NYLIG mottok jeg en oppsiktsvekkende e-post fra Alhaji Bala Abu. Han er fra Nigeria og ønsker å overføre 18,5 millioner dollar til min konto. Pengene kom fra overfakturering av internasjonale oljeselskaper, i forbindelse med vedlikehold av rørledninger.
Hvis jeg hjalp Abu med å få pengene ut, skulle jeg få beholde 3,7 millioner dollar. Alt han trengte var kontonummeret mitt. Om jeg lurte på noe, var det bare å ringe 234-9050-1399.
NIGERIA er blitt verdenskjent for sine svindelbrev. Men visste du at nigerianere mottar lignende brev fra Norge? Og tro det eller ei, men adressaten er ingen ringere ennn Statoil og norske myndigheter. Brevene følger dette mønsteret:
«Kjære nigerianer. Dette er et konfidensielt forretningsforslag som vil kunne bli ekstremt lønnsomt for deg. Vi vet at ditt land har store problemer. Norge har det du og dine landsmenn trenger: Stor kompetanse på menneskerettigheter, godt styresett og forvaltning av oljepenger. Dette vil vi gi deg. Alt vi ber om er en liten prat om noen eiendommer under vann i Niger-deltaet. Hilsen Helge Lund (tlf. 47 51 99 00 00) og Erik Solheim (47 22 24 39 00).»
Angola gir oss milliarder i «bistand»
IGJEN ER det oppslag rundt Statoils engasjement i utlandet. Statoil har solgt et oljefelt til et statskontrollert selskap i Nigeria, med 30 millioner kroner i rabatt.
Dessuten er det en kar – ja, bare en vanlig lege egentlig – som mener å ha krav på 1,5 prosent av Statoils inntekter i landet. Mannen heter John Abebe, og hevder han har betalt bestikkelser på vegne av Statoil. «Tror Statoil at Inducon Ltd. var en julenisse som skulle gi dem tre oljeblokker gratis?», sier Abebe til Dagens Næringsliv.
STATOIL avviser anklagene. Alltid. De sier de driver ansvarlig og bidrar med utvikling. Afrikanske mottakere av «Statoil-brev» sjokkeres over frekkheten i slike utsagn. Nigeria og Angola har enorme inntekter fra olje.
Folket ser ingenting av disse pengene. Jeg snakker nå om det nigerianske og angolanske folket. For det norske folket tjener stort. Journalist og bistandsarbeider Halle Jørn Hanssen har regnet ut at Statoil i perioden 2006–2008 hentet hjem over 45 milliarder kroner fra Angola.
Angola er vår mest vellykkede utenlandssatsing, ved siden av den vi har gjort i oljediktaturet Aserbajdsjan.
HVORDAN står det til i de afrikanske landene der Statoil tjener milliarder, og som vi gir 120 millioner tilbake til gjennom Norad? Slanten vi gir i bistand går til å utvikle «godt styresett og menneskerettigheter», samt til en bedre forvaltning av oljepengene under programmet «Olje for utvikling».
Angola har høyest barnedødelighet i verden. I Norge dør fire av 1000 barn ved fødselen. I Angola er tallet 180 av 1000. 44 prosent av befolkningen er underernært, og 70 prosent lever for under to dollar dagen. Forventet levealder er 38,2 år, nest lavest i verden og godt under halvparten av Norges. Likevel er det Angola som gir oss milliarder i «bistand».
Angola, der Statoil deler kontorer med den norske ambassaden, er ekstremt. Men det står ikke mye bedre til i Nigeria.
KORRUPSJONEN gjennomsyrer alt. Det er ikke mulig å få noen til å gjøre noe, uten at du bestikker lærere, politifolk, byråkrater, leger, dommere, forretningsmenn ... absolutt ingen løfter en finger med mindre du betaler. Korrupsjon er ikke en «feil» i system som ellers fungerer rimelig godt, slik som i Italia. Det er ikke en loppe som sitter og suger blod fra en hund. Det er selve hunden.
Her er det endelige og ugjendrivelige beviset for at Statoil deltar i korrupsjon i Angola, Nigeria og Aserbajdsjan: De er til stede. Eller vil Statoil ha oss til å tro at oljekonsesjoner, altså det mest verdifulle i slike land, er det eneste som er fritatt for korrupsjon? Fornærmer de vår intelligens?
Apropos: Statoil samarbeidet med BP i Nigeria på slutten av 1990-tallet. Nordmennene kjørte så hardt for å få tak i en konsesjon militærdiktatoren hadde gitt sin frisør, at britene satte ned foten.
DEN ANGOLANSKE og nigerianske staten er skall, som eies og drives av en liten elite. Livet er ikke så enkelt for disse heller. Slottene i hjemlandene skal vedlikeholdes. Man må skaffe seg luksuseiendommer i London, New York, Lisboa og Dubai. Barna må sendes til de dyreste privatskolene i Vesten. Alle de åtte konene vil stadig til Paris for å kjøpe smykker og designerkjoler. Privatflyet og Mercedesen må stadig skiftes ut, når nye toppmodeller lanseres.
Alt kommer fra oljen. I Angola er en håndfull mennesker gode for mange hundre millioner kroner. Alle de rikeste jobber for staten.
OLJESELSKAPENE trenger ikke å gjøre som vanlige folk. Siden beløpene er så store, har man fått korrupsjonen inn i ordnede former. «Agenter» som John Abebe gjør jobben. Mulighetene er mange. Man kan for eksempel gi 30 millioner i rabatt ved salg av et oljefelt. Man kan benytte datterselskaper uten innsyn. Man kan kjøpe seg opp i felt der andre er hovedoperatør. Statoil vet stort sett hvordan man unngår å bli skitten på hendene selv.
Om Statoil ikke hadde tatt denne oljen, så hadde noen andre gjort det. Det er sant og riktig. Men vi bør innrømme hva vi gjør, og ikke hevde at Statoils nærvær gjør landene demokratiske og mindre korrupte. Såpass anstendige har vi råd til å være.
Abu og andre nigerianere som sender ut Nigeria-brev tror jo ikke på dem selv. Så hvorfor skal vi tro på våre Statoil-brev?
Har du synspunkter på kommentaren? Si din mening i kommentarfeltet under:
Illustrasjon: Marvin Halleraker
KOMMENTARER Våre regler