VERDEN BESTÅR av motsetninger: Lys-mørke, høy-lav, varm-kald, himmel-helvete, krig-fred, godt-ondt, liv-død, yin-yang, digital - og så videre. Men en av universets motsetninger stikker dypere og er mer grunnleggende enn alle de andre til sammen. Jeg tenker ikke på forholdet mellom mann og kvinne. For la meg benytte anledningen til å oppklare misforståelsen: Prinsipielt er mann-kvinne ikke motsatt, men mer å sammenligne med for eksempel forholdet hund-katt eller sukker-salt.
NEI, MOTSETNINGEN jeg tenker på er selvsagt den mellom Mac/Apple og PC/Microsoft. Sjefen for Mac/Apple heter Steve Jobs. Til og med hans fiender synes å være enige i at han er verdens smarteste. Men motstanderen, altså Microsoft, er inntil ganske nylig blitt ledet av Bill Gates, som er verdens rikeste mann. Matematikere har regnet ut at Gates måtte ha oppnådd en alder av 1.470.890 år for å greie å gi bort sin formue i mynter. Men med disse generalene i spissen har de to systemene kjempet om verdensherredømme siden datamaskinens barndom. De fleste av oss er på en eller annen måte involvert i denne krigen, enten som fotsoldater, ofre eller forbrukere.
MICROSOFT LEDER ennå klart, men Apple haler innpå - ikke minst etter deres suksesser med maskinene, samt iPod, iTune og iPhone. Den norske beholdningen av sistnevnte produkt ble ribbet ut av butikkene sist fredag, noen timer etter at det var lagt ut for salg. En million nordmenn kjøpte den samme mobiltelefonen på én og samme dag. Telefonen markedsføres som et uttrykk for individualisme og eksklusivitet...
SELV HAR JEG ALLTID, inntil ganske nylig, brukt PC. Det hadde med gammel vane å gjøre. Hvis man har vent seg til å gå på beina, begynner man ikke uten videre å gå på hendene. Muligens er også denne sammenligningen fullstendig uholdbar, men ikke heng deg opp i det. For grunnen til at jeg ikke byttet til Mac lå et annet sted, nemlig på det psykologiske plan. Mange av mine såkalte venner har brukt Mac i alle år. De har vist frem de lekre Mac'ene sine, som om de skulle ha laget dem selv av en klatt leire. Og de har hånt de ubrukelige, stygge PC-boksene som vanlige folk sliter med. Mac-brukerne framstod som overlegne snobber med lav selvtillit, og de brukte overdesignede, overprisede datamaskiner for å føle seg bedre enn andre. Scientologikirken og Mac-kulten kunne se langt etter meg som medlem.
DET TOPPET SEG da Mac kjørte i gang med en massiv reklamekampanje på TV, nettet og i aviser mens jeg bodde i England. To personer sto foran kamera. Den ene sa: «Hello, I'm a Mac». Den andre: «And I'm a PC». Så begynte de å prate om sin «hverdag», om hvordan de løste forskjellige oppgaver. Det var selvsagt meningen vi skulle like Mac'en. Han hadde ingen problemer, fikk aldri virus og var in control. Det var bare ett problem: I mine øyne fremsto Mac-fyren, i all sin coolness, som en skikkelig klyse.
Han var den kreative moderne medietypen som synes alt er lek, og later som om han ikke er opptatt av status og karriere, men egentlig er desperat opptatt av akkurat det - og ikke regnskogen i Amazonas (noe han forsøker å gi inntrykk av, ikke minst når det er damer til stede). PC-fyren framstod som langt mer sympatisk, stikk i strid med intensjonene. Han hadde sine problemer, som oss alle, og var litt keitete, nevrotisk og usikker av seg. Men han var langt mer tillitvekkende enn trendnissen Mac.
I VINTER BRØT MIN bærbare PC fullstendig sammen, under endeløse oppdateringer, for lite minne - pluss virus, spyware og gud vet hva den hadde fått i seg. Så jeg gikk til Elkjøp og kjøpte en ny PC, av merket Hewlett-Packard.
Den nye maskinen brøt sammen gang på gang. I flere dager holdt jeg på med rebootinger, reinstalleringer, omstarter og labyrintiske runder med kryptiske meldinger og spørsmål som alltid endte i blindveier og nye krasj. Til slutt ga jeg opp. Det lot seg ikke gjøre å få maskinen til å virke, selv ikke med profesjonell hjelp. Vista er ikke et operativsystem, men et selvmordsforsøk fra Microsofts side. Så jeg leverte maskinen tilbake og fikk pengene igjen.
SLIK HAVNET JEG i Apple-butikken i Operapassasjen: Av ren nød. Jeg kom ut derfra med en kraftig iMac under armen. Og det er i grunnen enden på historien. Siden har jeg ikke hatt et eneste dataproblem. Alt, både software og hardware, er mer intuitivt, funksjonelt og mye penere. Det er nesten ingen ledninger, for alt ligger inne i skjermen. Maskinen er immun mot virus, og alt som skjer når jeg trykker feil er at værmelding, klokke og kalkulator spretter opp på skjermen samtidig! Etter en stund tar man det nesten som en selvfølge at datamaskinen faktisk virker. Hvordan får de det til?
NÅ TENKER DU kanskje at jeg er kjøpt og betalt. Men den eneste som har kjøpt og betalt er jeg. Jeg er blitt medlem av en sekt, og verre er det ikke.
De stakkars PC-krekene jeg kjenner får høre det, på en måte de helt sikkert oppfatter som nedlatende. Slik det er ment. For det er faktisk ikke min feil at de ikke vet sitt eget beste. Veien ut av Skyggenes dal, opp og frem mot lyset, ligger klar og åpen.
Selvfølgelig har de sluttet å høre etter, akkurat som jeg gjorde. For vi lever i motsetninger. Og vi identifiserer oss ikke med tingene vi kjøper. Vi ser på dem som nødvendige verktøy, ikke livsstilsvalg. Ideelt sett.
KOMMENTARER Våre regler