Debatten regjeringen ikke vil ta

Tirsdag 14. juli lanserte undertegnede, i samarbeid med Lars-Henrik Paarup Michelsen og Mads Munthe-Kaas, en bloggkampanje for å få stortingspartiene og regjeringen til ta stilling til EUs datalagringsdirektiv (direktiv 2006/24/EF). I skrivende stund nærmer vi oss 100 blogger som i en eller annen form er tilsluttet.

Vi er bredt sammensatt med representanter fra Frp, Høyre, Venstre, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Både NEI til EU og Europabevegelsen er representert, i tillegg mange som sannsynligvis ikke føler noen direkte partitilknytning, blant annet IT-folk, lærere og leger. Vi har til felles at vi mener konsekvensene av en eventuell innføring av direktivet er så alvorlige at det bør være et sentralt tema i valgkampen.

Kritiske kommentarer
Da debatten raste i fjor vår, uttalte så å si alle ekspertgrupper (bortsett fra Kripos og justisministeren) seg kritisk til direktivet. Regjeringens egen personvernkommisjon frarådet implementering med begrunnelse i at behovet var for dårlig dokumentert. Flertallet av de store norske avisene var på lederplass negative til direktivet. Direktivet innebærer at tele- og datatilbydere blir pålagt å lagre informasjon om all vår tele- og datatrafikk i en periode mellom 6 og 24 måneder.

Dette betyr at mye av den kommunikasjon vi anser å være privat i dag, i mindre grad vil være det dersom vi innfører direktivet. Med store registre over tid og sted for våre nettbesøk, samt tele- og e-postutveksling utvikles samfunnet i retning mot total overvåking. Vi kan, om direktivet blir innført, lett se for oss nye, velmente behov for lagring eller anvendelse.

«Innføring av direktivet er så alvorlig at det bør være et sentralt tema i valgkampen»

Ikke for private
Vi sliter allerede med en regjering som synes det er greit å gi advokatfirmaet Simonsen adgang til å etterforske ulovlig fildeling. Det bør være unødvendig å minne om at slike rettigheter ikke skal overlates til private. Intensjonen er, som alltid når lover presses på oss fra oven, de aller beste. Ved å gi fra oss retten til kontroll over vår private kommunikasjon, beskyttes vi mot organisert kriminalitet og terrorisme. På veien mister vi råderett over egen kommunikasjon.

At organiserte kriminelle kan omgå vanlige lagringsprotokoller og rutiner slik at deres kommunikasjon blir skjult, er opplagt. Det er også relativt enkelt for IT-kyndige å bryte seg inn i nettverk og slik gjøre en uskyldig tredjepart til kriminell. Direktivet er med andre ord lite virkningsfullt. Feil svar på feil problem til feil tid.

Ingen kommer unna
Det kan innvendes at mange frivillig gir fra seg langt mer informasjon gjennom sosiale nettverkstjenester som Twitter, Facebook, Flickr og Origo. I så måte kan et offentlig regulert register virke som en positiv motvekt. Det vil i større grad bidra til å tydeliggjøre hva som lagres om oss enn hva som er tilfelle i dag.

Likevel, bruk av sosiale medier og andre nettsamfunn er selvvalgt. En pålagt registrering som følge av datalagringsdirektivet kommer ingen unna. Alle skal med. På den annen side er det langt fra uproblematisk at nettsamfunn og andre digitale tjenester som krever registrering, lagrer store mengder informasjon om din og min bruk i årevis. Kontrollen har vi som enkeltindivider gitt fra oss i registreringsøyeblikket ved å akseptere brukervilkårene. Avtalevilkårene er satt av firmaet som driver tjenesten.

Hvor mye og hvor lenge bør Google få lov til å lagre info om mine søk? Her er det få offentlige retningslinjer og enda mindre kontroll.

En lang vei å gå
Internett er som kjent kommet for å bli. Det er et fantastisk verktøy som kan effektivisere, og ikke minst endre vår måte å kommunisere på radikalt. Direkte og åpen deltakelse på nett kan gi sterke synergieffekter som vi foreløpig har liten erfaring med. Potensialet for en revitalisering av demokratiet, der direkte borgerdeltakelse gir økt innflytelse over beslutningsprosesser, er stort. e-Government, web 2.0 eller gov2.0 er populære begreper. Mer eller mindre gode ideer lanseres nærmest daglig.

Heidi Grande Røys og Fornyings- og administrasjonsdepartementet har vært aktive i utforskningen av potensialet, og fikk i fjor høst rapporten eBorger2.0 på bordet. Denne våren kom så boken «Delte Meninger». Det er bra. Men dessverre har vi i liten grad prøvd ut disse ideene i praksis.

Det er med andre ord fortsatt en lang vei å gå mot et godt deltakerdemokrati på nett. På veien må vi også utvikle gode og sikre rutiner for borgeres mulighet til deltakelse. Behovene for effektiv nettverksorganisering, enkel deltakelse, sikker brukeridentifisering og muligheten til å kunne velge alternative løsninger, samt vern om den private sfære må avveies mot hverandre.

Vi trenger ikke mer lagring av personinformasjon, større registre og mer fare for misbruk og lekkasjer. I den sammenheng mener jeg at EU med sitt lagringsdirektiv går i feil retning.

Stor folkelig motstand
Fokuset må dreies mot å få klare offentlige retningslinjer med føringer og begrensninger for hva aktører som opererer på nett kan tillate seg å lagre av informasjon om sine brukere. At vi har å gjøre med en internasjonal utfordring og er begrenset av nasjonale lovgivere, kan vi i denne omgang la ligge.

Med få opplagte grunner for å innføre direktivet, og stor folkelig motstand, skulle alt ligge til rette for å ta i bruk reservasjonsretten vi har i EØS-avtalen. Hvorfor synes det da til og med vanskelig å ta debatten?

Mye tyder på at Arbeiderpartiet er for en innføring, men at de ikke ønsker debatten på grunn av folkelig motstand og interne uenigheter. Muligens er det også en del politikere som mener at reservasjonsretten er ikke-eksisterende i praksis.

Bevisst strategi
Å trenere saken frem til man har klart å skaffe tilstrekkelig dokumentasjon for behovet syns å være en bevisst strategi, som regjeringspartnerne merkelig nok synes å kunne leve med, selv om både SV og Sp er for bruk av veto i denne saken.

Frank Rossavik mener på sin side at direktivet er en for alvorlig og vanskelig sak til at den er egnet til å teste reservasjonsretten. Han mener at siden denne ikke er brukt før, så må det bygges opp et handlingsrom der vi tester reservasjonsretten med en mindre alvorlig sak først (jmf Twitter-dialog tirsdag 14. juni).

Han har et godt poeng, men jeg tror at om vi skal ta kampen mot EU og benytte oss av vår rett til å nekte å innføre EØS-direktiver, så må det gjøres i saker med bred oppslutning, som er viktige nok til at kampen er verdt å ta. Kun da kan vi bygge opp en god nok argumentasjon. Personvernet er en sentral del av ytringsfriheten og vårt demokrati. Dette rokker ved grunnleggende demokratiske prinsipper.

Å forsvare samfunnet ved å fjerne hjørnesteinene er en dårlig idé. Saken er med andre ord perfekt for å teste reservasjonsretten. Å ikke ta stilling, slik enkelte partier holder på med nå, er det samme som stilltiende aksept.

Hva synes du om datalagringsdirektivet? Si din mening!