Offentlige ansatte i den amerikanske delstaten Wisconsin gjorde opprør sist vinter. De okkuperte kongressbygningen og 100.000 borgere marsjerte i gatene i hovedstaden Madison. Delstaten har 5.7 millioner innbyggere og 170.000 offentlige ansatte. I 1971 fikk offentlige ansatte kollektiv forhandlingsrett hjemlet i delstatens lovgivning, sammen med et forbud mot å kunne streike.
Siden den gang har man privatisert og tynnet ut offentlig sektor, overlatt oppgavene til private firmaer og til lavtlønnede immigrantarbeidere. Wisconsins konservative og næringslivsrekrutterte guvernør, Scott Walker, la i februar 2011 frem et lovforslag som ville frata fagforeningene i offentlig sektor retten til å forhandle alle saker unntatt grunnlønn for sine medlemmer. Pensjonsrettigheter, helse- og omsorgsplaner, HMS på arbeidsplassen skulle ikke lenger være gjenstand for forhandlinger, men ensidig fastsettes av arbeidsgiveren.
Ville knekke fagforeningene
Folk oppfattet lovforslaget som et bevisst fremstøt for å redusere velferdsordninger og knekke fagforeningene, ikke som et nødvendig tiltak for å sikre delstatens budsjett.
Krisen var oppkonstruert og konspirert av guvernøren og hans mektige støttespillere i næringslivet, hevdet fagforeningene. Fagforeningene satte foten ned, og de fikk massiv støtte.
Okkuperte Capitolbygningen
Vi kjenner samfunns- og arbeidslivet i Wisconsin fra mange forskningsopphold siden 1970-tallet. Denne «norske» delstaten hvor det feires 17. mai i tre dager og norske skikker og språklige uttrykk holdes i hevd, har i lange tider vært kjent for sitt fremragende universitetstilbud og sin godt fungerende offentlige sektor.
Protesten fra de universitetsansatte mot lovforslaget var massiv og unison, og Wisconsins 59.000 lærere, som i gjennomsnitt tjener 40.000 dollar (snaut 240.000 kroner) iverksatte punktaksjoner. Okkupasjonen av Capitolbygningen fikk medieoppmerksomhet verden rundt.
Kan det skje i Norge?
Guvernøren truet med å bruke nasjonalgarden mot demonstrantene, og en håndfull Tea Party-aktivister opptrådte som guvernørens lakeier. Samtidig fremmet andre delstater lignende forslag.
De offentlige ansatte i Wisconsin hevdet at om de ikke markerte sin motstand og uenighet mot guvernørens fremstøt ville dette kunne spre seg også utenfor USA. Kan det samme skje i Norge?
Er der for medlemmene
Moderne fagforeninger har mange og uunnværlige funksjoner; kollektive lønnsforhandlinger og aksjoner, men også å sikre medlemmene fordeler og tjenester. Kurs og konferanser, forsikringer og gunstige kjøpsavtaler, støtte til gravferd og rettshjelp i arbeidsforholdet er aktuelle medlemstilbud.
Tariffavtaler er viktige for å skape akseptable arbeidsvilkår og ro i arbeidsmarkedet. Like viktig er de samfunnsmessige oppgaver fagforeningene utfører. Støtte til, eller motstand mot lover gjennom kampanjer, korridorpolitikk, gavemidler til partier slik som i den norske valgkampen er aktuelle virkemidler.
Disiplinerer
Moderne fagforeninger er i sin natur både reformistiske og konservative. Ikke bare forsvarer fagforeningene de ansattes interesser, men de vedlikeholder også samfunnets virkemåte. De må fungere innen det fagrettslige systemet, og de må disiplinere sine egne medlemmer for å unngå spontane brudd på regelsystemet.
Når det kapitalistiske systemet kommer i krise, slik som nå, blir fagforeningene ofte forsvarere av status quo. Samtidig svekkes deres forhandlingsstyrke fordi krisen reduserer behovet for arbeidskraft. Hensynet til kapitalens ve og vel styrkes, slik vi ser i USA.
Fagforeningenes protester kan nok dempe og forsinke ledighet og omstilling noe, men neppe unngå endringene. Ofte presses de til å hjelpe til med omstillingene for at en kjerne av jobber, og grunnleggende lønnsvilkår kan beholdes. Fagforeningene fungerer da som en regulator av forholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det krever imidlertid at de har aktive ledere og lar sin stemme høres, slik som nå i Norge.
Grenser for privatisering?
USA har levd over evne lenge. Nå må offentlige utgifter reduseres. Da kan mange av de tjenester folk før har mottatt komme til å opphøre. I Europa er Italia, England, Irland, Hellas, Spania og Belgia i samme uføre. Både i USA og i Europa vil fagforeningene nå fungere som regulatorer.
Svakest vil virkningen være i USA, siden oppslutningen utenom offentlig sektorer er lav. I Norge har fagbevegelsen ord på seg for å opptre ansvarlig. Den er villig til å avstå fra lønnsøkninger når de økonomiske tidene er dårlige. Det bør vi alle sette pris på, selv om vi i Norge neppe vil få en like uansvarlig stat som reduserer skattene og som låner penger utover det den kan betale tilbake. «Svarteperspillet» passer ikke som samfunnsmoral i Norge. Vi ønsker å beholde gode offentlige tjenester, og folk flest er villige til å yte sitt skattebidrag for å oppnå det.
Norsk velferdsforsvar
Likevel, norske fagforeninger rykker nå ut til forsvar for arbeidslinjen og for velferdsstatens tilbud. Adecco-saken viste hvor kyniske arbeidsgivere kan være også i omsorgssektoren, og den utløste skarpe reaksjoner mot Oslo kommune som arbeidsgiver. Fortjenesten gikk foran omsorgstilbudet, til skade for både ansatte og beboere.
I Trondheim kommune avdekkes tusenvis av brudd på arbeidsmiljøloven. Begge deler er fagforeningene imot. De stiller krav til alle kommuner om å respektere arbeidsavtaler, rydde opp i arbeidsmiljøet og forsvare velferdstjenestenes kvalitet.
Trenger vi fagforeninger?
Med utdypingen av den kapitalistiske krisen i den vestlige verden vil fagforeningene møte stadig større press fra både arbeidsgivere og uorganiserte arbeidstakere. I noen bransjer er organisasjonsgraden lav. Der kan ansattes ønsker og behov ikke alltid møtes gjennom fagforeningene, og arbeidstakere føle seg tvunget til å se seg om etter andre virkemidler for å bevare arbeidsplasser, sikre velferd og gode arbeidsforhold.
I den norske lokalvalgkampen har fagforeningene markert sin stemme sterkere enn på lenge, både på vegne av medlemmer og uorganiserte. Parallellen til Wisconsinopprøret er tydelig, og parolen er klar; velferd krever sterke forsvarspillere. Her er fagforeningene i USA og Norge på samme lag, og begge politiske regimer trenger dem.
KOMMENTARER Våre regler