Av Leiv Marsteintredet, stipendiat sam. pol., Universitetet i Bergen
HONDURAS
TIDLIG OM MORGENEN søndag 28. juni stormet militære tropper boligen til den honduranske presidenten Manuel Zelaya og avsatte ham ved å sende ham med fly til Costa Rica. Det internasjonale samfunnet har fordømt hendelsen som et kupp og krever at Zelaya blir gjeninnsatt som president. Denne reaksjonen beror på en misforståelse, og kan fort føre vondt til verre i landet.
Manuel Zelaya, en rancheier som minner om en kombinasjon av George W. Bush og Hugo Chávez, ble valgt som president for det Liberale partiet i 2005. Dette partiet er sammen med det andre tradisjonelle partiet i landet, det Nasjonale partiet, et relativt konservativt sentrum-høyre parti. Men tidlig i perioden beveget Zelaya seg til venstre og kom på kant med eget parti, og med store deler av det tradisjonelt sterke næringslivet og dets hovedorganisasjon, COHEP.
Da Honduras ble medlem av det Chávez-initierte alternative regionale handelsorganisasjonen ALBA (Det Bolivarianske Alternativet for Amerika), begynte mange i det tradisjonelt konservative Honduras, å skremme med at Honduras nå ble styrt av en kommunist fra Caracas. Likevel var det ikke før i år at problemene tårnet seg opp for Zelaya.
Presidentens fall
Etter først å ha snublet i et forsøk på å velge inn sine venner til høyesterett i februar i år, gikk det virkelig nedover da Zelaya foreslo å holde en folkeavstemning for å spørre folket om de ønsket å bli forespurt i en fjerde urne ved valget den 29. november om å velge en grunnlovgivende forsamling. Et slikt forslag krever 2/3 flertall i kongressen, noe Zelaya ikke fikk, og høyesterett erklærte presidentdekretet ugyldig. Presidenten ga seg ikke og redefinerte folkeavstemningen til en gallupmåling. Igjen erklærte høyesterett at dette var ulovlig. På tross av dette beordret Zelaya militæret til å hjelpe ham å organisere denne folkeavstemningen. Da hærsjefen nektet, avsatte Zelaya hærsjefen.
I protest gikk presidentens nære venn og allierte, forsvarsminister Arellano av, og høyesterett gjeninnsatte sjefen for hæren og forlangte at hæren og politiet konfiskerte alt valgmateriale og alle som prøvde å organisere folkeavstemningen. Da Zelaya insisterte på å avholde folkeavstemningen, kidnappet de militære presidenten og sendte ham sin vane tro, til Costa Rica med fly. Senere samme dag bekreftet og støttet kongressen denne avsettelsen og valgte kongresspresident Micheletti som ny president.
(Altfor) sterke reaksjoner
Medlemmene i Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) har aldri vært så enige som i fordømmelsen av kuppet. Alle de latinamerikanske nasjoner og EU-nasjonene har trukket tilbake sine ambassadører, grensene til Honduras er blokkert for handel, Verdensbanken fryser sin støtte og USA vurderer å gjøre det samme. For et av de fattigste landene i regionen og totalt avhengig av ekstern økonomisk støtte, kan konsekvensene bli svært store.
Den sterke reaksjonen er for det første ikke smart fordi den gir lite forhandlingsrom for OAS i møtet med de nye makthaverne i Honduras, men reaksjonen også totalt ute av proporsjoner. De som fjernet Zelaya har faktisk en god sak når de argumenterer for at dette var et konstitusjonelt (men klønete) skifte av regjeringsoverhodet. Og siden det internasjonale samfunnet ikke tidligere har hatt noe å utsette på den nåværende konstitusjonen i Honduras, bør de lytte til hva kongressen og høyesterett i landet har å si.
Hva sier kongressen?
For det første mener kongressen og høyesterett at Zelaya brøt konstitusjonen ved å beordre de militære til å organisere hans private folkeavstemning. For det andre at han brøt konstitusjonen ved å nekte å følge høyesteretts direktiver rundt avsettelsen av militærsjefen og avviklingen av folkeavstemningen. Og for det tredje sier konstitusjonen klart at regelen om intet gjenvalg («alternabilidad») for presidenten aldri, under noen omstendighet kan endres, og å foreslå en slik endring, som de mener Zelaya gjorde, er å betrakte som landssvik.
Videre gir konstitusjonen høyesterett og de militære klare oppgaver (og vide fullmakter) i slike situasjoner. En av de militæres funksjon er å forsvare forbudet mot gjenvalg, og det er høyesteretts oppgave å avgjøre utfallet i konflikter mellom kongress og regjering. Det er dermed ikke gitt at når høyesterett beordrer de militære til å arrestere presidenten så er det et militærkupp.
Exit demokrati?
Faren for at konflikten vil eskalere med Zelayas eventuelle retur, er stor. Og mens det internasjonale samfunnet mener at Zelayas retur er garantisten for demokrati i Honduras, så øker en slik retur risikoen for vold og polarisering og en forlengelse av konflikten.
Hva som vil skje utover dette om det internasjonale samfunnet får viljen sin, er mer usikkert, men jeg vil peke på tre ulike muligheter som ingen av dem er særlig ønskelige.
Mulighetene
* En mulighet er at Zelaya får jobben sin tilbake, organiserer valg og sitter til slutten av januar 2010. Problemet med dette er at presidenten vil være en «lame duck» som de sier i USA, fordi det i kongressen sitter det 122 (av 128) representanter som ikke er villige til å støtte ham under noen omstendighet.
Om dette blir utfallet, vil det politiske systemet være paralysert til neste president tar over og konflikten mellom institusjonene vil bare fortsette.
* En annen mulighet er at Zelaya som han har truet med, fjerner «kuppmakerne». Det vil i tilfelle si 122 kongressrepresentanter, hele høyesterett og den øverste militærledelsen. Det som gjenstår vil være et autoritært styresett og mye verre enn nåværende situasjon.
* En tredje mulighet er at kongressen setter seg ned og gjør tingene i riktig rekkefølge denne gangen. Først ved å bestemme seg en gang til for å erklære at Zelaya faktisk har brutt konstitusjonen, og så kan de andre institusjonene fjerne presidenten på legalt vis.
Må arrangeres valg nå
Selv om en riksrettssak ikke lenger er forespeilet i den honduranske konstitusjonen, vil en overveldende støtte til en slik erklæring få høyesterett til å erklære at Zelaya igjen må fjernes. Om Zelaya så nekter å avtre, er det de militæres plikt å fjerne presidenten igjen. Dette utfallet vil være relativt likt nåværende situasjon, men medføre økt konfliktnivå, mer mediestyr, større fare for vold i gatene, og det vil paralysere det politiske systemet i landet.
Ingen av disse scenarioene er positive. Det viktigste nå, er at det så snart som mulig blir arrangert valg i Honduras og at alle sivile friheter og borgerrettigheter blir gjenopprettet. Selv om det internasjonale samfunnet synes å tro det, så lever og dør ikke Honduras demokrati med Manuel Zelaya.
KOMMENTARER Våre regler