En norsklærers død

Den 2. mai sa jeg opp den faste jobben min som lærer ved en videregående skole i Bergen. I tre år har jeg undervist i norsk og samfunnsfag ved denne skolen. Det er ikke enkelt å få en fast lærerstilling i en av Norges største byer – hvordan kan noen si fra seg noe sånt, vil kanskje mange tenke. Svaret er at de tre årene i skolen har vært en svært vond opplevelse og en stor skuffelse for meg.

Høsten 2007 begynte jeg altså som lærer. Jeg gledet meg til å komme i gang og var stolt av å ha fått fast jobb. Nå skulle jeg ut og formidle kunnskapen jeg hadde ervervet meg gjennom fem år på universitetet. Jeg begynte i jobben full av pågangsmot og entusiasme. Jeg så for meg at jeg skulle kunne bidra med noe viktig overfor elevene. På studiet hadde jeg lært at lærere er viktige voksenpersoner i unges liv.

100 elever, seks klasser

Hverdagen som møtte meg var en ganske annen enn den jeg hadde forestilt meg. Det første året i jobben underviste jeg 100 elever. Jeg hadde seks klasser, to i samfunnsfag og fire i norsk, til sammen 16 undervisningstimer i uken.

Høstterminen er 19 uker fra første til siste dag. Før du kan begynne å ha prøver eller andre vurderinger, må du ha noe undervisning, altså pleier man å bruke de seks første ukene før høstferien som innføring i faget. De to siste ukene trenger man til å rette ferdig før man setter karakterene. I praksis skulle jeg altså skaffe karaktergrunnlag på 100 elever i løpet av en periode på 11 uker.

Flere hundre karakterer

I norsk skal elevene ha to karakterer (skriftlig og muntlig) på yrkesfag, og tre (hovedmål, sidemål, muntlig) på studiespesialiserende. Jeg hadde både yrkesfag og studiespesialiserende, og måtte altså sette flere hundre karakterer etter første termin. Det sier seg selv at dette var et rotterace uten like.

De to første månedene i jobben hadde jeg en mentor. Ledelsen på skolen var svært fornøyd da de fortalte meg at jeg skulle få min personlige veileder. De hadde valgt en nyutdannet og gravid kollega på min egen alder som skulle gå ut i permisjon i løpet av høsten. Det var ikke lagt opp noen formelle rammer for hva denne veiledningen skulle inneholde.

Det ble til at vi hadde noen få tilfeldige veiledningstimer før hun etter et par måneder gikk ut i permisjon. Det er neppe tilfeldig at en ung og nyutdannet kollega ble spurt om å være min mentor i tillegg til sin egen jobb. Hun fikk ikke betalt for denne tilleggsoppgaven.

Ingen fri i ferien

En stor myte om læreryrket er at lærere har så mange og lange ferier. Lærere har fem uker ferie som alle andre. Resten er avspasering, da læreres arbeidsuke er 43 timer. Så når lærere har «høstferie», «juleferie», «vinterferie» etc. så avspaserer de.

Det er selvsagt meningen at disse avspaseringsukene skal kompensere for den harde jobbingen ellers, og det gjør de kanskje for lærere i fag som medfører lite rettearbeid. Men for norsklærere går også disse ukene med til å jobbe, det er ikke nok å sitte å rette nesten hver kveld og hver helg, man må ta «feriene» til hjelp i tillegg. Jeg satt og jobbet i høstferien, julen, vinterferien og påsken. På vårparten det første året møtte jeg veggen og ble sykmeldt i to uker. Det kjentes som et nederlag, skamfølelsen var stor og jeg lurte på hva som var galt med meg.

Hva er galt med meg?

Norsklærere blir ofte fortalt at de legger arbeidet for mye på seg, at de er pirkete og gjør for mye ut av det. Det er mange både i lærerkollegiene og i skoleledelsen som har denne typen holdninger, og slik reduserer man knallharde arbeidsvilkår til norsklærernes personlige problem.

De stiller seg spørsmål av typen: hva er galt med meg, hvorfor klarer jeg ikke rette fortere, hvorfor får jeg ikke unna bunkene, hvorfor er jeg alltid på etterskudd? Ved å personliggjøre problemet holder man norsklærerne nede. Så i stedet for å reise seg og protestere og si at nok er nok, blir norsklærerne skyldbetyngete og utslitte ved sin lest.

Vår tause innsats

Så hvordan klarer de seg da, norsklærerne som skal lære ungdommen å formulere seg skriftlig og muntlig, tolke og reflektere? Den vanligste strategien blant kvinnelige norsklærere er at de «løser» problemet ved å jobbe i redusert stilling, noe de taper på både når det gjelder inntekt og pensjonspoeng. Mange har foreslått for meg at jeg også skulle gjøre det, men jeg kunne ikke akseptere at det skulle være mitt økonomiske tap at arbeidsvilkårene var så harde at jeg ble syk av dem. En sunn og frisk trettiåring uten barn skal da vel ikke jobbe i sytti prosent stilling!

Mange av de lærerne som ikke jobber redusert strekker seg utrolig langt, de jobber samvittighetsfullt og grundig kveld etter kveld, helg etter helg. En taus innsats som ingen forstår – med mindre man er norsklærer selv.

Ville ikke gi meg

En måte å møte arbeidspresset på er å slutte i jobben – slik som jeg nå har gjort. Jeg tror det kommer til å bli vanskeligere å rekruttere lærere og norsklærere spesielt i årene som kommer – hvem ønsker å ofre all fritid for jobben?

Jeg kom meg gjennom det første året mitt som lærer. Jeg kjempet meg tilbake til klasserommet på tampen av året, jeg skulle være med å se elevene gå opp til muntlig eksamen i norsk, jeg ville og skulle se dem komme gjennom. Siste skoledagen sto assisterende rektor og delte ut neste års timeplan, minst like krevende som fjorårets.

Jeg som hadde drømt om å bli lærer og jobbet så hardt, ønsket ikke å gi meg. Jeg gikk løs på et nytt skoleår. Håpet var at det skulle bli bedre. Slik forløp til sammen tre år.

Drømmen glapp

På vårparten det siste året tok en vikar i ledelsen tak i problemet mitt, og jeg ble frikjøpt for rettingen med hjelp av midler fra NAV hele vårterminen. Igjen var skamfølelsen stor. En kollega fikk betalt for å ta bunkene mine, og vi hadde møter i største hemmelighet. Jeg var livredd for å tape ansikt.

Det var godt å få et hvileskjær, samtidig fikk det meg til å innse at jeg ikke kunne fortsette slik. Jeg måtte slippe taket i yrket og innse at drømmen min om lærergjerningen var knust. I ettertid tenker jeg at jeg var dum og naiv som trodde at jeg skulle være viktig for elevene – at jeg kunne gjøre en forskjell.

Det er en trist erkjennelse og denne historien burde ha en helt annen slutt. Heldigvis ordner det seg for snille piker, jeg stortrives i min nye jobb som informasjonskonsulent på et asylmottak og er sjeleglad for å være ute av læreryrket.

Hvem vil bli lærer?

Hvis ikke skolen klarer å ta vare på folk med gode fagkunnskaper som både kan og vil være lærere – hvordan skal det gå med rekrutteringen i fremtiden da? Det sto mange bak meg i kø da jeg sa opp jobben min, men jeg er ikke sikker på at den køen vil være like lang i fremtiden.

Synspunkter? Si din mening under!