Dyp rød-grønn taushet om Forsvaret

EINAR KR. HOLTET

Tidligere journalist og sjøforsvarsoffiser

Stortingsvalget er over, og vi kan slå fast følgende:

Valgkampen var som kjemisk renset for forsvarsdebatt, og

Et svekket SV bringer sin NATO-motstand med seg inn i en ny regjering.

Hva disse iakttakelser innvarsler for Norge, gjenstår å se. Men det ligger i valgets natur at det vingestekkede Sosialistisk Venstreparti kommer til å kjøre sine hjertesaker atskillig hardere i en ny Stoltenberg-regjering enn noensinne tidligere.

SV vil med andre ord, fra sin brått mer utsatte posisjon i norsk styringsverk, stå overfor en situasjon hvor partiet i regjering skal ta stilling til avgjørende endringer i NATOs strategiske konsept, en militær plattform for det nærmeste tiår. Denne plattformen skal regjeringen være med på å utforme i tiden frem til utgangen av 2010, da den nye NATO-strategien ventes godkjent under et NATO-toppmøte i Lisboa.

Et umulig samarbeid
I denne prosessen skal SV og Arbeiderpartiet, sammen med et like svekket Senterparti, samarbeide seg frem til løsninger som tjener vårt land. Herunder Norges satsing på eget forsvar, til beskyttelse av eget territorium – til sjøs så vel som på landjorden.

Det blir vanskelig, for å si det mildt.

Etter årtusenskiftet har norsk forsvarspolitikk antatt stadig mer forunderlige former, åpenbart i kraft av en like forunderlig pengemangel i det norske samfunnet i overflodens tid. Og når forsvarssjef Sverre Diesen går av senere på høsten, etterlater han seg følgelig et forsvar som kvantitativt er desimert til det uforsvarlige. Hæren er skåret ned til et nivå som overhodet ikke er relevant når det gjelder å møte en tenkbar fiende.

Om Hærens kvalitet kan kort sies at forsvarsgrenen i dag ikke makter å utrette særlig mer enn hva Telemarksbataljonen og noen få andre spesialenheter gjør med sine svært dyktige soldater og offiserer i Afghanistan.

Tvilsom kvalitet
Den kvalitative utviklingen av Forsvaret kan diskuteres. Sjøforsvaret har fått best uttelling det siste tiåret, ettersom fem nye fregatter er bygget – til avløsning av den tilårskomne og skrantende Oslo-klassen, og ettersom marinejegerkommandoen har fått meget moderne utstyr og moderne utdannelse av mannskapene.

En del av disse ressursene kommer til nytte utenfor Somalia-kysten akkurat nå. Marinejegerkommandoen er en effektiv støtte for den nybygde fregatten KNM Fridtjof Nansen i piratjakt, på vegne av det internasjonale samfunn.

Også Luftforsvaret har fått betydelige politiske tilsagn – dog foreløpig kun tilsagn, om kjøp av jagerfly til et ukjent titalls milliarder kroner en gang i neste desennium. De tilsagn og vedtak som er gjort fra Stortingets side kan utvilsomt reverseres dersom nasjonalforsamlingen finner det budsjettmessig nødvendig.

Den kvalitative «forbedring» av Heimevernet ble sist sommer avslørt som tvilsom.

En slunken kasse tømmes
Statsminister Jens Stoltenberg kan neppe forsvare en sterkt økende bruk av oljepenger i strid med den såkalte handlingsregelen. Dette betyr strammere budsjett i kommende fireårs periode – på en rekke områder. Det «upopulære» norske forsvaret vil få føle sparekniven aller først, og kanskje aller sterkest. Forsvaret kan bli bygget ytterligere ned.

Det vil lett kunne ramme satsingen på å fornye undervannsbåtene – seks i tallet. Og dersom dette skulle skje, vil det i neste omgang få svært uheldige følger for vår evne til å opptre med nasjonal troverdighet i Nordområdene.

Den nåværende ULA-klasse undervannsbåter kan trolig moderniseres ytterligere, for å forlenge disse fartøyenes levetid. Kystvakten er allerede modernisert – og styrket med flere fartøyer. Det går mot sluttstreken nå, og vi får en langvarig hvilepause i investeringene på dette felt.

Med andre ord: Nordområde-satsingen opphører – rent militært.

Vennskapelig forhold til Russland
Dette er neppe utenriksminister Jonas Gahr Støre imot. Hans kronikker, og hans øvrige skrift og tale før valget, har pekt i retning av at Nordområdene kun er interessante så lenge vi har et «vennskapelig forhold» til det tidligere Sovjetunionen.

President Dmitrij Medvedevs ferske offensiv for et sunnere Russland ble av Gahr Støre straks underkastet en anstrengt, utvidet tolkning – i beste mening, selvsagt. Gahr Støre mente å kunne se ytterligere tegn til at Russland ikke er «som før» – men tvert imot at landet søker utstrakt, vennskapelig samkvem med Vesten.

Det skurrer.

