiden var opptatt av. Det skulle ikke drives næringsvirksomhet, kun forskning. Alt dette skulle skje i størst mulig internasjonalt samarbeid.
Sist, men ikke mist; det ble lagt et lokk på stridigheter om de territorielle kravene. Det vil si, de skulle ikke oppgis, men det var enighet om at de skulle legges på is.
Traktaten ble et pionérarbeid når det gjelder internasjonalt samarbeid: Den ble den første internasjonale avtale om atomvåpenbegrensninger, og også den første om forvaltning av et område uten nasjonal suverenitet.
Vellykket sameksistens
De femti årene som er gått har likevel ikke vært uten spenninger i Antarktis-samarbeidet. Når det gjelder suverenitetskravene har det ikke vært noen bevegelser, men særlig i området der Argentina, Storbritannia og Chile har overlappende krav, konkurreres det om å vise aktiv tilstedeværelse og markeringer av historisk tilhørighet. Men det har aldri kommet så langt som til åpen konflikt.
Det nevnes ofte som et eksempel på at sameksistensen er vellykket, at selv under Falklandskrigen mellom Argentina og Storbritannia i 1982 like nord for den omstridte Antarktis-sektoren, var alt fredelig.
Forbud mot gruvedrift
Det har også vært knyttet store spenninger til forbudet mot mineralutvinning. De geologiske undersøkelsene som ble foretatt helt fra de første oppdagernes tid hadde hatt jakten på utnyttbare mineraler for øyet. Det ble etter hvert klart at kontinentet inneholdt blant annet både kull og jernmalm.
På 1970-tallet var debatten heftig blant traktatens medlemsland om det skulle lempes på forbudet. På 80-tallet ble det forhandlet om en såkalt mineralavtale, men resultatet er foreløpig blitt Miljøprotokollen i 1991 som slo fast at mineralutvinning skulle forbys i nye femti år.
En tredje type spenning knyttet til Antarktis-traktaten har kommet utenfra. På 1980-tallet tok FN opp spørsmålet om ikke denne organisasjonen i stedet var den rette til å forvalte Antarktis som menneskehetens felleseie.
Saken var jevnlig på FNs dagsorden helt til 2005 uten at det kom til noe omforent standpunkt. Traktatlandene var hele tiden, neppe uventet, imot en FN-løsning. De pekte på at forvaltningen siden 1959 hadde vært en suksess.
Antarktis-laboratorium
På grunn av traktatens bestemmelser er Antarktis i løpet av de siste femti år blitt åsted for betydelig forskningsaktivitet. Traktaten åpner nemlig for deltakelse fra alle land. Som «forskningslaboratorium» for studier særlig av klimaendringene er kontinentet mer aktuelt enn noensinne, noe som ble klart demonstrert i den store aktiviteten forbundet med det nylig avsluttende internasjonale polaråret.
Den store forskningsaktiviteten med alt den medfører av skips- og flytrafikk gjør selvsagt at Antarktis ikke på noen måte lenger er «det rene og uberørte kontinentet». I tillegg utføres flere ulike aktiviteter som – på tross av traktatens bestemmelser - har karakter av ren næringsvirksomhet.
Turismen har spesielt i løpet av de siste 20 årene vokst til en betydelig aktivitet. Det drives også store fiskerier i Sørishavet, om enn først og fremst nord for 60 grader.
Presset mot Antarktis
En annen og helt ny form for ressursutnytting som også har vært tillatt er såkalt bioprospektering; jakten på organismer, molekyler og gener med tanke på kommersiell utnytting. Internasjonale bioteknologi- og legemiddelfirmaer er aktive. Det er meddelt en rekke patenter, og diskusjonen er i gang om hvordan dette skal håndteres innenfor Antarktis-traktaten.
Bioprospekteringen kan tjene som eksempel på at presset på å utnytte Antarktis' ressurser fortsatt er til stede. Fremtiden vil vise om de mer tradisjonelle ressursene får ligge i fred. Verdens knapphet på mineraler, den teknologiske utvikling og en mulig klimaendring som gjør Antarktis mer tilgjengelig, peker alt i retning av at presset i hvert fall ikke vil avta.
Lære om forvaltning
Nylig ble det arrangert en stor konferanse i Washington DC for å markere Antarktis-traktatens femtiårsjubileum. Et hovedtema er hva vi kan lære av dette særegne eksperiment på internasjonalt samarbeid.
Blant annet stilles spørsmålet om det kan være noe å lære for forvaltningen av andre internasjonale områder - fra verdenshavene til verdensrommet.
Også Arktis settes under lupen, en region som i det siste har opplevd økt spenning med flere suverenitetskrav, i takt med klimaendringer og jakt på olje.
Det er langt fra åpenbart at Antarktis-traktaten er en velegnet fremtidig modell for andre områder - enn si for Antarktis selv. En må imidlertid kunne fastslå at avtalen på mange måter har fungert, men at jubilanten står foran betydelige utfordringer.
Kommentarer? Vennligst bruk feltet under!
KOMMENTARER Våre regler