SIST FREDAG VAR JEG på et kulturarrangement i Oslo. Ved en feiltakelse ble jeg slått ned av en russer, og jeg ble liggende lenge og fossblø fra nesen. Morgenen etter: Sår og lammet i munnen etter operasjonen, halvknekt blødende nese etter slaget, store sår i pannen etter fallet, hodepine og stivhet i reptilhjernen, øverst i nakken.
Noen ganger åpner alle porter seg på vidt gap. Alt det verste ved vårt fedreland flommer rett i ansiktet på en. Jeg snakker ikke om nedslåingen, men hovedartikkelen i Dagens Næringsliv jeg leste under frokosten. I en eneste artikkel greide journalistene å samle nok energi til å skape en laserstråle av norsk dårskap.
HER ER STORYEN: Alle våre politiske partier gikk i 2003 sammen for å opprette et demokratisenter som skulle skape fred og avskaffe undertrykkelse i den tredje verden. Våre nåværende og kommende politikere reiste over hele kloden, for det vi kunne kalt «våre skattepenger». Disse skulle belære nybakte demokratier og halvdiktaturer om «folkestyre», som de kalte det.
Norsk Senter for Demokratistøtte ble til en privat reisekasse for sentrale representanter for alle norske partier. De samme partirepresentantene søkte om pengene, innvilget søknadene, gjennomførte reisene og evaluerte prosjektene i ettertid. Til sammen pumpet de staten for 47 millioner kroner. Partiene fakturerte også store «administrasjonskostnader».
DE DRO TIL ASIA, Midtøsten, Latin-Amerika og Afrika. Ved reisens slutt skrev man rapporter som var ren norsk sentralstyrelyrikk. Aps kvinnenettverk dro til Palestina for å kurse kvinner om demokrati og rettigheter. Opplegget kostet 1,5 millioner kroner. 1466 kvinner skulle ha fått kursing, ifølge Ap-kvinnene. SV lagde et enda vagere prosjekt overfor sitt eget palestinske søsterparti.
Palestina-prosjektene er de eneste som er blitt evaluert av utenforstående. Nordic Consulting Group fant at Ap-kvinnene rett og slett hadde løyet i rapporten. Hva SV-kvinnene egentlig brukte pengene på er umulig å si, siden det knapt ble levert noen dokumentasjon.
AUF FIKK TO MILLIONER for å utvikle demokrati i Uganda. På et demokratimøte i Uganda ble AUF-ernes venner slått ned, kanskje fordi Høyre sponset en konkurrerende fløy i samme parti. Skandalen var i AUF-ernes øyne at de ikke fikk nok trøst fra det norske ambassadepersonellet i Uganda.
I Malawi møtte ingen malawiske politikere opp på de norske demokratimøtene. Men politikerne våre klarte seg på egen hånd. For på seminar i Drøbak hadde de arrangert rollespill, der de byttet om å leke malawiske politikere. Senterpartiet tok mål av seg å samle 1200 personer på en demokratisk studiesirkel i Tanzania. Ifølge sluttrapporten - skrevet av samme person som søkte og fikk støtten - hadde nøyaktig 1200 tanzanianere møtt opp.
Norge skulle være det sunne forbildet for alle disse «underutviklede demokratiene». Men hva kan palestinerne, latinamerikanerne, asiatene og afrikanerne ha tenkt når Bør Børson jr. av begge kjønn kom på besøk? Hvordan man i Norge fikk kloen i oljepengene uten å begå statskupp?
LA OSS INNSE FØLGENDE: De norske elitene ligner stadig mer på de afrikanske elitene som skulle oppdras i demokrati på norsk. Både de afrikanske og norske politikerne opererer innenfor en kultur preget av nepotisme, kameraderi, lydighetsmekanismer og korrupsjon. I Norge sløses det selvsagt mye mer med pengene. Vi har en oljeformue, og våre politikere har minst avstand til pengebingen.
Forsøk å se det utenfra. Først kommer StatoilHydros folk for å hanke inn oljekontrakter med korrupte eliter i Angola, Aserbajdsjan og Iran. Uken etter kommer AUF og de internasjonale avdelingene til Senterpartiet og Høyre - for å lære dem demokrati. Naivitet, sier mange. Det minner vel egentlig mer om ren ondskap.
JEG VET IKKE OM bistandskritikeren Terje Tvedt måtte le eller gråte da han leste om demokratisenteret. Han har beskrevet den humanitære stormakten Norge fra en rekke vinkler. Systemet er laget for å glatte over feil, og preges av rolleblanding mellom oppdragsgivere, bistandsarbeidere, forskere, konsulenter og kontrollører. Selve effekten av bistanden er knapt av interesse. Formålet med bistandskomplekset er å opprettholde selvbildet til den norske samaritan, og skape en sammenhengende karrierestige for denne klassen å klatre i.
Øverst på pyramiden står Erik Solheim i stråleglansen fra to departementer med portefølje for å redde verden: Bistand og miljø. Han har nærmest fri tilgang til oljepotten for å begå «norsk fredsskapende arbeid», «fattigdomsbekjempelse», «demokratiutvikling» og kampen mot menneskeskapt global oppvarming. Lytt nøye, og du kan høre lyden av oljemilliarder som renner fra statskassen vår og ned i et gigantisk svart hull.
«Det gjelder att jämföra», som det stadig sies i filmen «Mitt liv som hund». Og etter å ha lest artikkelen i DN følte jeg meg litt bedre. Selvbildet steg. For mange i Norge går rundt og er mye mer ødelagte enn meg. Tiden kommer heller ikke til å lege deres sår.
Hva mener du om Norsk Senter for Demokratistøtte-saken? Diskuter her.
KOMMENTARER Våre regler