Den tapte manndommen

Du går gjennom klesbutikken. Rosa. Tar du sjansen? Når du passerer parfymeriet ser du flakonger for menn i utstillingsvinduet. I mørke flasker med kul fasong. Akseptabelt? Du vil se bra ut, men for guds skyld – ikke femi. Det gjelder å balansere riktig. Alltid. Det er en hel del ting det er viktig å gjøre. Og det er enda flere ting som må unngås. For enhver pris. Selveste manndommen står på spill, og du er fullstendig klar over det.

Misforstått appell
Religionsforsker og debattant Hanne Nabintu Herland er en av dem som sørger over den tapte manndommen. «Gjenreis det klassiske mannsidealet» skriver hun i et oppslag i Aftenposten 13. august 2009. Hun tar seg ikke bryet med å redegjøre for innholdet i det mannsidealet hun er tilhenger av, men refererer likevel til det i entall, og er bekymret for at «maskuline verdier» skal forsvinne på grunn av «aggressive feminister med knallharde krav til mannen».

Forandring over tid
Det er sant at mannsidealet ikke er som det har vært. Som idealer flest har det forandret seg både sosialt og fysisk – i samspill med samfunnsstrømningene. Det er viktig å ha dette i bakhodet når en trekker frem konkrete egenskaper og kaller dem «maskuline» eller «feminine». Innholdet i disse begrepene endrer seg både over tid, og fra sted til sted. Ofte er det store forskjeller internt i en kultur også, for eksempel mellom by og landsbygd. La oss stige inn i tidsmaskinen og titte på noen praksiser som kan kaste lys over de «ekte» mann-dommene opp gjennom tiden.

Dueller med døden
Historikeren George L. Mosse forsket på «maskuline verdier», og forteller at det fra middelalderen og frem til rundt 1. verdenskrig var aristokratiet, med sin forkjærlighet for knekter med mot og ære, som formet mannsidealet. Dette medførte at menn regelmessig måtte duellere mot hverandre. I Tyskland var det bare to veier ut av en duell; å seire eller å dø. Ettersom dueller var institusjonalisert var det flust med menn som måtte bøte for ideen om «ekte» manndom med livet.

Mannlig kroppsideal
I opplysningstiden var det en utbredt idé at naturen forente sjel og kropp. Alt i naturen kunne veies og måles, og kroppen var ikke et unntak. Mannens kropp ble nøye målt av teologer og vitenskapspersoner for å avgjøre hans indre egenskaper, og hvor mye han var verdt. Den greske, atletiske mannskroppen ble innført som det ultimate mannsidealet på grunn av den «rene» fysikken.

Gresk form på nesen var et tegn på høy moral, mens blant annet svarte og jødiske menn sto for motsatsen. De «feilet» som «ekte» menn på grunn av sitt utseende som etter tidens logikkbekreftet deres manglende moral. Konsekvensen var stor for de menn som ikke innfridde det maskuline idealet, og dem var det mange av.

Strategisk hukommelse
Når Herland kan snakke om «det klassiske mannsidealet» uten å forklare hva dette faktisk går ut på, så er det fordi det er en underforstått idé i vårt samfunn om hvilke egenskaper som er «naturlig» maskuline. Det er åpenbart det motsatte av de «myke» idealene, som Herland uten videre knytter opp mot kvinner.

En slik logikk kollapser i møte med historien, som ikke tillater at vi opphøyer visse egenskaper og knytter dem kategorisk opp mot ett kjønn. Sett i lys av sin tid har «maskuline» og «feminine» egenskaper helt bestemte roller. De skapes av de politiske omstendighetene som er aktuelle der og da, og må sees i sammenheng med sin historie.

Intime menn
Ikke engang måten menn uttrykker følelser på er naturgitt, men har endret seg i takt med kulturelle forestillinger om kjønn. Den svenske kjønnsforskeren Clas Ekenstam har for eksempel skrevet om den mannlige gråten, som på et tidspunkt tørket inn. Det var ikke før gråt ble knyttet opp mot kvinnelighet at det ble «feil» for en «ekte» mann å gi utløp for tårene.

Idéhistorikeren Helge Svare forteller at det på 1800-tallet var vanlig med romantiske vennskap mellom (heterofile) menn, som gjerne skrev lidenskapelige brev til hverandre, og overøste hverandre med komplimenter.

Dette står i kontrast til dagens norske menn, som i mange miljøer er langt gjerrigere i omgang med mannlige venner. De må ta seg i vare for å unnslippe den beryktede homomistanken, som bredte seg for fullt da psykoanalysen ble innført i Norge på 1930-tallet.

Mannsforskning
Herland er en av flere som beskriver feminister som menns fiender. Slike spark mot feminismen er urettferdig. Feminismen er ikke bare en ideologi, men også en vitenskapelig retning, og det er takket være denne at mannsforskningen ble etablert i norsk akademia på 1990-tallet.

Menn har lenge vært overrepresentert i fengsler, på dødsceller, i trafikkulykker, på volds- og selvmordsstatistikker. Lurer du på hvorfor? Lurer du på hva som kan gjøres for å begrense antall menn i slike situasjoner?

Mannsforskningen tar tak i slike spørsmål, og jobber for å finne svar og tiltak. Løsningen er neppe å gå tilbake til «klassiske mannsidealer» som forherliger krig eller rase-stereotypier. Slike ideer om manndom har tvert imot skapt og bidratt til å opprettholde mange av de alvorligste problemene menn sliter med i dag.

Mannlighet
Mannsforskningen – og feminismen – jobber for at det skal være tillatt å leve ut sine identiteter – også dersom de ikke passer inn i trange forestillinger om hva en «ekte» mann bør foreta seg. For det er faktisk en viktig forskjell mellom mannsidealer og mannlighet. Mannsidealer er forestillinger om hvordan menn bør være. I tillegg har idealer den ulempen at de færreste faktisk er slik. Hvordan kan de da fortsatt forveksles med å være en «ekte» eller «naturlig» mann?

Mannlighet, derimot, må ikke presteres. Mannlighet er representert gjennom hver enkelt mann som vandrer rundt på jorden med sine ulike preferanser, holdninger og erfaringer. Er du en mann, så vil alt du er og gjør pr. definisjon være – nettopp – mannlig. La oss slippe taket i kjønnsidealene for en stund, og heller konsentrere oss om friheten – til å være menneske.