Barna og pandemien

KRONIKK: Atle Dyregrov, psykolog, dr. philos og Magne Raundalen, psykolog Senter for Krisepsykologi

Gjennom sommeren har barna fått med seg nyheter fra avisenes forsider og radio og tv. H1N1-viruset, populært kalt svineinfluensaen, har kommet til Norge.

Daglig flommer nyhetene over om krisetiltak og beredskapsplaner. Stengning av rullebaner, skoler og barnehager har vært i nyhetsbildet, og alle større virksomheter vil ha en beredskapsplan å vise frem når media eller andre spør. Men det er helt reelt at mange kan bli syke, og en del kan i verste fall dø, både barn og voksne. Skoler og barnehager kan bli stengt. Hvordan møter vi barna i denne situasjonen?

Barn trenger å forstå
En ting er sikkert: Dette får barn med seg. Samtidig finnes det ingen egne sider for barn på myndighetenes sider om pandemien. Informasjon som sendes til skoler og barnehager består av plakater som forteller hvor barna skal nyse eller hoste (i albuen) og at de skal vaske seg godt med såpe. Men barn trenger også å forstå hva som skjer. Selv små barn ned til 4-5-årsalderen har bakgrunnskunnskaper om smitte, feber, sykdom, medisiner og vaksine. De merker fort at dette er noe annet enn en ørebetennelse.

Det snakker de ikke om på TV hver dag. De må derfor få grei beskjed om hvorfor alle snakker om svineinfluensaen, og den greieste beskjeden for de små barna er at så mange blir syke at det ikke blir folk nok på jobb, og at mye av det vi må gjøre, for eksempel å stenge barnehagen eller skolen en stund, er for å hindre at sykdommen sprer seg til så mange.

Forståelig informasjon
Barn må møtes med klar, direkte og forståelig informasjon som gjør at de forstår hva en pandemi er, hva som gjør at vi får slike pandemier, hva som gjøres for å forhindre dem, hvor mange som kan forventes å bli syke, om noen dør og hva de kan gjøre for å beskytte seg. Dette og mer til er nødvendig for å begripe og forstå. Når vi forstår, kan vi ordne våre tanker og lettere få dempet våre reaksjoner, spesielt når voksne er gode rollemodeller og hjelper oss til å regulere ned vår uro og engstelse.

Barn trenger samtale
Noen barn går helt uberørt gjennom sin hverdag uten tanke for at ting kan skje, eller at det kan skje dem. Om vi ikke informerer eller sier noe om sykdomsfaren og hva de skal gjøre for å hindre spredning av smitte, kan det godt være at færre barn blir urolige, men da vil barn la være å ta de forhåndsregler som vi ønsker. Vi ønsker at barn skal være smittebevisste, men ikke bli svært redde.

Det er vanskelig med denne balansegangen. Blant voksne har vi forskning over såkalt risikokommunikasjon, hvordan vi best kommuniserer om fare. Hvordan vi kommuniserer med barn om fare er imidlertid i liten grad undersøkt. Voksne kan søke ut informasjon som demper uro, de kan benytte ulike tankestrategier som gjør dem mindre urolige, mens barn er avhengige av voksne for å forstå den informasjon de får og de trenger voksne til å roe seg ned når de blir engstelige.

Det er ikke til å unngå at barn blir engstelige også av det vi sier for at de skal bli mindre redde. Det er ingen enkel oppgave å formidle alvoret i situasjonen på en slik måte at barnet blir tryggere. Det beste utgangspunktet er at vi gjør alt for å dempe vår egen frykt ved at vi hele tiden søker nøktern og saklig oppdatering fra sikre kilder og ikke fra avisenes forsider.

Barn forstår
De signaler som nå sendes gjennom daglige medieoppslag har et sentralt budskap; at vi står ovenfor en alvorlig faresituasjon hvor mange kan bli syke og samfunnet i verste fall kan stoppe opp. Influensaen er samtaleemne blant mange voksne, kanskje spesielt foreldre, siden barn og unge rammes spesielt hardt. Dette gjør voksne urolige og barn likeså. På våre nettsider www.krisepsyko.no har vi lagt ut informasjon om hvordan voksne kan samtale med barn for å dempe uro. Her er det sider for foreldre og sider for lærere.

Snakk sant
Vi har begge arbeidet i 30 år med barn som må håndtere alvorlige krisesituasjoner. Det har lært oss mange ting. En viktig lærdom er at barn som får tidlige, tydelige og sannferdige forklaringer av det som skjer med dem selv, deres familiemedlemmer eller i verden rundt dem, er best rustet til å takle krisesituasjoner. Om vi allerede nå samtaler på en åpen og informativ måte om svineinfluensaen med barn, og de så opplever at deres skole må stenges på grunn av smitteutbrudd, kan de bedre forstå hva som skjer. Da kan den situasjon som gjør at skolen må stenges knyttes til den kunnskap som barna allerede har fått gjennom samtaler i hjemmet og på skolen.

Kommunikasjon med barn
Kommunikasjon med barn er best når den skjer i et samspill mellom voksne og barn, hvor det tas tur i samtalen, det er rom for spørsmål og utvikling av samtalen. I tillegg må samtalen gi rom for oppfølging når barna ønsker eller situasjonen krever det. I en influensatid blir voksnes evne til å møte barna satt på prøve – fine beredskapsplaner er ikke nok. Samtaler med barn må ha et innhold hvor vi vet hva vi vil oppnå; at barn får bedret sin forståelse av det som skjer slik at uro dempes og mestring støttes.

Hvordan skal man snakke med barn om krisesituasjoner? Bruk kommentarfeltet.