Russland var som et såret dyr etter den behandlingen landet fikk, spesielt fra USA, i etterkant av Sovjetunionens fall – en begivenhet som den gamle KGB-offiseren Vladimir Putin fant svært, svært tungt å svelge – på linje med de fleste andre innbyggere i Sovjetunionens russiske landskaper. Som president var Putin opptatt av å sikre det nye Russlands økonomi, noe han lyktes med ved hjelp av oljemilliardene som strømmet inn. Men etter hvert som oljeprisens synkende bevegelse fortsatte i det internasjonale oljemarkedet, ble statskassen raskt redusert.

Russland – som et såret dyr. I dag er Russland fortsatt som et såret dyr, og med god hukommelse! Den russiske folkesjelen er ikke innstilt på å tilgi de ydmykelser den tilføyes – og som slett ikke savner historiske paralleller. Desto lettere blir det for historikeren Medvedev og KGB-offiseren Putin å samkjøre en ekspansiv politisk linje i forhold til sine naboer – Norge ikke unntatt.

Dette tospannet har som policy å samarbeide med verdens gjenværende trusselregimer, fra Iran til Venezuela, for å kunne bruke denne type forbindelser til å gjøre Russland «uunnværlig» som partner for en løsningsorientert, men allerede frustrert amerikansk president.

President Barack Obama har en glitrende posisjon i Europa – og ikke minst i Norge. Det skal mye til å rokke ved den. Det norske stortingsvalget har imidlertid etterlatt det inntrykk at verken utenrikspolitikken eller forsvarspolitikken omfatter et særskilt militærpolitisk engasjement. Både i Norge – og utenfor landet – har valgkampen skapt det inntrykk at Norge er seg selv nok, og at vi verken trenger NATO-debatt eller en generell norsk forsvarsdebatt for å leve godt!

Norges tornerosesøvn
Denne feilslutningen skal vi muligens få leve med i nye fire år. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen opplot knapt sin klingende bergenske røst under hele valgkampen, unntatt når hun ble presset til det – som følge av en eller annen militær skandale. Og så kan man spørre: hvorfor ikke? Deltok hun ikke i valgkampen?

Jo, Stoltenberg har av en lett forståelig årsak funnet ut at temaet forsvar ikke egnet seg spesielt godt. Det merkverdige er at både han og SV-minister Kristin Halvorsen slapp så lett unna med denne lettvintheten.

Som en tidligere medarbeider i en stor riksavis sa til meg på valgdagen: «Dagens media finner ikke lenger forsvarsstoffet interessant. Det skal uendelig meget til, for at en artikkel om forsvar skal komme på trykk!» De gløggeste av oss vil da heller hengi seg til å skrive bindsterke historiske verker om luftkrigen i Storbritannia. Hvilket da også blir gjort – fra Norge! Det er fullt ut forståelig.

Pashtunerne trenger oss
Strøm-Erichsen har foretrukket å si positive ting om den norske innsatsen i Afghanistan. Men hun har behendig unnlatt å komme inn på den egentlige konsekvens for Norge av at amerikanske styrker i Sør-Afghanistan trenger hjelp. Dette behovet er blitt ytterst påtrengende for våre allierte i ISAF-styrken, og som NATO-medlem har Norge klare forpliktelser der. Forsvarssjefen har påpekt at norsk innsats må skje der ISAF finner at det er behov for den. Nå er det behov – i sør.

Norge – i tråd med SV's prinsipielle standpunkter – har valgt å kvie seg i det lengste for å trå til med økt innsats, både militær innsats i sør, og med humanitær bistand i dette som er pashtunernes kjerneområde. Pashtunerne er Afghanistans største folkegruppe med 45 prosent av den samlede befolkning i Afghanistan. I stedet for å satse massivt politisk på et samarbeid med denne gruppen, satser Norge på å samarbeide med andre grupper i det nordlige Afghanistan, militært og humanitært.

Vestlig naivitet
Den sittende afghanske presidenten, Hamid Karzai, er selv pashtuner. Men nå er han i ferd med å bli uglesett av det internasjonale samfunnet, på grunn av påstått valgfusk og korrupsjon. Slikt er ille, men vi må likevel være realistiske og spørre oss selv om vi virkelig ønsker å oppnå noe for de afghanske folkeslag.

Salige er de rene av hjertet…

Vestlig naivitet kunne med fordel avløses av en nøktern holdning også til dette. Karzai har noe å si i det mest Taliban-tette område i Afghanistan, for alle praktiske formål. Taliban er da også satt sammen av etniske pashtungrupper. Så kan jo Gahr Støre og hans internasjonale likesinnede kolleger prøve å finne «de rene av hjertet» blant hans konkurrenter i valget av president.

I stedet for å sende styrkene hjem, må vi lytte til hva amerikanske rådgivere sier til president Barack Obama om NATOs innsats i Afghanistan.

Trolig vil Obama selv være lydhør for de råd han akkurat nå blir gitt.

Med et smil må man imidlertid her hjemme registrere at kloke råd neppe har gyldighet for et land som Norge, verdensmestrenes hjemland.