Den «umoralske» bistandskritikken

Hilde Sandviks forløsende kommentar i BT 16. november om samrøret mellom politikk og forskning i norsk bistand inspirer til videre spørsmål: I et rikt land som Norge, på verdenstoppen når det gjelder bistand til verdens fattige, og med masse kunnskap og erfaring på området, hvorfor virker det nærmest umulig å etablere et sterkt og uavhengig miljø for kritisk analyse rundt de store bistandsspørsmålene?

Bistandens funksjon
Det dreier seg ikke om kritikk basert på forenklede og ofte tabloidiserte forutsetninger om korrupte tjenere og korttenkte planleggere av den typen som dukker opp i media med jevne mellomrom.

Det må også reises overordnede spørsmål som retter seg mot selve bistandens funksjon og dens eksistensberettigelse. Hittil synes svært få i det offisielle Norge og i forskningsmiljøene interesserte i å reise slike problemstillinger. Grunnen er neppe at svarene er åpenbare.

Internasjonal forskning viser at bistand er et vanskelig felt der data sjelden er entydige og konklusjoner ofte motsetningsfylte.

«Tilfellet Egeland»
En rekke særnorske faktorer forklarer mangelen på kritisk analyse. Disse personifiseres i «tilfellet Jan Egeland» som Sandvik tar utgangspunkt i. Det er sterke bindinger mellom forskningsmiljøer og oppdragsgivere.

Sammenblanding av roller i små miljøer er særlig fremtredende mellom myndighetene og de store private organisasjonene. Personlige hensyn i små miljøer kan også være kritikkhemmende – forskere har familie og venner som arbeider i bistandsmiljøet.

Resultatet blir at det norske godhetsregimet hele tiden reproduseres og gjør det moralsk uansvarlig å problematisere bistand som sådan.

Som Sandvik påpeker blir man minnet om at bare Frp driver med slikt.

Les også

The untouchable

Hindrer kritikk
Den politiske kontrollen rundt bistandspolitikken synes å ha blitt skjerpet de siste 20 årene. Inspirasjonen fra new public management gjør at byråkrater involverer seg mye sterkere i forhold til forskning enn før. Det kan være direkte ved at bestemte typer forskning avfeies som useriøs eller irrelevant.

Oftere skjer det ved at byråkratiet indirekte legger rammer for forskningen som hindrer for kritiske innfallsvinkler av overordnede spørsmål. Dette gjelder ikke bare betalte utredninger men mer og mer også for forskningsprogrammer.

Hjelpens store «vi»
Allerede fra starten inkluderes forskningen i hjelpeapparatets store «vi» der forskeren skal tjene bistandens hensikt mer enn å reflektere over dens hensiktsmessighet.

Forskerne tvinges til ukritisk å la seg kooptere i bistandens visjoner og i dens logikk og til og med benytte dens høyst politiserte og tilslørende språk («lokalt eierskap», «fredsbygging», «bærekraftig produksjon» osv.). Byråkratiet skjerper også kontrollen ved systematisk bruk av påvirkningsagenter.

Norads informasjonsavdeling sies nå å ha 17 fulltidsstillinger; i tillegg kommer lignende oppgaver i UD og ved ambassadene som forvalter store bistandsmidler.

Agentenes viktigste funksjon er å vise at bistanden i det store og hele virker og når frem til dem det gjelder. Dermed vedlikeholdes forestillingen om det umoralske i den overordnede bistandskritikken.

Høy standard
Mye av bistandsforskningen som drives i Norge i dag holder høy standard sett ut fra premissene den foregår innenfor. Det er ingen ting ikke galt med det. Man må kunne utvikle nye vaksiner selv om man mener at helsesystemet bør endres. Men det meste av den pågående forskningen er fjern fra den typen forskning som har sitt utgangspunkt i mer overordnet analyse.

Her ligger viktige spørsmål: Kan bistand i sin nåværende form virkelig nå sine egne målsettinger? I hvilken grad er bistandssystemet et uttrykk for solidaritet og omtanke og hvor mye dreier det seg om rike lands interesser og deres behov for å kontrollere verden slik vi så det under den kalde krigen? – Er det riktig å knytte store deler av overføringene tett opp til fredsbygging i konflikter som Norge selv er en del av gjennom sin integrering i NATO eller til tiltak mot en miljøkrise som Norge må ta sin del av ansvaret for?

Løsninger vi misliker
Spørsmålene er ikke nye og forskere utenfor Norge har i lengre tid engasjert seg i slik grunnleggende analyse. Her finner vi bl.a. den amerikanske økonomen William Easterly, mest kjent gjennom bøker som «The Elusive Quest for Growth» og «The White Man's Burden». Nylig publiserte den britiske statsviteren Mark Duffield sammen med kolleger boken Empire, Development and Colonialism – The Past in the Present som trekker linjer fra den britiske imperiepolitikken til den politikken som det internasjonale bistandsapparatet representerer.

På Christian Michelsen-forelesningen her i Bergen i oktober hevdet den engelske antropologen Alex de Waal at bistand – til tross for retorikken om lokalt eierskap – har en tendens til nettopp å hindre selvbestemmelse. Det trengs helt andre strategier for å skape lokal kontroll og styring enn det bistanden har vært i stand til å skape. Men, konkluderte de Waal, da må vi også være villige til å godta løsninger som vi selv kan komme til å mislike.

Etiske dilemmaer
Kritisk bistandsanalyse vil også måtte forholde seg til nye etiske problemstillinger. Gjennom sin kritikk blir den selv en politisk aktør som plikter å studere hvilke etiske dilemmaer den fører med seg. Selv om bistandssystemet som vi kjenner det ikke først og fremst er styrt av solidaritet og omsorg for medmennesker, så er det jo også det.

Forskningen må utrede de moralske dilemmaene den selv er med på å skape og bidra med å finne alternativer som på bedre måter kan ivareta dette viktige aspektet. For eksempel, et alternativ som var mye studert på 90-tallet var økonomiske overføringer fra arbeidsmigrasjon som allerede er mye større enn bistandsoverføringene. Mange økonomer var positive til dette alternativet, selv om arbeidsmigrasjon også innebærer store omkostninger.

Hellige kuer
I Norge har Terje Tvedt vært den ikoniske men enslige bistandskritikeren. Allerede rundt 1990 trakk han forbindelseslinjene mellom kolonialismen og det moderne hjelpesystemet og i to tiår har han utrettelig og ofte med god grunn svingt pisken over bistandssystemet så vel som over den norske bistandsforskningen.

At han i hovedsak har stått alene skyldes mye de strukturelle begrensningene nevnt over: lite miljø, sterke bindinger, hellige kuer og samrøre av roller.

Politisk vilje
Det trenger ikke nødvendigvis være slik. Norge har flinke forskere med mye erfaring fra bistandsforskning og sterke tverrfaglige miljøer. Med litt politisk vilje og støtte er det fullt mulig å skape et genuint program for kritisk bistandsforskning opptatt av grunnleggende problemstillinger om årsak og konsekvens, ansvar og politiske koblinger. Hva om Norges forskningsråd oppfordret til et senter for kritisk bistandsanalyse når det neste år skal dele ut midler til nye sentre for fremragende forskning?

Synspunkter? Si din mening.