Den tanketomme skolepolitikken

Forslagsstillerne bør ikke komme unna med å ofre en generasjon barn og unge samt deres lærere på dumhetens alter, bare for å skåre billige politiske og populistiske poenger. sj

Et av de mer tankeløse forslagene er å innføre et prestasjonslønnssystem for lærere. Tanken synes å være at de lærerne som bidrar til at elevene oppnår de beste resultatene i forhold til standardiserte evalueringskriterier, skal få høyere lønn enn andre.

Hva skal avgjøre?
For det første, hvilke vurderingskriterier skal brukes for å avgjøre en slik lønnsøkning? Økonomisk kompensasjon synes å være knyttet til elevers evne til å reprodusere kunnskap på en slik måte at det tilfredsstiller de normerte kravene skolen i sine fagplaner har fastlagt.

Men hva så? Hvem vet om denne kunnskapen er relevant i et fremtidig samfunn? Det kan jo være at en belønner kunnskap som ikke nødvendigvis gjør elevene bedre egnet til å møte morgendagens utfordringer, ei heller ivareta næringslivets interesser på en best mulig måte.

Sinkene og de håpløse
Kanskje vil det være taperne, sinkene og de håpløse, de som i dette systemet ikke bidro til lønnsøkning for enkeltlærere, som på sikt vil kunne føre samfunnet videre?

Samfunnsutviklingen kan fort ta en retning som samtidens (fag)planer slett ikke har tatt høyde for. Da kan det vise seg at de økonomisk premierte og privilegerte, slett ikke var prisen verdig. Det hefter nemlig en betydelig usikkerhet knyttet til alle former for læring og utdannelse.

Overgrep mot individet
Denne usikkerheten gjør at utdannelse aldri kan bli en rent teknisk eller instrumentell aktivitet. Den omfattende produksjonslogikken som stadig gjør seg gjeldende, nå også innenfor skole og helsestell, representerer en menneske- og samfunnsfiendtlig politisk tenkning.

En stol kan fremstilles effektivt og raskt i velutviklede produksjonslokaler, men slike lokaler kan ikke danne mønster for fremtidens skole. Gjøres det, vil det være et overgrep mot individets frihet samt menneskelivet iboende mangfoldighet.

Produksjonslogikken tvinger alle elevene inn i den samme standardiserte formen, der ethvert avvik blir sett på som sand i maskineriet, som noe som hindrer effektivitet og måloppnåelse og som på ulike måte må elimineres.

Det store dannelsesprosjektet
Riktignok er det basiskunnskap og ferdigheter som lettere lar seg evaluere og som med rette inngår i det store dannelsesprosjektet. Likevel vil dette bare utgjøre en liten, og neppe den viktigste delen av det som vil hjelpe fellesskapet og de unge i et komplekst og uoversiktlig samfunn. De viktigste egenskapene knyttet til kreativitet, livsmestring og demokratibygging er ikke identisk med den lettest målbare kunnskapen.

En kan derfor risikere å få elever som er flinkere til å reprodusere kunnskap, men som langt fra er kloke eller konstruktive når det gjelder å skape et bedre samfunn, enten for seg selv, sine barn eller for de syke og eldre. Det å være flink i forhold til normerte skolefag er viktig, men slett ikke tilstrekkelig for å ivareta fellesinteressene og videreutvikle et levedyktig velferdssamfunn.

Læreren må dele æren
Videre, hvilke faktorer gjør elever til elever som tilfredsstiller skolens krav og som legger grunnlaget for lærerens lønnsforhøyelse? Selvsagt spiller læreren en viktig rolle. Likevel, læreren må i de fleste sammenhenger dele æren med flere. Grunnlaget for et godt læringsmiljø legges vel så mye utenfor klasserommet og utenfor lærerens eget bidrag, som i klasserommet.

Det er mulig å tenke seg en klasse der foreldre og lokalsamfunn har bidratt til optimale oppvekstvilkår. Læreren for denne klassen kan da trekke veksler på faktorer som ble lagt lenge før barna dukket opp på skolen. For læreren vil det være en spennende og meningsgivende utfordring å føre disse elevene videre.

I rommet ved siden av, i parallellklassen derimot kommer elevene fra et langt mer utsatt sosialt miljø. Sosial armod og manglende støtte fra hjemmet har bidratt til et svært dårlig klassemiljø og dermed med dårlige skår på de normerte prøvene.

Mismot og fortvilelse
Læreren gir likevel ikke opp og kjemper dag ut og dag inn for å hjelpe elevene frem, til tross for både mismot og fortvilelse. Hvem av de to lærerne har så rett på høyeste lønn? Den læreren som kan trekke veksler på alt det andre har gjort for elevene eller den som på tross av et vanskelig læringsmiljø likevel holder ut år etter år for at også disse unge skal bli gagns mennesker?

Dette viser det umulige i prestasjonslønnssystemet for lærere. Det er altfor mange faktorer utenfor selve lærerens innflytelse, som legger grunnlaget for et positivt eller negativt læringsmiljø. En slik lønnsdifferensiering blir både tilfeldig og urettferdig. I tillegg vil en også måtte forholde seg til de ødeleggende konsekvensene en slik urimelig lønnspolitikk ville få for arbeidsmiljøet.

Misunnelse, taktikkeri og kamp om å få de beste elevene er neppe faktorer som øker trivselen, verken for lærere eller elever. Og ikke minst, hva skjer med motivasjonen til å jobbe på skoler i sosialt belastede områder, dersom en i tillegg til å slite seg ut også skal straffes med dårligere lønn?

De svakeste taper
En ting er å være idealist, men selv den mest idealistiske ville fått et skudd for baugen med en slik lønnsrangering. Og hva skjer med et samfunn som indirekte har satt mindre pris på elever som ikke klarer å knekke kunnskapskoden som samfunnet tilfeldigvis har valgt som den viktigste?

Hva hjelper det om industrien går bedre, dersom de svakeste mister både respekt, verdi og anerkjennelse? Det skal en god økonomi til å hamle opp med de sosiale problemene vi da legger grunnlaget for.

Skjønn og klokskap
Veien går heller gjennom økte lærerlønningen for alle, og samtidig, det å gi lærerne den best mulige utdannelse der også det å utøve skjønn og klokskap, det å kunne bygge relasjoner og fremme det beste i andre, blir vel så godt ivaretatt som evnen til å formidle de mer tekniske kunnskapselementene.

Det ville kunne bidra til å høyne, ikke bare lønnsnivået, men også læreryrkets anseelse og dets betydning for kommende slekter, til elevens beste og for videreføring av et mangfoldig og menneskevennlig samfunn.

Hvordan kan skolesystemet i Norge forbedres? Si din mening: