En magisk dikter

Det mest gåtefulle var hans evne til poetisk magi

Det er 150 år siden Knut Hamsun ble født, og det var en selvfølge at våre myndigheter måtte gjøre 2009 til et Hamsun-år, for å hedre et dikterverk som hører til det ypperste noen norsk kunstner har skapt. Blant norske diktere er det bare Ibsen som har fått så stort gjennomslag i global sammenheng.

Selvsagt var ikke Hamsun-året ment som en hyldest til oldingen Knut Hamsun, som stilte seg stabeint på naziokkupantenes side under krigen, og ble hardt straffet for det etterpå. Hans svik dengang utløste et traume i nordmenns forhold til sin store dikter.

Hvis Hamsuns diktning hadde vært infisert av giftig nazi-ideologi, ville reaksjonen mot å feire den ha vært solid begrunnet. Men det er slett ikke tilfelle! Som dronning Sonja sa da hun ble konfrontert med dette ved åpningen av året: Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Beundring for diktningen og forargelse over hans svik under krigen.

For det er tross alt over 60 år siden dommen over Hamsun falt. Den var streng - han satt igjen som en Job i sekk og aske, på ruinene av sitt liv. Ingen kan nå ham med enda mere straff, om de aldri så gjerne ville - det må bli en sak mellom ham og Vårherre, som nok er rausere med å tilgi enn mange nordmenn.

Poetokratiet
Forfattere og politikk er et mangfoldig emne. Noen tiårs gledefylt omgang med diktning har gjort meg sikker på én ting: Jeg går ikke til diktere for å få veiledning i politikken. Jeg går til dem for å finne stor diktning - den er langt mere verdt. Når det gjelder politikk, har såkalt vanlige mennesker et langt bedre immunforsvar mot ideologiske griller og skrullerier enn diktere som vil være politiske profeter.

I Norge har vi hatt ekstra mange forfattere med slike ambisjoner, trolig oppmuntret av vår særnorske tradisjon for «poetokrati» - at diktere er kallet til å lede sitt folk, som Moses på vei til det lovede land.

Dessverre falt også Hamsun for den rollen, enda så gjennomført uskikket han var for den - han ble jo nærmest skjøvet opp på den poetokratiske tronen etter Bjørnsons død. Og enda mer dessverre: Han fikk bøte dyrt for det i sin alderdom.

Men pletter det Hamsuns diktning? Etter mitt syn nei.

Det vettugste jeg leste om dette i Hamsun-året, var Nordahl Griegs artikkel fra 1936, som Klassekampen trykte opp igjen (19.2.09): «Hamsun har ingen rettledning å gi, det pleier ikke krattskogen. Og det er krattskogen Hamsun er i verdens diktning, en jungel av fornemmelser, av sansningens ville, hissige frodighet […] Det er dristig diktning, heroisk, livsfarlig og ubønnhørlig dømt til nederlag […] Det er jordlivets korte, vidunderlige, ugjenkallelige nu som Hamsun har øket, siden måtte det gå som det gikk».

Stil og budskap
I sitt hjemland er Hamsun blitt utsatt for to lesemåter som begge gjør ham urett.

Den ene har han selv karakterisert i essayet «Bondekulturen» (1908), som er et oppgjør med nobelprisvinneren Johs. V. Jensen. Hamsun beundret sin danske dikterkollega, men har sine reservasjoner mot hans blendende stilkunst: «Du kan sige de himmerigeste Ord og derved bøde godt paa det vimsede i Resonnementet; men i Længden forslaar ikke dette, det blir saa hjærtens goldt, man læser tilslut blot med Ansigtet.»

Slik ble Hamsun selv lest av mange, som den språklige mirakelmaker også han er. Oppfinnsom, underfundig, ekstremt subjektiv i språkføringen, så den gir støt av frisk glede i leseren. Men det ligger nok i det en fristelse til å lese ham bare med ansiktet, se bare den glitrende overflaten, og gå glipp av de dybdedimensjonene som alltid er der i stor diktning.

Den andre lesemåten som gjør ham urett, kanskje større urett, er å lese ham på ekte norsk vis med alvorsmørke briller, for å finne frem til budskapet, den ideologiske tendens i boken. Hva vil en forfatter med det han skriver?

En magisk dikter
Jeg vil hevde at Hamsun ikke er noen typisk budskapsdikter. Snarere tvert imot. Han er først og fremst en magisk dikter. Han maner frem en verden som er så grenseløst mangetydig at den ikke kan settes på noen formel.

Hamsuns egenart som dikter er det uendelig skiftende spillet, de stadige omslagene i perspektiver, den yrende mangfoldigheten som ytrer seg i talløse toneleier.

Her er fremfor alt en strøm av underfundig ironi, som stadig slår spillet overende, især for dem som vi aner er dikterens «talerør». Som Atle Kittang har påpekt, er det ofte bipersoner han bruker i den rollen - og straks de har fremført sitt budskap, blir det underminert av ironi. I «Mysterier» er det riktignok hovedpersonen, Nagel, som fremfører krasse meninger om det meste i tiden - men Hamsun slo fast at han selvsagt ikke gikk god for Nagels meninger.

Romanene er altså ikke medier for noe budskap eller livssyn. De speiler en kaleidoskopisk og mangetydig virkelighet, den typisk hamsunske dikterverden.

Ser hele livet
De som klipper ut anstøtelige setninger og skildringer rundt om i Hamsuns bøker, og mener de dufter av betent ideologi, ville gjøre klokt i alltid å spørre om kontekst og toneleie. Er dette Hamsuns egen stemme, eller er det sagt av en skikkelse han karakteriserer på den måten? Er det alvor eller humor, ironi eller samfunnssatire, profeti eller provokasjon?

Iallfall som dikter ville Hamsun ikke være politisk profet. Han hører til samme diktertype som Shakespeare, som ikke har noen altordnende filosofi, ingen enhetlig totalvisjon - men speiler livets alltid skiftende mangfoldighet. Vi finner ikke noe livssyn hos Shakespeare heller, eller kanskje vi kunne si: Vi finner like mange livssyn som det er mennesker i hans skuespill.

Kleber vi ordet «livssyn» til slike diktere, må det være i den elementære betydning at de ser hele livet når de skaper denne yrende og bevegelige verden gjennom sin dikteriske magi. Det gjelder også om Hamsun.

Den gåtefulle
«Den Gaadefulde» het Knut Hamsuns første og temmelig mislykte litterære forsøk. Det er mangt som er gåtefullt ved ham. At han stilte seg på okkupantenes side under krigen, sta og på-tvers som han alltid hadde vært, døv og isolert som han nå var blitt, var visst ikke særlig gåtefullt, men desto mer tragisk.

Langt mer gåtefullt er det at han som «kom fra ingenting», uten litterære impulser i oppveksten, allikevel ble epokegjørende for frembruddet av moderne europeisk romankunst, især med «Sult» og «Mysterier». Det mest gåtefulle var hans evne til poetisk magi. Den er så sterkt til stede i de beste bøkene at de virker like levende i dag som da han skrev dem.

Enig med kronikkforfatteren? Si din mening i kommentarfeltet under: