Det norske skolekuppet

Kronikk
Tjalve Gj. Madsen
Høgskolelektor i pedagogikk, HiB

De helhetlige målene for norsk grunnopplæring er de siste årene blitt erstattet med et snevert fagpolitisk og nyliberalistisk opplæringssyn. Et syn der noen få sentrale, teoretiske skolefag har fått en uforholdsmessig dominerende plass, der enkeltindividets rettigheter har fått hovedfokus på bekostning av fellesskapets behov og den økonomiske konkurranseevnen styrer logikken og blir målestokken på vellykket utdanningspolitikk. Departementet støtter seg til deler av det pedagogiske fagmiljøet. På bakgrunn av bl.a. internasjonale undersøkelser blir det skapt et virkelighetsbilde som fremstiller norsk skole i krise og at endring er uunngåelig.

Utdanning i grøften
Tidligere statssekretær (1997-2000) Svein Helgesen og pedagogikkprofessor Bergem går nå ut sammen med en rekke av våre mest erfarne fagfolk og advarer. Norsk utdanningspolitikk har havnet i en ny grøft. Dette er ikke en nødvendig justering, men en dreining som går langt utover Stortingets lovpålagte vedtak.

• En dreining der politisk ideologi og pedagogikk blandes sammen.

• En dreining der fagmiljøenes kritiske perspektiver bare unntaksvis kommer frem i de faglige fora og den offentlige debatt.

• En dreining der forskningens underliggende verdipremisser i beste fall blir underkommunisert.

Selv en gammel skolekritiker som professor Nils Christie finner grunn til å forsvare skolens lovbestemte formål: «Det er et bedrag det som skjer. Jeg tror aldri jeg i moderne lover har støtt på et tydeligere eksempel på hvorledes lovgiveres grunnleggende bestemmelser er tilsidesatt av fagenes spesialister.» s. 64 (red. Bergem & Helgesen, 2009).

Praktiske fag borte
Skiftende statsråder har kommet med sine proklamatoriske endringer, men kuppets grunnleggende verdi- og innholdselementer er det ingen som har maktet å ta et oppgjør med.

Elever og lærere i skolen har lenge merket konsekvensene.

Vi har fått en mer teoretisk skole både i grunn- og videregående opplæring. De praktiske valgfagene er stort sett forsvunnet i grunnskolen. De praktiske linjene på videregående skole er blitt mer teoretisert. Konsekvensene er bl.a. et faretruende frafall på videregående skoler. Problemet starter sannsynligvis i grunnskolen. Dette skjer parallelt med en økt testing i noen utvalgte, teoretiske skolefag - norsk, matematikk og naturfag. Fagene er de samme som de internasjonale undersøkelsene (PISA og TIMSS) fokuserer på. Testingen følges opp med en prioritering av etter- og videreutdanning i de samme fagene.

En og en halv linje
Denne høsten er det vedtatt en ny forskrift for individuell vurdering i grunnskolen på 12 tettskrevne sider. Vurdering av læreplanens overordnede, generelle del (bl.a. samarbeid, demokratisk kompetanse og miljøbevissthet) er omtalt på en og en halv linje (§ 3-8. Dialog om anna utvikling).

En tommelfingerregel i all skoleutvikling er at hvis du skal endre skolen, så skal du ta kontroll over vurderingsarbeidet. Det er derfor ikke tilfeldig at utdanningsdirektoratet nå reiser land og strand rundt for å kurse skolefolket i de nye forskriftene. Kursingen er både god og nødvendig. Problemet er imidlertid ikke hva som står i forskriften, men hva som ikke står her.

Gardere mot klager
Vi har fått en rettighetstenkning der fokus dreies fra tilpasning innen fellesskapet til tilpasning til enkeltindividets rettigheter. Det skal sies at ministerne fra den sittende regjering har prøvd å justere dette. Likevel, tendensen er klar. Lærere bruker nå langt mer av sin tilmålte tid på å samle dokumentasjon for å gardere seg mot klager fra elever og foreldre.

Backmann og Haug leverte i 2006 en rapport om forskning på tilpasset opplæring. Her snakker de om at interessen for individuell tilpassing representerer et paradigmeskifte, en ny ideologisk orientering i norsk utdanningspolitikk. Og videre: «Det interessante er at forskningen er svært lojal mot de politiske tilnærmingene til tilpasset opplæring, uten å knytte forståelse og definisjoner av begrepet til uavhengige kritiske analyser av det politiske innholdet og formålet med begrepet.» (s. 20)

Lydighet og lojalitet
Målstyringsprinsippet har nå satt seg skikkelig i utdanningssektoren. Utgangspunktet var en rapport fra OECD i 1988 som kritiserte norske skolepolitikere for ikke å ha kontroll med norsk utdanningsvesen. Målstyring ble resultatet. Dette styringsprinsippet bygger på klare kommandolinjer, lydighet og lojalitet i de underliggende ledd. Resultatet kan vi nå se i vurderingen av siste læreplan. Her felles en knusende dom over hvordan de underliggende leddene i skoleorganisasjon forsøker å tolke de nye planene fra departement og direktorat. Språket i dokumentene minner om et «papegøyespråk» med «etterplapring av sentrale styringssignaler».

Norsk skoleutvikling trenger nye referansepunkter som passer til norske skolepolitiske verdier og prioriteringer. I Brussel har OECD (jf. PISA-testene) økonomisk vekst som overordnet mål. Helgesen anbefaler oss å vende blikket mot Strasbourg og Paris. I Strasbourg jobber Europarådet med viktige prosjekt som «Education for Democratic Citizenship and Human Rights (EDC). I Paris arbeider UNESCO med sin hovedsatsing frem mot 2015, «Education for all» (EFA).

Norsk utdanningspolitikk er havnet i en ny grøft.

Her er det overordnede målet å satse på utdanning som en grunnleggende menneskerett og kraftfullt virkemiddel mot fattigdom. OECD har bidratt med ett perspektiv. Men vi trenger åpenbart mer enn en hjørnestein for å tufte den videre norske skoleutviklingen.

Det er etter min mening grunn til bekymring når stadig flere instanser stiller spørsmål ved fagmiljøenes rolle i norsk utdanningspolitikk. Hvorfor uteblir de kritiske perspektivene? Hvordan er koblingen mellom departement/direktorat og fagmiljøene? Hvordan blir miljøene plukket ut når oppdrag skal iverksettes? Hvordan finansieres denne virksomheten? Hvor i landet befinner disse miljøene seg i forhold til beslutningstakerne sentralt? Hva er det egentlig som gjør det norske skolekuppet mulig?

Helhetlig utdanning
Vi i lærerutdanningen har merket en økende etterspørsel fra skoler som ønsker hjelp til å balansere vurderingen i fag med vurdering av momentene i den generelle delen av fagplanen.

Målet er en helhetlig vurdering av elevenes samlete faglige og sosiale kompetanse. Sannsynligvis er det i dag de engasjerte, men ofte kritiske lærerne og skoleledere som representerer den beste garantien for at våre elever får den helhetlige (ut)danningen som Stortinget har vedtatt ved lov og plan.

Enig med kronikkforfatteren? Diskuter i kommentarfeltet.